Mamma sier hun ikke vil være bestemor og det er så sårt

I dag morges var det krise hjemme hos oss. Fem­åringen Kine kastet opp og kunne ikke gå i barnehagen.

Peder på syv kom seg derimot på skolen, og mannen min hadde dratt på jobben allerede før vi tre andre våknet. Selv skulle jeg i et intervju til en jobb jeg virkelig ønsket meg, men hvem skulle passe Kine?

Moren min selvsagt! Selv om hun ikke hadde «bestemorslegning», som hun selv ynder å si, kunne hun ikke si nei i dag.

Hun visste hvor mye intervjuet betydde for meg, og jeg visste at hun hadde fri denne dagen. Mamma jobber deltid på en kunstkafé og har to fridager i uken.

Jeg var full av håp da jeg ringte henne. Men nei! Selv om jeg var på gråten av fortvilelse, brydde hun seg ikke.

– Jeg har avtale med en venninne, sa hun uanfektet. – Vi skal spise lunsj i byen og se en utstilling.

Da jeg sa at Kine jo ikke kunne være alene, svarte mor at nei, det kunne hun ikke.

– Derfor får du si at jobbintervjuet ikke passer, og sørge for å få en avtale en annen dag. Det ordner seg nok, sa mor og la på.

Jeg begynte å gråte der jeg sto med telefonrøret i hånden. Det var virkelig ingen andre jeg kunne ringe, alle var på jobb eller opptatt.

Med hjertet i halsen ringte jeg firmaet hvor jeg skulle til intervju, og fikk heldigvis avtalt ny tid. Dermed kunne jeg slappe av og stelle med Kine. Men tanken på mamma som hadde sviktet igjen, slipper ikke taket.

Les også (+): Bare én måned etter mamma døde, gjorde pappa noe jeg aldri kommer til å tilgi

Passer ikke til å være bestemor

Jeg er så irritert på henne, men vet det ikke nytter å si noe. Mammas faste unnskyldning og omkved er at hun ikke passer til å være bestemor.

Første gang jeg ble gravid, var hun veldig stolt over å skulle bli mormor.

Da Peder kom til verden, var det stor stas, og hun ville gjerne være med og trille turer. Men alltid sammen med meg. Passe ham alene ville hun ikke.

Den gang tenkte jeg at hun var redd for krybbedød og derfor engstelig for å ha ansvaret for ham alene.

Men etter hvert som han vokste til og vi spurte om hun hadde lyst til å ha en liten overnattingsgjest, sa hun pent nei takk og hevdet at hun ikke passet til å være bestemor.

Den gang ble jeg sint og mente at det var unormalt å ha et så fjernt forhold til sitt eget barnebarn.

– Hva som er normalt eller ikke for meg, vet jeg best selv, svarte hun kort.

Mamma var en god mor for meg og mine to brødre da vi vokste opp. Da bakte hun til og med kaker, det har hun sluttet helt med. Så noe bidrag fra henne til barnas bursdagsfeiringer kan vi ikke regne med.

Etter hvert som Peder vokste til og stabbet rundt, merket jeg at hun ikke likte at vi kom på besøk.

Hun var nærmest hysterisk opptatt av at Peder ikke skulle ta på ting og røre noe. Hun hadde en vaskefille klar til enhver anledning og gikk etter ham.

– Jeg orker ikke alle disse flekkene, sa hun da jeg kommenterte det.

Ryddig og pertentlig er noe hun er blitt etter at faren vår døde for seks år siden. Da jeg vokste opp, fløt det mer eller mindre i hele huset.

Tre unger, som var aktive og hadde mange venner på besøk, satte preg på hjemmet vårt. Den gang hadde vi et levende hjem. Nå var leiligheten hennes nesten som et utstillingslokale.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Egoist

Når hun kommer på besøk til oss, har hun alltid dårlig tid. Hun har gjerne andre avtaler og kan ikke bli lenge.

Hun ser knapt på ungene, og til jul og bursdager gir hun meg penger som jeg skal kjøpe gaver for. Men å handle til seg selv – det elsker hun.

Slik jeg ser henne, er hun den største egoisten jeg kjenner. Alt dreier seg om henne.

Hver gang hun ringer meg, er det for å fortelle hva hun har kjøpt, hva hun skal kjøpe, hvor hun har vært, og hvor hun skal.

Det er aldri spørsmål om oss, hvordan vi har det, hvordan det er med barna. Det er aldri snakk om å ta med seg barna på noe som helst, hverken sommer eller vinter.

Jeg vet at hun ikke kommer til å ringe siden i dag for å høre hvordan det går med Kine, eller for å forsikre seg om at jeg fikk ordnet en annen tid for intervjuet.

Det bryr hun seg ikke noe om. Det angår henne ikke. Hun har ofte bemerket at hun er ferdig med småbarnstiden og det som hører den til.

– Nå vil jeg bruke tiden på meg selv, sier hun.

Svigermor er mors rake motsetning. Hun er flink til å stille opp, noe jeg er glad for, siden moren min aldri gjør det.

Svigermor, av og til svigerfar også, er med på arrangementer både på skolen og i barnehagen. De tar bilder, de filmer og viser glede over å være sammen med barnebarna sine.

Svigermor antydet til å begynne med at hun syntes det var litt rart at moren min viser så liten interesse, men nå ser det ut til at hun og andre rundt oss aksepterer at det er sånn mamma er. Men jeg klarer ikke å slå meg til ro med det.

I begynnelsen tok jeg det personlig. Jeg trodde det bare gjaldt mine barn, men hun er likedan mot mine brødres barn. Men der har konene deres i alle fall en mor å gå til.

De har gode relasjoner til mødrene sine, og jeg kjenner at det stikker i meg når vi samles alle sammen til selskaper hos dem.

Der kommer bestemødrene med hjemmebakte kaker og gaver de har kjøpt selv, og jeg ser jo hvor stor stas det er med barnebarna for disse bestemødrene.

Brødrene mine synes jeg dramatiserer for mye når jeg tar dette opp.

– La henne styre med sitt, du kan ikke forandre henne likevel, sier de.

Jeg forsøker å akseptere og respektere henne, men det er ikke lett. Iallfall ikke på dager som dette, hvor jeg virkelig trenger en mor som stiller opp for barn og barnebarn.

Jeg krever jo langt fra at hun passer barna mine i tide og utide, jeg ber om hjelp når jeg virkelig trenger det, og hun ser ikke forskjellen.

Jeg vet iallfall én ting – jeg skal aldri bli som henne. Plutselig en dag er det hun selv som trenger hjelp fra sine nærmeste, mon tro hvem hun vil henvende seg til da?

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg arvet mye mer enn min bror, og mange synes nok at det jeg gjør er feil

Pappa giftet seg med en mye yngre dame. Sannheten ble avslørt da arven vår skulle fordeles