FATTIGJENTA SOM BLE EN NASJONALSKATT:
«Prøv Dem ikke på historiske romaner. Det kan De ikke», skriver forlaget. Noen år senere viser Sigrid dem hvor feil de tok
Etter den nådeløse beskjeden fra forlaget er Sigrid (18) knust – og rasende. Hun bestemmer seg for å vise dem. Åpningsreplikken i hennes neste bok er sjokkerende.
3. november 1928 fikk Sigrid Undset en svært viktig telefon.
Den kom fra Svenska Akademien i Stockholm og overbrakte nyheten om at hun hadde fått Nobelprisen i litteratur, den mest høythengende prisen en forfatter kan få.
Prisen fikk hun for de tre middelalderbøkene om Kristin Lavransdatter.
Sin vane tro tok Sigrid nyheten med stor ro. Det var ikke hennes stil å hoppe i taket av begeistring, men hun var selvsagt glad. Familien hennes var også stolt på hennes vegne.
Det var likevel en hake ved begeistringen – nemlig journalistene.
Alle ville ha en del av Sigrid, men hun ville ikke la seg intervjue. Sigrid likte ikke rollen som berømt forfatter, men det var hun blitt.
Gikk viktige turer med faren
Historien om Sigrid Undset begynte 20. mai 1882, da hun ble født i Kalundborg i Danmark. Moren Charlotte var dansk, mens faren Ingvald var norsk. Ingvald var arkeolog, forsker og spesialist på oldtiden i Europa. Han kom til å vekke Sigrids interesse for historie.
Sigrid var to år da hun ble storesøster til lille Signe. Samme år flyttet familien til Kristiania. Det var en stor overgang for det lille barnet. Hun skilte seg ut fordi hun snakket dansk. De andre barna lo av henne.
Hver dag gikk Ingvald til arbeidet ved Oldsaksamlingen, en del av Historisk Museum.
Om ettermiddagen og på søndagene gikk Sigrid tur med faren. Hun spurte om alt hun så, og han svarte ordentlig på alle spørsmålene, som om Sigrid var en voksen person.
Men faren var syk, og han ble stadig verre. Han klarte ikke lenger å gå så langt.
En dag i 1892 – Sigrid var 10 år – fant hun Njåls Saga i bokhyllen. Boken var tung og vanskelig, men Sigrid slukte den. Hun leste hele sommeren.
Samtidig ble det klart at Sigrids far var alvorlig syk. Han måtte slutte å arbeide. En kveld satt Sigrid og leste fra de islandske sagaene for ham.
Dagen etter, 3. desember 1893, døde faren.
Les også: (+) «Otto Pedersen» var vaktmester på feriestedet utenfor Oslo – så ble han avslørt
Et trøstesløst liv
Livet etter at faren døde ble vanskelig for de fire som var igjen. Moren Charlotte og de tre døtrene Sigrid, Signe og Ragnhild måtte bo trangt og kjempe for å holde hodet over vannet. De var fattige, og Sigrid skammet seg over dette.
Søstrene Undset fikk friplass ved Fru Nielsens Latin- og realskole. Grunnen til friplassene, var at de var døtre av den store vitenskapsmannen Ingvald Undset.
Sigrid ville ikke studere, hun ville bli forfatter. Men moren insisterte på at hun tok en skikkelig utdannelse.
Dermed ble det handelsskole. Sigrid mislikte skolen fra begynnelse til slutt. Etter skoleslutt begynte hun som kontordame, lønnen var 30 kroner måneden og hun hadde 14 dagers ferie om sommeren. Sigrid syntes det var et trøstesløst liv.
Sigrid begynte å skrive. Nå arbeidet hun om dagen og skrev om natten. Hun følte et større alvor og begynte å føle at hun fikk til skrivingen. Det var her talentet hennes lå.
