Dagfinn Enerly
Dagfinn og mamma Kari er glade for at Arne slapp å oppleve den tragiske ulykken: – Det tror jeg hadde knekt ham
Dagfinn Enerly har bestandig kunnet lene seg på mamma Kari gjennom livets opp- og nedturer. Men da den skjebnesvangre ulykken inntraff, var det sønnens positive innstilling som ga moren styrken hun trengte.
– Mamma har alltid vært der. Hun har gitt oss en trygg og god oppvekst, og det var alltid noen å komme hjem til. Det var tett oppfølging med idretten, og selv om jeg spilte dårlig, fikk jeg skryt. Det har vært veldig godt å ha Kari Enerly som mamma, ja, understreker Dagfinn Enerly (52) og smiler mot moren.
Oppvokst på Ammerud
Den tidligere fotballstjernen har tatt turen tilbake til barndomstraktene på Ammerud, drabantbyen på Oslos østkant. Her har moren og hans tre eldre søsken fortsatt bosted, mens han selv bor en time unna i Larkollen, rett ved Moss.
Med travle hverdager, der Dagfinn har hendene fulle som trener både i døtrenes lokale fotballklubb og sitt eget treningssenter, er det ikke alltid mulig med hyppige besøk hjemme hos mor. Men de ukentlige telefonsamtalene er obligatoriske.
– Hun vil jo alltid være mamma, en jeg kan ringe til og prate med. Men vi har mye å gjøre i Larkollen, livet flyr av gårde. Derfor kompenserer vi med å ta henne med til Syden hvert år. Da får vi to eller tre uker sammen, det er alltid hyggelig, forteller 52-åringen.
– Jeg har prøvd å lokke dem tilbake til Ammerud. Jeg har sagt at det er enklere for meg å hjelpe til hvis de er i nærheten, men nei, ler Kari Enerly (82).
Dagfinn rister på hodet.
– Jeg flytter ikke tilbake til Oslo, vi trives så godt i Larkollen, repliserer han.
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Gift med Mona Enerly
Dagfinn, kona Mona (47) og tvillingdøtrene Mia og Amanda (21) flyttet til Østfold i 2004 da fotballproffen begynte å spille for Fredrikstad.
I løpet av sønnens fotballkarriere, måtte Kari besøke ham i stadig nye byer, etter hver fotballklubb han fikk kontrakt med. Fra Grorud til Grei, til Skeid, Moss og Rosenborg. Hun heiet like iherdig fra tribunen, enten han scoret i Knøtte-cupen som barn, eller i Champions League. At han hadde et usedvanlig talent med ballen på gresset, merket Kari tidlig.
– Dagfinn begynte med fotball fra han kunne gå omtrent. Alle mine tre gutter spilte fotball, og jeg fulgte dem på kamper hele tiden. Uansett vær, så heiv de seg ut i dette, erindrer hun.
Men det var ikke bare på fotballbanen at Dagfinn kunne regne med mors støtte. Som da han i tenårene kom hjem etter å ha fått i seg litt for mye å drikke. Da han brakk seg over toalettet, funderte han på hvem det var minst skummelt å rope etter.
– Mamma eller pappa? Det ble mamma som hjalp meg, og vi ble enige om å holde dette for oss selv. Og så lærte jeg sikkert leksa mi også, forteller han lattermildt.
Les også: «Jeg går på rommet mitt og gråter slik at mamma ikke skal bli mer lei seg og sliten»
Var tidlig skolelei
Men selv om alt gikk som smurt på fotballbanen, hadde Kari et såre strev med å få yngstesønnen til å bli glad i skolen. «Han likte bare friminuttene», sukker hun.
Dagfinn ble tidlig skolelei, noe som førte til kreative metoder for å slippe unna timene. Da søsteren Gitte fikk klippet av gipsen etter et armbrudd, tok lille Dagfinn gipsrestene på sin egen arm og surret bandasje rundt. «Jeg kan dessverre ikke være med på prøven i dag, jeg har ødelagt armen», forsøkte han seg på.
– Vi bodde tre minutter unna skolen, og jeg pleide å gå veldig sakte – spesielt hvis vi hadde engelsk i første time. Engelsklæreren låste døren når timen begynte, og da fikk vi ikke lov til å komme før neste time. Så da kunne jeg bare dra hjem igjen, forteller han og legger til:
– Jeg var veldig lei skolen, den er ikke for alle. Hvorfor kan man ikke gi alternativer til elever som for eksempel er mer kreative? Elevene må få lov til å utvikle seg etter egne evner.
