Anne-Cath. Vestly
Da hele Norges mormor avslørte hvor barn kommer ifra, ble det rabalder
Anne-Cath. Vestly skapte furore da hun avslørte hvor barn kom fra og da hun påsto at fedre kunne trille barnevogn. «Barn fortjener å vite sannheten», var hennes svar.
Fra 1950-tallet satt barn med øret inntil radioen og lyttet til «Barnetimen for de minste», der Anne-Cath. Vestly fortalte om Ole Aleksander, eller de åtte ungene som raste rundt hos mormor.
Det var en flom av historier, mange ble etter hvert til barnebøker, som i dag regnes som kulturskatter.
Barn av 60- og 70-tallet husker også TV-serien «Kanutten og Romeo Clive» der Anne-Cath. spilte sammen med sin gode venn Alf Prøysen.
Forfatteren var en mester i å se verden med et barns blikk. «Møter jeg et barn, så møter jeg et menneske», skal hun ha sagt i flere sammenhenger.
Med sin sterke og varme stemme fortalte hun om det som opptok henne i samfunnet, på en slik måte at barn kunne forstå.
«Hun var en modig forfatter som tok barn på største alvor», skriver Agnes-Margrethe Bjorvand i sin biografi om forfatteren.
Det var ikke uten grunn at Anne-Cath. ble kåret til dronningen av barnelitteratur og hele Norges mormor.
Les også: Folk trodde Marianne og John var millionærer. Sannheten var en helt annen
Ville spille teater
Men forfatteren var også forut for sin tid. Da hun i 1953 avslørte hvordan barn egentlig ble til, skapte det mediestorm og sterke protester.
● Født 15. februar 1920 på Rena i Åmot.
● Skrev over 50 bøker som var elsket av store og små og oversatt til en rekke språk. I Norge er hun sett på som en av våre største barnebokforfattere.
● Hun var også skuespiller i Barne-TV serien «Kanutten og Romeo Clive» sammen med Alf Prøysen. I en rekke filmer har hun også gitt liv til Mormor i skikkelsen fra sine egne bøker om «Mormor og de åtte ungene».
● Filmen «Knerten», som hadde kinopremiere høsten 2009, er basert på bøker av Vestly.
Kilde: Wikipedia
Anne-Cath. ble nedringt av sinte foreldre som truet med å skru av radioen.
Men kritikken stilnet da hun på sitt snedige og humoristiske vis laget «Barnetimen for de voksne». Der fortalte hun om lille Anton som var forvirret over alle forklaringene om hvor barna kom fra.
Tenk om det var så enkelt at de lå i morens mage!
Anne-Cath. er en forkortelse av fødenavnet Anne-Catharina. Hun så verden for første gang på Rena 15. februar 1920.
Rena ble stående som det beste stedet i verden for Anne-Cath., som hun skriver i selvbiografien sin.
Moren og faren, Aagot og Mentz Oliver Schulerud, var også lykkelige her. Som barn elsket Anne-Cath. å kle seg ut og opptre.
Hun lærte seg tidlig å spille piano, slik også storebroren Mentz gjorde.
I selvbiografien skriver hun at hun hadde mye angst som barn, men som voksen lærte hun seg å se angsten i øynene.
«Allerede som barn slet jeg med en sånn uvirkelighetsfølelse. At jeg ikke var noen. At jeg var uvirkelig. Jeg kan ikke forklare det. Jeg får det når jeg blir sliten,» sa hun som 83-åring til Dagbladet.
Faren var utdannet farmasøyt og jobbet som handelsreisende og apoteker. Men han skrev også skjønnlitterært ved siden av. Moren var lærer. Ifølge Anne-Cath., lånte faren stadig bort penger som han aldri fikk tilbake.
Det endte med at han gikk konkurs og måtte selge huset. Familien flyttet mye, noe som skulle prege Anne-Caths. forfatterskap.
De bodde på Rudshøgda i Ringsaker, på Jessheim og Lillehammer.
Da Anne-Cath. var ferdig med artium i 1939, flyttet familien til Oslo. Ungjenta startet på franskstudier ved universitetet, men så ble det stengt på grunn av 2. verdenskrig i 1940.
Det hun aller helst ville, var å spille teater, men moren mente det var klokt med en ordentlig utdannelse.
Dermed begynte hun på Oslo handelsgym etter krigen. Selv om hun visste med hele seg at hun aldri kunne arbeide på kontor, fullførte hun studiene.
