Liv Wold fra «Demenskoret»
Før sykdommen grep ordentlig tak, skrev Liv en lapp med en hjerteskjærende beskjed
Kristin Volley og Liv Wold pleide å prate om alt mulig. I dag mestrer ikke Liv å holde en samtale i gang, men hun elsker fremdeles å synge.
– Skal vi snart dra på korøvelse? spør Liv Wold (69).
Et spørsmål hun gjentar regelmessig i løpet av den korte timen vi er på besøk hos henne og samboeren Kristin Volley (68) i Ås.
– Jeg gleder meg, sier hun og klarer knapt å sitte i ro.
Ventetiden kortes ned med å tralle på noen melodier hun synger med «Demenskoret» som nok en gang har gått sin seiersgang på NRK.
– Vi skal snart dra, forsikrer Kristin – på nytt og på nytt.
Hver gang like rolig i stemmen. Damen med det varme smilet har åpenbart en engels tålmodighet.
Er med i «Demenskoret»
For snart ti år siden ble de to kjent via en møteplass på nettet. De ble stormforelsket, flyttet etter hvert sammen og planla å pensjonere seg tidlig. Paret var bevisst på å få mest mulig tid sammen.
Det de ikke visste var at Liv var i ferd med å bli alvorlig syk. I 2019 fikk hun bekreftet demens. Året etter ble det påvist å være Alzheimer.
– Vi skulle jo gjerne ha truffet hverandre tidligere, sier Kristin med et knapt hørbart sukk.
– Før Liv ble så syk som nå, skrev hun en lapp til meg. På den står det: «Om jeg skulle leve om igjen, ville jeg møtt deg tidligere – så jeg kunne ha elsket deg lenger».
Liv har vært en del av «Demenskoret» fra starten av.
– Etter at du ble med i koret, har vi sunget så å si hver dag, ikke sant, Liv?
– Ja da, det stemmer, svarer Liv og traller videre.
Kristin sier at koret har gitt begge ny livsglede.
– Liv opplever mestring og samhold og stor glede i koret. Selv har jeg fått et trygt og godt nettverk hvor det er mulig å dele erfaringer, sorger og gleder med andre pårørende.
Les også: – I denne sesongen av «Demenskoret» når vi nye høyder
Brytes ned av sykdommen
Det satt imidlertid langt inne å la Liv delta på runde to i «Demenskoret».
– Fordi det har vært en stor utvikling i sykdomsforløpet hennes, forklarer Kristin.
Liv har blitt merkbart mer dement.
– Nå er vi glade for at hun ble med. Å vise hvordan sykdommen bryter en ned er viktig, og Liv blir godt ivaretatt. Hun blir vist stor respekt og produksjonen er flinke til å ta vare på verdigheten hennes.
Det betros i det Liv er opptatt av å synge for fotografen. Kristin er varsom med å prate om henne eller sykdommen når kjæresten hører på. I hvert fall ikke uten å inkludere Liv.
– De lurer på hvordan du har det, Liv, føler du deg syk?
– Nei, jeg er ikke syk, svarer samboeren ubekymret.
– Det er bare hodet mitt som ikke fungerer. Skal vi dra snart?
Kristin svarer det samme, blank i øynene.
– Livs logiske tenkning og ferdigheter har forsvunnet, slår hun sårt fast.
– Ja, det er forferdelig vondt å oppleve henne slik.
Les også: Tvillingene Brit Mari og Kari Ann var uadskillelige. I voksen alder skjedde det ufattelige
Har 12 barnebarn
De var to aktive og sosiale damer.
– Vi gjorde alt sammen. Som å reise i inn- og utland, utforske norsk natur, konsertbesøk, og vi hadde alltid noe å prate om. Det var under den første telefonsamtalen vi ble forelsket.
Den gangen bodde Kristin i Tromsø.
– Både Liv og jeg giftet oss unge og fikk barn. Hun kom ut som lesbisk lenge før meg. Jeg valgte å holde min legning skjult til mine tre barn var voksne.
