Sportsjournalist Karen-Marie Ellefsen
Da Karen-Marie Ellefsen dukket opp på TV-skjermen, kom det et leserinnlegg i avisa: «Nå er bunnen nådd»
Pioneren Karen-Marie Ellefsen har banet vei for kvinnelige sportsjournalister i over 40 år. – Jeg er opptatt av likestilling, men ble ikke sportsjournalist for å drive kvinne-kampsak. Jeg var bare så interessert i idrett at det ikke fantes noe alternativ.
Karen-Marie Ellefsen (72) har pakket seg inn i en lun saueskinnsjakke og har trukket en lys, hjemmestrikket lue nedover ørene. Med målbevisste skritt søker hun tilflukt inne i varmen på en liten kafé like i hjertet av Oslo sentrum.
– Jeg er en ordentlig frysepinne! innrømmer Karen-Marie, før hun sprekker opp i et velkjent smil.
Som tidligere sportsjournalist, har hun egentlig god erfaring med kulden. Evnen til å tåle noen minus sto nærmest i arbeidsbeskrivelsen, og det er kanskje det eneste hun ikke savner med NRK-jobben.
– Under VM i Lahti i 2001, var det aldri under 20 kuldegrader. Jeg hadde på meg fem ullgensere og fire bukser. Jeg hadde varmepute på ryggen og magen og en minkpels over det hele. Men enda så frøs jeg, forteller hun, og rister lett på hodet av synet hun må ha vært.
Kongens fortjenstmedalje
Det er slik vi ser henne for oss. I aksjon på en stadion et eller annet sted i verden. Gjennom 40 år formidlet Karen-Marie noen av våre største sportsøyeblikk, før hun i 2020 satte et sårt punktum for en usedvanlig innholdsrik karriere som reporter, programleder og kommentator i NRK-sporten.
Født: 25. august 1950
Alder: 72 år
Bosted: Lørenskog
Yrke: Journalist
Gikk av med pensjon i 2020.
Samme år mottok hun Kongens fortjenstmedalje. «Du har banet veien for flere av dine yngre kolleger, og det gror en underskog av gode kvinnelige journalister i dine fotefar», het det i begrunnelsen.
– Jeg er opptatt av likestilling, like muligheter og rettferdighet – men jeg ble ikke sportsjournalist for å drive kvinnekampsak. Jeg var bare så interessert i idrett, at det fantes ikke noe alternativ. Jeg fulgte drømmene mine. Det er så viktig å ikke henge seg opp i hva andre tenker og mener, men ta de valgene som er riktige for deg! understreker Karen-Marie.
Det var imidlertid ikke gitt at hun skulle bli en av Norges mest profilerte sportsjournalister. I en tid hvor «husmorskolen» fortsatt gjorde seg gjeldende og kvinner var underrepresentert innen høyere utdanning, tok Karen-Marie ukonvensjonelle valg som vakte reaksjoner. Skal vi forstå hvordan hun endte opp her, må vi først spole tilbake i tid.
Jenta fra Begnadalen i Valdres var bare ni år gammel da hun bestemte seg for at hun ville bli sportsjournalist. Der hvor jevnaldrende venninner samlet på bilder av skuespiller- og musikkidoler, var det skøytelegenden Knut «Kupper'n» Johannesen som kuppet Karen-Maries sportsinteresserte hjerte.
– Pappa var veldig sportsinteressert, og det smittet over på meg og søsteren min. Jeg elsket alt av sport, særlig skøyter. Vi satt klistret foran radioen den gangen, og jeg slukte rått sportssidene i Morgenposten. Under norskeksamen på skolen skrev jeg i detalj om et skøyteløp jeg hadde sett – jeg husket alle tidene. Da vi ikke fikk billetter til VM på skøyter på Bislett i 1965, lå jeg og gråt en helt natt! Jeg var så sportsfrelst.
Fast ansatt i NRK sporten
Etter en kort periode som utøver i Ringerike friidrettsklubb, innså hun at en idrettskarriere ikke lå i kortene for henne. Hun måtte finne en annen inngang.
– Min sjanse til å leve i idrettens verden var å bli sportsjournalist, konkluderte hun.
Sportsjournalist var et mannsdominert yrke da Karen-Marie var ferdig utdannet på 70-tallet, og det fantes ingen kvinnelige reportere, kommentatorer eller journalister i NRK-sporten. Men Karen-Marie jobbet ufortrødent mot målet.
– Jeg stoppet aldri opp og tenkte at det å være kvinne ville være et hinder i et så mannsdominert yrke. Jeg skjønte ikke helt problemstillingen. Jeg har alltid vært viljesterk og hadde støtte hjemmefra. Det var aldri noen som satte begrensninger for meg fordi jeg er jente.
