Lillebroren omkom i dramatisk snøskred
Arill Riise om tragedien som rammet familien: – Savnet etter Ivar blir aldri borte
TV 2-journalist Arill Riise mistet lillebroren Ivar i et voldsomt snøskred i 1968. En massiv snøvegg rev med seg fire av fem Riise-gårder, og selv var Arill en av dem som ble liggende under de tunge snømassene.
Klyngetunet Riise i Bondalen ved Hjørundfjorden på Sunnmøre var den tryggeste plassen å bo for ni år gamle Arill.
Her lå det fem gårdstun tett i tett, og ingen dører var låst. Gårdene lå tett sammen utenfor rekkevidden til store snøskred som hver vinter kom fra de høye Sunnmørsalpene.
De fem familiene drev gårdene hver for seg, og året var delt inn i sesonger –slåttetid, innhøsting, slaktetid og såing om våren.
– Vi ungene ble tatt med på arbeidet fra vi var små. Kunne du løfte en stein eller plukke litt bær, kunne du bidra til fellesskapet. Det sies jo at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn, og slik føler jeg virkelig det var. Klyngetunene er jo også kjent som den norske formen for landsby.
Gården Arill vokste opp på het Lensmannsgården. Han bodde i det nesten hundre år gamle huset sammen med moren Ragna og faren John, storesøsknene Martinus og Anne-Berit, og lillebroren Ivar.
Nå har han skrevet bok om oppveksten i hjembygda og om det dramatiske snøraset som knuste fire av fem gårder – og som tok fra Arill lillebroren Ivar: «Der ingen var einsam – Klyngetunet som vart utsletta».
Arill kan fremdeles føle på atmosfæren fra klyngetunet. De som bodde der hadde så mye felles, og det var noe helt spesielt å vokse opp på en så liten plass der alle kjente alle.
Når han lukker øynene og tenker etter, kan han fremdeles kjenne lukten av etterbarberingsvann klokka 17 på lørdager, når arbeidsfolket gjorde seg klare for å ta helg. Og ikke minst lukten av sosekjøtt i brun saus som bredde seg over hele tunet på søndager.
Riise skulle være det tryggeste stedet under de enorme Sunnmørsalpene på begge sider av Bondalen.
Klyngetunet lå dessuten akkurat utenfor rekkevidden til den flomutsatte Bondalselva, og mellom fjelltoppene Korsafonna og Skondalsfonna.
Her følte innbyggerne seg trygge for ras. Men så kom ekstremværet. Snøvinteren 1968 ble den verste i manns minne, og det lå rundt tre meter snø i Bondalen den vinteren.
Les også: Etter at Jon Hilmar brøt med sekten, har han fått kone og to barn. Men han føler fortsatt en sorg
Trodde han skulle dø
I dagene før raset hadde lokalbefolkningen fulgt nedbørsmengdene tett. Folk hadde søkt ly på Riise, fordi flere veier var stengt på grunn av snømengdene.
Ni år gamle Arill og fire år gamle Ivar delte rom. Da de skulle legge seg, planla de å leke sammen i snøen neste dag.
Men klokken 06.40 om morgenen 19. februar gikk et enormt snøskred fra 1300 meters høyde fra Korsafonna. En massiv snøvegg, 400 meter bred, løsnet fra fjellet Litledalshornet.
Fire av de fem Riise-gårdene ble utslettet, og elleve av de tyve menneskene som var på tunet ble nedgravd i de enorme snømengdene.
Da Arill våknet av det enorme braket, trodde han det var taket som hadde gitt etter for de tunge snømassene. Han ble liggende under to til tre meter snø. Trykket under snøen var uutholdelig, det var som om han var støpt i betong.
Han ropte på moren og faren etter hjelp, men det var helt stille og svart. Han kjente ikke bena eller hendene sine, og visste ikke om han lå opp eller ned.
Arill var sikker på at han kom til å dø, og i boken beskriver han det slik:
«Det var då eg sa det inni meg. Dette klarer du ikkje. Dette må ta slutt. No forlèt eg denne verda. – Herre, eg legg livet mitt i dine hender, sa eg og prøvde å sove. Prøvde å slappe av det eg kunne. Så kjende eg ei enorm ro.
Eg høyrde seinare at livet kunne passere i revy for folk som var nær døden, men eg såg ikkje noko lys eller eit liv som kom i revy. Eg var berre heilt roleg. Alt var stille og mørkt. Eg ville berre sovne frå det uuthaldelege trykket eg følte på heile kroppen. No fer eg, tenkte eg. No fer eg.»
Bygdefolket ble vekket av brannsirenen. 20 år gamle Larsa-Knut, fetteren til Arill, hadde kommet seg ut av soverommet i det knuste huset i Larsagarden, og i stummende mørke gikk han i dyp snø i over en kilometer mot tettstedet Sæbø for å varsle og få tak i hjelp.
Les også: (+) Da legen stilte Einar det vonde spørsmålet, brast han i gråt
En tung beskjed
Da letemannskapet kom, hadde de bare spader å hjelpe seg med. Både mennesker, griser og kuer var nedgravd under snømassene.
– Mor og far ble funnet først, deretter fant de Anne-Berit, storesøsteren min. Jeg ble visstnok funnet helt tilfeldig. Jeg lå under en bjelke som hadde sørget for at jeg hadde frie luftveier.