Les også: Slår alarm om unges forhold til skolen: – Bekymringsfullt
Gode minner om læreren
At han holdt ut på skolebenken i ni år, tilskriver de lærer Gjertrud, som døde for en del år siden.
– Hun var en stor bidragsyter. Jeg hatet matte og mente at jeg bare trengte å vite hvordan jeg skulle bruke bankkortet. For jeg skulle jo bli fotballproff og trengte derfor ikke mer kunnskap enn det, ler Dagfinn.
Kari er takknemlig for at Gjertrud stilte opp for sønnen, både da han var barn, men også etter den skjebnesvangre ulykken der Dagfinn ble lam fra brystet og ned.
– Hun så Dagfinn på en annen måte og tilrettela undervisningen etter hans personlighet. Etter ulykken ble hun en slags mentor for ham. Hun lærte Dagfinn å tenke positivt i de mørkeste stundene, forteller hun stille.
Brakk nakken
Det er 20 år siden Dagfinn brakk nakken etter at han kolliderte med en lagkamerat under en fotballkamp. Kari husker den grusomme oktoberdagen i 2005 som om den skulle vært i går.
Hun hadde nettopp landet i Syden med syklubben, da hun fikk en telefon fra Dagfinns kone. Kari hørte henne fortelle om ulykken: At planen var å fly sønnen til Ullevål sykehus, men dårlig vær gjorde at de måtte ta bil i stedet. Alt var usikkert. Kari fikk ikke sove den natten.
– Dagen etter dro vi til reiseselskapet, og inne på kontoret lå VG med bilde av Dagfinn på banen. Jeg pekte på bildet og fortalte at det var grunnen til at jeg måtte dra hjem.
To dager etter ulykken var Kari på flyet tilbake til Norge. Ved siden av henne satt en ung dame og bladde i avisen. Hun stoppet da hun kom til nyhetssaken om Dagfinn og begynte å lese.
– Da dyttet jeg til henne og sa: «Det er derfor jeg …» Huff, dette er vondt å huske. «Det er derfor jeg reiser hjem,» forteller Kari gråtkvalt.
– Jeg husker henne så godt. Hun var sykepleier, og det var godt å ha henne der, fortsetter hun.
Dagfinn klapper moren på kinnet og må tørke bort noen tårer selv.
– Dette kjente jeg på, sier han.
Les også: Lars Monsens nær døden-opplevelse: – Jeg stoppet og la meg ned
Orker ikke å overtenke
Det første besøket på sykehuset har brent seg fast på Karis netthinne: Sønnen som ligger i sykesengen, omgitt av slanger, mens tårene triller nedover kinnene hans.
– Det var ganske tøft, men det gjorde også noe med meg. Jeg klarer ikke å gå i dybden av ting, vi var jo millimeter fra å miste Dagfinn. Derfor prøver jeg å se litt lettere på det. For hvis jeg begynner å tenke, så faller jeg sammen, forteller hun.
Deretter begynte kampen for å gjøre det beste ut av situasjonen. Kari hentet og leverte barnebarna i barnehagen når Mona var på sykehuset med Dagfinn. Hun trådte til da de begynte på skolen. Hjalp til med lekser og deltok i skoleavslutninger.
Før huset i Larkollen ble tilrettelagt for rullestol, sov Kari på madrass på kjøkkengulvet ved siden av sønnen – i tilfelle han skulle trenge hjelp i løpet av natten.
Men det er én ting 82-åringen ikke er overrasket over, nemlig Dagfinns livsglede gjennom de siste 20 årene.
– Folk påpeker alltid at han er så positiv, men det er ikke noe han er blitt etter det som skjedde. Dagfinn har vært sånn bestandig, det ligger i hans natur, understreker hun.
– Jeg hater når folk er sure og grinete. Hvem liker å være sammen med sånne folk? påpeker Dagfinn selv.
Han tenker som så at om de han har det bra, så har også han det bra.
– Jeg har mye positivt i livet mitt, tross alt. Jeg har et friskt hode, og ingen smerter. Drømmen min er å følge jentene opp kirkegulvet en dag, men om det ikke skjer – så har jeg i det minste prøvd. Jeg har hatt det bra uansett.
– Det er Guds lykke at han tenker sånn. Det er personligheten hans som gjør at han får så mange fine tilbakemeldinger. Jeg har aldri hørt noen si noe negativt om Dagfinn. Aldri!
– Da har du ikke møtt de rette ennå, mamma, sier Dagfinn og ler.