For ti år siden startet en ny fase av livet, og så fikk hun kontakt med Liv fra Ås.
– At jeg ble forelsket i en kvinne, taklet barna mine fint, forsikrer hun.
– Det verste for barn og barnebarn – og meg, var at jeg flyttet nordfra.
Til sammen har Liv og Kristin 12 barnebarn, og da Liv fikk demensdiagnosen, var hennes ønske å bo i nærheten av sine døtre og barnebarna.
Paret flyttet derfor til et koselig, rødt hus på gården til den ene av Livs døtre. Hennes andre datter og Livs eksmann bor også på den store eiendommen.
– Ja, her er vi alle godt forlikte, humrer Kristin.
Hun føler seg inkludert i familien og får god støtte av alle på gården.
– Sånn sett er vi heldige, men jeg savner mine som nå bor i Tromsø, Målselv og på Sola.
Les også: (+) Vi skulle skilles etter 50 års ekteskap. Så inntraff en av livets finurlige tilfeldigheter
Startet med gjentakelser
Det var bare etter to forelskede år sykdommen slo til.
– Det var stort for oss å ha funnet den store kjærligheten. Vi kjøpte hus på Ås og en hytte i Gudbrandsdalen. Liv jobbet som innkjøpssjef og jeg som lærer. Det virket som alt falt på plass.
Ett år før de skulle gå av med pensjon, la Kristin merke til at kjæresten stadig gjentok seg.
– Jeg nevnte det for henne. Liv var ikke klar over det, men sluttet å repetere det samme.
Derfor tenkte ikke Kristin mer på det.
– Høsten etter begynte Liv å miste ordene. Legen mente likevel ikke at det var grunn til bekymring. Selv var jeg redd for å såre Liv ved å be henne oppsøke en ny lege.
Like før påske i 2019 ba en kollega av Liv henne sjekke seg for demens.
– Da kom hun gråtende hjem, husker Kristin.
– Stakkars, det er skremmende å ane at noe sånt, at en begynner å bli dement, er i ferd med å skje. Da hun senere fikk diagnosen, spurte Liv: Hvorfor meg?
I dag er hun ikke lenger bevisst sykdommen.
– Det er nok best – for henne.
Les også: Jan Runar fra Demenskoret fikk oppløftende beskjed av legen
Kor-øvelse hver onsdag
Kristin henter frem en bok, slik hun ofte gjør, og leser et par sider for Liv. Lenger klarer ikke kjæresten å sitte i ro. I hvert fall ikke når hun vet at de snart skal på kor-øvelse. Det er ingen tvil om at rollen som pårørende til en dement er krevende.
– Før Liv ble så dement som nå, satte vi opp lister med alt vi ønsket å gjøre sammen. Vi ble enige om å følge dem lengst mulig. «Dette skal vi klare», ble vårt mantra.
I mange år levde de opp til det. Men i første halvdel av 2024 flytter Liv til et omsorgssenter i nærheten. Nå trenger hun tilsyn 24 timer i døgnet.
– Utsiktene med tanke på sykdommen er dessverre ikke lyse, men Liv er ikke lenger bevisst hvilken vei det bærer. Ja, det er en krevende og svært sårbar situasjon for en pårørende, men å svikte Liv er utenkelig for meg. Følelsene mine for den vakre jenta er de samme – livet ut.
Sykdommen gjør det vanskelig å reise hjemmefra, som for å besøke Kristins barn og barnebarn, men én gang i uken tar paret toget til Oslo.
– Da får Liv, som alltid har elsket sang og musikk, gleden av å øve med koret, og jeg møter andre pårørende. «Demenskoret» gjør oss begge godt, sier Kristin og ser smilende mot kjæresten. Som på nytt spør: – Skal vi dra nå?
– Ja, nå skal vi dra, svarer Kristin smilende. Liv klapper i hendene av glede.