Beboerne ble samlet i Pestova, en finstue som ellers kun ble brukt ved høytider, som julefeiringen. Arill ble båret inn og lagt inntil vedovnen.
Han hadde ligget så lenge under snøen at livet hans hang i en tynn tråd. Han hadde gått i sjokk på grunn av temperaturendringene og var helt blå. Distriktslegen visste at han hadde én sprøyte med adrenalin igjen, og han fikk noen gode hjelpere til å gå på ski ned til kontoret hans som lå en kilometer unna.
I ryggsekken de kom tilbake med lå sprøyten, og i boken beskrives dramatikken slik:
«Då han sette adrenalinsprøyta, fortalde mor at eg slappa heilt av, slo opp auga og spurde: – Kvar er han Ivar? – Han ligg på bordet, sa mor. – Han er ikkje meir. – Vi får aldri ein glad dag til, sa eg, – aldri.
Der låg Ivar på bordet med eit kvitt laken over heile seg. I andre enden av stova såg eg far sitje på ein stol. Han blødde frå panna. Eg høyrde han sa noko slikt som: – Kvifor skulle dette skje oss? Eg høyrde også han vart trøysta av ein bussjåfør i bygda, som gjorde så godt han kunne.
– Gud har nok ei meining med dette, sa han. Meining? Kva meining var det i å ta frå oss veslebroren min, Ivar? Kva meining var det i å knuse heimane våre? Utslette alt vi hadde kjært.»
Etterpå sa foreldrene at det var aller verst da barna sluttet å skrike. Moren og faren hadde hatt kontakt med hverandre under snømassene.
Faren lå øverst, på det som kunne være bølgeblikk, med mye snø over seg. Han var våken og snakket med mor som lå under.
– Han kunne ikke røre seg, for da ble trykket på henne enda tyngre. De fortalte meg at det var helt forferdelig da vi barna etter hvert sluttet å skrike, forteller Arill.
Åpenhet om sorgen
Fire år gamle Ivar hadde fått soveromsveggen over seg da huset kollapset, og han omkom i den tragedien. Det gjorde også det eldre ekteparet Hjørdis og Torstein, som var som besteforeldre for Arill.
Storebroren Martinus var ikke på gården den fatale natten, da han gikk på folkehøyskole i Ørsta. Soverommet hans ble knust av skredet.
Foreldrene hadde opplevd det verste foreldre kan oppleve, nemlig å miste et av barna.
Arill berømmer foreldrene for hvordan de taklet det og hvordan de var med de tre gjenlevende barna.
På 60-tallet var det hverken kriseteam eller psykologer tilgjengelig, men foreldrene oppfordret tidlig barna til å sette ord på hvordan de hadde det.
Faren, som hadde opplevd tøffe tak under krigen uten å få snakket om det, var spesielt opptatt av at det var bedre å snakke enn å tie om det som var tøft.
– Foreldrene mine gjorde en god jobb med tanke på at det var rom for å snakke om følelsene og tapet. Ivar var blitt så stor at vi hadde blitt gode lekekamerater, og jeg fikk mulighet til å sette ord på lengselen og savnet jeg kjente på, forteller Arill, og legger til at han har oppkalt sin eldste sønn etter lillebroren.
Klyngetunet Riise ble bygd opp igjen etter skredet. Nye folk kom til, og de fleste fikk gode liv der blant de høye fjellene.
Arills familie flyttet imidlertid til Ørsta. Her fikk Arill gode lekekamerater og en fin ungdomstid, til tross for sorgen etter tapet av lillebroren.
Les også: Det som skjedde da Leo Ajkic var 10 år, satte dype spor
Unikt samhold
I dag bor Arill i Bergen sammen med kona Inger Lid Riise. De har tre voksne sønner, en av dem bor i Oslo, de to andre i Bergen.
– Vi har kjøpt leilighet i Skjoldneshagen, og der trives vi godt. Det er egentlig som et lite klyngetun det også, her bor vi tett, det er et bra miljø og vi har god kontakt med naboene.
Arill har gode minner fra oppveksten på klyngetunet, og mener vi i dag har mye å lære av denne måten å bo på.
– Det er jo mye ensomhet i dagens samfunn, og avstand mellom folk. Både unge og eldre kjenner på ensomhet. Å vokse opp på en plass som Riise gjør noe med deg. Samholdet her var helt unikt.
Arill tror mange som bor i blokk kan kjenne seg igjen i denne måten å bo på, men legger til at forskjellen er at naboene på klyngetunet også jobbet sammen.
– Vi levde tett på hverandre, og lærte mye om konflikthåndtering. En av gårdbrukerne på Riise, Torstein Årseth, sa at det var bedre å tåle en liten urett enn at det ble fiendskap mellom naboer.
Hendelsen i 1968 har vært med Arill hele livet. Det å ha opplevd en naturkatastrofe og tapet av broren Ivar, har påvirket ham.
Det har kanskje også vært betydningsfullt for ham i forbindelse med yrkesvalget, og som journalist tror han at han har en egen evne til å sette seg inn i andre menneskers liv.
– Som nyhetsjournalist jobber jeg jo tett på blålys og ulykker. Min bakgrunn gjør at jeg lett kan sette meg inn i hvordan det er å få livet snudd opp ned av en katastrofe som orkan, flom eller ulykke. Det er en erfaring som jeg har tatt med meg inn i jobben, og jeg føler virkelig med mennesker som opplever katastrofer.