Helt problemfritt ble det likevel ikke. Karen-Marie glatter over den purpurfargede buksedressen, drar håret bak øret med et sett blålilla negler og legger hodet litt på skakke.
Karen-Marie sto på terskelen til yrkeslivet i helt riktig tid. Likestillingsloven trådte i kraft i 1978, og året etter ble kvinnekonvensjonen, som var en avskaffelse av alle former for diskriminering, vedtatt.
1. oktober 1979 ble Karen-Marie fast ansatt som reporter i NRK sporten, etter flere år som frilanser og sommervikar i statskanalen. NRKs hovedsendinger fikk hun likevel ikke være en del av i starten.
– Jeg var på rett plass til rett tid, men følte ikke at jeg ble ansatt fordi jeg var kvinne – heller fordi jeg fortjente den plassen. Jeg hadde bevist at jeg var god nok. Men det var ingen tvil om at jeg måtte jobbe ekstra hardt for å vise at jeg dugde, sammenlignet med menn i samme situasjon. Der guttevikarer fikk dra rett ut for å dekke fotballkamp og voksenidrett, ble jeg det første halvåret som frilanser satt til å dekke barneidrett, forteller NRK-legenden.
– Jeg vet ikke helt hva de tenkte. Kanskje at det ville bli mer akseptert dersom en kvinne jobbet med barneidrett. Jeg tror også det handlet om at jeg ikke var så synlig i disse sendingene. De var nok litt redde for å slippe meg til, særlig på Sportsrevyen. Jeg tror de var bekymret for publikumsreaksjonene om en dame snakket om sport.
Les også: Karen-Marie Ellefsen: – Dette er mine beste OL-minner
Valdres-jenta
Flere uttrykte at de ikke kunne skjønne at en jente kunne være så interessert i sport som hun var. Motgang til tross, Valdres-jenta sto på sitt.
Dette var en livslang drøm hun hadde båret på, og hun lot forutinntatte meninger prelle av. Det var også innstillingen da reaksjonene dukket opp etter debuten som programleder Sportsrevyen.
– Det var først da jeg ble mer synlig, folk reagerte. Da dukket det opp et leserinnlegg i en osloavis et par dager etter. «Nå er bunnen nådd. Det at en kvinne snakker om sport, er det endelige beviset på at samfunnet går i oppløsning», sto det i innlegget. Jeg brydde meg ikke, innrømmer Karen-Marie.
– Dette var en tid hvor de norske idrettsjentene virkelig begynte å markere seg med Grete Waitz og langrennsjentene med Berit Aunli i spissen. Så det forbauset meg at noen syntes det var rart at en dame snakket om sport.
Selv om Karen-Marie tidlig vant respekt i redaksjonen, vernet selv kollegaer instinktivt om sportens hellige gral: Fotballen.
– Det var kollegaer som sa: «Ja, det er greit at hun er ansatt – men fotballen må hun holde seg unna!» Det var til og med en kollega som avbrøt ferien sin et sted langt unna Oslo, for å komme inn og lage en reportasje på 2,5 minutter fra en fotballkamp, fordi jeg var det eneste alternativet.
Hun kan riste på hodet av det i dag. Men det var like fullt en av de tingene som faktisk plaget henne den gangen. Bildet var imidlertid ikke helt svart/hvitt.
– Noen kollegaer motarbeidet meg, andre gikk til sjefen min og ba ham sørge for at jeg fikk ordentlige jobber. De støttet og hjalp meg. Etter hvert som jeg markerte meg som programleder, var det flere som erkjente at de måtte skjerpe seg for å holde mitt nivå.
40 år på skjermen
Karen-Marie trekker på smilebåndet og blir avbrutt av en på nabobordet som ønsker en selfie til moren sin. Hun stiller opp med glede for alle som spør. Og de blir det noen av i løpet av en dag.
– Det er ikke så rart de spør. Jeg har jo vært hjemme i stua deres gjennom 40 år.
40 år med spenning, tårer og jublende glede. Med sin unike formidlingsevne og direkte væremåte blir hun stående som en av våre mest folkekjære TV-profiler. I 2020 rundet Karen-Marie 70 år, og dermed var sportseventyret over.
– Jeg føler meg privilegert som har fått jobbe så lenge med det jeg elsker, og jeg savner det veldig. I USA kan du bli president og styre verdens mektigste land etter du har fylt 80 år, men i Norge kan du ikke jobbe i TV etter du har fylt 70. Men det er en debatt vi kan spare til en annen gang …