Som 18-åring skrev hun på sin første historiske roman. Den handlet om Svend Trøst og jomfru Agnete. Handlingen var lagt til 1300-tallet og handlet om umulig kjærlighet. I 1905 var manuskriptet ferdig. Hun tok båten til København og gikk opp til Gyldendal forlag og leverte manuskriptet.
Da svaret endelig kom, var det like nedslående som hun hadde fryktet: «Prøv Dem ikke på historiske romaner. Det kan De ikke. Prøv å skrive noe moderne. Man vet jo aldri.» Sigrid var knust, men også irritert og rasende. Ja vel, ville de ha noe moderne, så skulle de få det.
Ny bok ble skrevet, og den begynte slik: «Jeg har været min mann utro.» Det var temmelig vågalt å skrive i 1907. Fru Marta Oulie var en moderne roman. Den skildret en ny kvinnerolle, den egoistiske, selvnytende kvinnen. Kritikerne skrev pent om boken, noe som gjorde Sigrid glad. Endelig var hun forfatter.
Les også: (+) Sjømannen brant som en fakkel mens han løp over det skrå dekket. – Jeg er ferdig! Hils hjem! ropte han
Forelsket i gift mann
Etter debuten skrev Sigrid mange nåtidsromaner, ikke minst Jenny, som vakte både bestyrtelse, medfølelse og aggresjon fra lesere. Kritikerne roste bøkene hennes. Hun var blitt en kjent forfatter, men suksess gir ikke alltid lykke. Rastløsheten rev i henne.
Da skjedde det fantastiske: Hun fikk Statens store reisestipend. Endelig var det hennes tur til å oppleve verden.
Nå begynte Sigrids første europeiske reise, og hun endte i Roma, byen som kalles Den Evige Stad. Hun var fast bestemt på én ting: Hun ville lære om livet og verden, og hun ville lære gjennom å oppleve ting selv. Det var også her hun skrev sin rystende bok Jenny, som utkom i 1911.
Deler av handlingen foregår i Roma, og er både en kunstnerroman og en kjærlighetsroman. Hovedpersonen Jenny lykkes som kunstner, men mislykkes i kjærlighetslivet.
Det var også i Roma Sigrid møtte kjærligheten, maleren Anders Svarstad. De forelsket seg hodestups og bestemte seg snart for at det skulle bli de to. Det var bare én hake ved saken: Svarstad var gift og hadde tre små barn hjemme i Norge. Derfor holdt de forholdet hemmelig til Svarstad var skilt. Moren Charlotte og andre rundt henne mislikte forholdet, men Sigrid sto på sitt. Hun ville ha Svarstad.
Ansvarlig for hus og hjem
Lørdag 30. juni 1912 klokken fem om ettermiddagen, ved det norske konsulatet i Antwerpen i Belgia, ble Sigrid og Anders Svarstad mann og kone.
Vielsen tok fem minutter og ble feiret med restaurantbesøk. Året etter kom lille Anders Castus til verden. Svarstad overlot ofte hjemmestellet til Sigrid, slik at han selv kunne male. Hun følte seg overveldet, sliten og bekymret. Lille Anders tok ikke til seg mat, og de bodde i en trekkfull leilighet i Roma.
I april 1913 måtte hun reise hjem til Norge med barnet. Underveis i dette slitet hadde hun notert og skrevet. Selv sa hun at hun skrev best i motgang.
Da Svarstad kom hjem til Norge, flyttet familien til et lite hus i Ski, nokså langt fra Kristiania. Svarstads tre barn var også ofte på besøk, og siden Svarstad jobbet inne i Kristiania, ble Sigrid ofte alene med alle barna. Samtidig satt hun utover natten og skrev og røykte. Det er ingen hemmelighet at Sigrid var storrøyker hele sitt liv.
Et annerledes barn
Våren 1915 var Sigrid gravid igjen. Barnet var svært ønsket, men hun følte seg fremdeles alene om pliktene i huset. Svarstad stilte ikke opp for familien sin, syntes Sigrid. Hans liv som kunstner var viktigst. Hun levde sitt kunstnerliv om natten.