Hun søkte senere på lærerskolen, men manglet ett poeng og kom ikke inn.
Så snart hun fikk sjansen, skrev hun og fremførte monologer mens hun jobbet deltid i en bokhandel. Og etter hvert gikk livet mer i den retningen Anne-Cath. drømte om.
Hun ble med i Amatørdramatikerforeningen. Her møtte hun Johan Vestly, som ble hennes livs kjærlighet, og som skulle illustrere mange av bøkene hennes.
Les også: (+) Roland tok en DNA-test da han kjedet seg. Svaret føltes uvirkelig
Inspirert av drabantbylivet
Det første lørdagshørespill kom på NRK i 1946. Samme år giftet Anne-Cath. seg med Johan, og to år senere kom sønnen Jo til verden.
I 1957 fikk de sønnen Håkon. Familien flyttet til drabantbyen Bøler i Oslo.
Det var også i denne bydelen hun hentet inspirasjon til mange av bøkene sine, blant annet miljøet med blokkene på den fiktive drabantbyen Tiriltoppen.
Barnebøkene hennes ga et innblikk i samfunnsutviklingen, og hun utfordret kjønnsrollene.
Hvordan var det å bo i blokk? Kan far være en like god omsorgsperson som mor? Hvordan er kvinner i mannsdominerte yrker?
Første bok i serien om Mormor og de åtte ungene kom i 1957. De fleste knytter naturlig nok forfatteren selv til Mormor, ettersom hun ga sin stemme til mormor i radioen og spilte rollen som mormor i filmene.
Hun identifiserte seg også med mormor-karakteren, selv om hun var farmor til sine barnebarn.
«Jeg og mormor er som to venninner. Hun har gitt meg mange gode råd på veien, nå som jeg begynner å nærme meg henne i alder», uttalte hun til NTB da hun fylte 80 år.
Da far trillet barnevogn
På 60-tallet ble Anne-Cath. på nytt kritisert fordi faren til Aurora var hjemmeværende.
Det førte til massiv kritikk fra menn, men aller mest fra kvinner, som syntes synd på den stakkars mannen som trillet barnevogn.
Anne-Cath. fortsatte å vise sitt samfunnsengasjement hele sitt forfatterskap. I 1962 kom bøkene om Lillebror og Knerten, som handler om det å være nøkkelbarn.
I 1975 kom den første av syv Guro-bøker, hvor hun blant annet setter søkelyset på samfunnets fordommer mot kvinner i tradisjonelle mannsroller ved å la Guros mamma Erle bli vaktmester.
I Kaos og Bjørnar-bøkene handler det om de funksjonshemmedes situasjon, og i bøkene om Ellen Andrea er møter med innvandrere et tema.
Anne-Cath. mente at det var viktig å være ærlig med barn, noe hun også utforsker i bøkene om gutten Monrad.
Når en forelder sitter i fengsel, ja, da fortjener barna å få vite sannheten. De skal ikke tro at moren eller faren deres er «ute på en lang reise». I de samme bøkene satte hun også søkelyset på homofiles livsvilkår.
Anne-Cath. fikk en rekke priser og utmerkelser, blant annet Alf Prøysens Ærespris i 1986, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1992, Norsk kulturråds ærespris i 1994 og Brageprisens hederspris i 1995.
Les også: «Poff», sa det. Så var livet til Anette Bøe endret for alltid
Mistet språket
I 2006 ble Anne-Cath. diagnostisert med Alzheimer etter at sønnene Jo og Håkon lenge hadde mistenkt at noe var galt. Etter hvert mistet hun språket.
Hun døde på Bråta bo- og aktivitetssenter i Mjøndalen 15. desember 2008.
«Jeg vil fortelle om ALT», sa Anne-Cath. i et NRK-intervju i 1987. «For livet er mange emner på en gang – i samme verden er det både alvor og moro».
Den folkekjære forfatteren har lært oss mye, mener barnebokforsker Agnes-Margrethe Bjorvand, som i forbindelse med Vestlys 100-årsjubileum i 2020 skrev en biografi om henne:
«Hun har lært oss om viktigheten av vennskap, også på tvers av generasjoner. Om viktigheten av å være raus og å vise respekt. Om å gjøre det beste ut av det man har, selv om det er lite. Og – kanskje viktigst av alt – hun har lært oss at barns hverdag er full av magi.»
Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia, Dagbladet, NRK, «Lappeteppe fra en barndom» – selvbiografi av Anne-Cath. Vestly.