I oktober ble lille Maren Charlotte født, den lille annerledesjenta de kalte Mosse. Sigrid ble raskt bekymret for Mosse, som begynte å få kramper. Mosse var et veldig vakkert barn, men noe var galt med henne. Sigrid hadde fått et funksjonshemmet barn.
Noen år med mye familiearbeid og natteskriving fulgte. Sigrid snakket ikke lenger så mye om ekteskapet. Hun hadde ønsket at Svarstad skulle være mannen som beskyttet henne, men nå så hun hvor hjelpeløs han var.
Han var ingen støtte. Det var tungt for Sigrid å innse dette og hun skjønte at hun selv måtte være den sterke. Barna, ikke minst Mosse, trengte henne.
Den vanskelige kjærligheten
I 1919 reiste Sigrid til Lillehammer, der hun hadde mange venner. Hun var sliten og lei seg. Dessuten var hun gravid igjen.
Etter en tid på pensjonat med barna, fikk hun tak i hus, nemlig det berømte Bjerkebæk, som skulle være hennes havn resten av livet.
Sigrid og Svarstad hadde blitt enige om å leve hver for seg et år, for å finne ut hva som skulle skje med ekteskapet deres.
I august ble Hans Benedict født, en frisk og sunn krabat. Svarstad kom for å se sønnen, og de to ektefellene var vennlige mot hverandre, men snakket lite sammen.
Les også: (+) Mammas grusomme hemmeligheter: Ikke spør, det er verre enn du tror
Kristin Lavransdatter
Sigrid var på dette tidspunktet 37 år og en erfaren forfatter. Nå skulle hun endelig virkeliggjøre ideen til en roman som hun hadde hatt i mange år.
Handlingen skulle legges til middelalderen, og hovedpersonen skulle hete Kristin. Slik var den spede starten på en berømt trilogi.
Med hjelp i huset ble Sigrid lettet for mange daglige byrder. Endelig – etter tunge år – kunne hun puste friere. Og hun kunne skrive mer.
Høsten 1920 kom første boken om Kristin Lavransdatter ut. Kransen fikk svært god mottagelse. I 1921 kom Husfrue og til slutt i 1922, kom Korset.
Sigrid var nå blitt en internasjonalt bejublet forfatter. Hun rystet imidlertid det kristne Norge i 1924, da hun konverterte til den katolske tro. Noen mente da at hun måtte trekke tilbake noen av de «usedelige» bøkene sine. Det var Sigrid helt avvisende til, hun sto for alt hun hadde skrevet i ungdommen.
Taus om Nobelprisen
At Nobelprisen gikk til Sigrid i 1928 ble godt mottatt, både i Norge og internasjonalt. Prisen var overveldende i kroner og øre, og familien var veldig stolt på hennes vegne.
Sigrid var glad for prisen, men hun skulle gjerne vært uten pågående journalister. Hun ville la litteraturen – Kristin Lavransdatter – snakke for seg selv.
Alle ville ha en bit av den berømte forfatterinnen. De ville at hun skulle fortelle hvor stolt hun var over prisen, men Sigrid nektet og satte nærmest bom for døren. Fortvilte journalister intervjuet da Sigrids advokat, moren Charlotte og søsteren Signe. Alle snakket, men ikke Sigrid.
Da tiden kom for å dra til Stockholm for å motta prisen, ville Sigrid gjerne ha med seg søsteren Signe. Hun grudde seg kanskje til å være midtpunkt alene.
Sigrids andre søster Ragnhild, som bodde i Stockholm, var også med på selve prisutdelingen. Da skjedde det ingen kunne forutse. Til tross for oppstyret, blomstret Sigrid opp på festene.
Sigrid ønsket ikke noen stor fest når hun kom hjem, men Lillehammer by ville det annerledes. Da Sigrid og sønnen Hans gikk av toget på Lillehammer, ble de møtt av et stort fakkeltog.
Sigrid takket fra hjertet: «Dette er den vakreste hyllest jeg har jeg sett i mitt liv.»
Sigrid beholdt ikke prispengene selv. En stor sum gikk til Forfatterforeningen, resten gikk til et fond som skulle hjelpe foreldre med utviklingshemmede barn. Kirken fikk også penger, men det snakket hun ikke om.
Les også: Michael tok dronninga på senga: – Aldri vært så skremt i mitt liv
Fotsoldat for Norge
Mot slutten av 1930-tallet gikk det mot krig i Europa, og Sigrid flagget et sterkt antinazistisk syn. Dette falt ikke i god jord i Tyskland, som tidligere hadde omfavnet alt hun skrev. Nå ble hun svartelistet, og bøkene hennes havnet på det berømte bokbålet.
I 1939 døde datteren og smertebarnet Mosse. Samme år mistet hun også moren Charlotte, som hadde støttet henne gjennom livet.
I Europa startet andre verdenskrig, og 9. april 1940 inntok Tyskland Norge. Tyskerne ønsket å få tak i Sigrid, som et «gissel» for å presse de norske myndighetene til å lyde dem.
aaPå grunn av dette flyktet Sigrid fra sitt elskede Bjerkebæk og Norge. Noen måneder senere var hun på plass i USA. Der jobbet hun for Norge, dag og natt. Hennes store sorg var at sønnen Anders ble drept i en av de første dagene av krigshandlingene. I løpet av et år mistet Sigrid to av sine tre barn. Nå var bare Hans tilbake.
I Amerika kalte hun seg for en «fotsoldat» for Norge. Hun snakket i radio og talte ved utallige anledninger. I tillegg skrev hun. Det var meningsfylt for henne, å arbeide for det landet hun elsket og kalte sitt eget.
Ensom og syk
Sigrid var 63 år da krigen sluttet. Plikter og slit begynte å tære på kroppen hennes, men det var ikke bare fysisk sykdom som plaget henne. Våren 1947 skrev hun i et brev at «helt siden Anders døde har jeg hatt denne følelsen av at jeg ikke er svært bundet til denne jord.»
Både ektemannen og venner var døde. Sigrid var blitt gammel, arbeidet gikk tregere og kreftene kom ikke tilbake. Ensomheten var verst. Familie og venner var tilbake i hverdagen etter fem års krig. Sønnen Hans studerte i Oslo, han ringte sjelden og skrev nesten aldri brev.
Det fantes imidlertid lyspunkter. Det ble fest på Bjerkebæk 8. juli 1947, da Sigrid fikk den høyeste utmerkelsen Norge kan gi. Som første ikke-kongelige kvinne mottok hun Storkors av St. Olavs Orden. Den fikk hun for «litterært Virke og for sin innsats for Norges sak under krigen».
Likevel – gnisten var borte. I mai 1949 ble hun syk med feber og sterke smerter. Hun ble innlagt på sykehus med nyrebekkenbetennelse. Tirsdag 10. juni klokken 1030 fikk hun et hosteanfall. Så døde hun, alene, i et nakent og upersonlig sykehusrom. Sigrid Undset ble 67 år.
Sigrid ble begravet på statens regning på Lillehammer, ved siden av barna Mosse og Anders. På smijernskorset på Sigrid Undsets grav står et bibelord fra Lukas: «Ti se, jeg er Herrens tjenerinne.»
Kilder: Nini Roll Anker: «Min venn Sigrid Undset», 1946. Tordis Ørjasæter: «Menneskenes hjerter», 1993. Charlotte Blindheim: «Moster Sigrid», 1982. Norge under Haakon VII, 1905 – 1945, 1946. Wikipedia og Norsk biografisk leksikon.
