INTERVJU MED Masud Gharahkhani:
Da familien bosatte seg i det lille tettstedet, banket Pia på døren: – Jeg ble Masud fra Kopperud, ikke Masud fra Iran
Fem år gammel kom Masud Gharahkhani til Norge fra Iran som flyktning sammen med foreldrene sine. Mottakelsen de fikk, var helt fantastisk.
– Takknemlighet er alltid viktig. Men takknemlighet er også at man ikke glemmer historien sin. Og at ingenting kommer av seg selv, mener 39-åringen.
Vi møter mor og sønn i byparken i Drammen. Han smiler bak mørke solbriller, og hilser og veksler noen ord med de han møter på sin vei.
En ung kvinne som kommer joggende stopper opp når hun får øye på ham og utbryter spontant: ‘Jeg må bare si gratulerer, Masud, jeg var så stolt da jeg så deg på stortingsbalkongen på 17. mai’.
Mamma Sara (63) var ikke mindre stolt.
– Det var mye følelser å se ham stå der på balkongen å vinke til folket. Det var stort, og da kom tårene, vet du. Jeg er stolt. Veldig, veldig stolt, smiler hun, litt mer forsiktig, og ikke like medievant som sønnen.
– Mamma er litt nervøs, forklarer Masud og stryker mor over ryggen.
– Dette kommer til å gå veldig fint, mamma.
Som politiker og stortingspresident er han vant til å prate med alle.
– Jeg er glad i å møte folk, det har jeg alltid med meg. Og så er det å tro på mennesker og jobbe med mennesker. Jeg får ofte tilbakemelding om at jeg er opptatt av det folk sier. Jeg håndhilser og klemmer, og vil høre hva de har på hjertet. Det handler mye om medmenneskelighet, mener Masud.
Familien Gharahkhani
Foreldre: Læreren Sara og
politikeren Bijan Gharahkhani.
Familien kom til Norge i 1987.
Utdanning: Masud er utdannet radiograf, er gift og har en sønn.
Yrke: Siden 2017 har han sittet på Stortinget. I november i fjor ble han valgt til stortings-
president.
Det er i sannhet litt av en reise de har vært igjennom, familien Gharahkhani. 35 år har gått siden de kom til Norge fra Iran det året Masud fylte fem år, og etter mange år med krig med nabolandet Irak.
Foreldrene var det han kaller revolusjonsgenerasjonen, og hadde vært med på å gjennomføre et skifte i Iran i håp om mer frihet og demokrati. Slik ble det ikke, og til slutt tok de valget om å flykte.
For Sara og ektemannen Bijan var det ikke enkelt å flykte med en femåring.
– Jeg kan si at vi gikk gjennom livets opp- og nedturer, og livet har ikke vært lett for oss. Det var revolusjonen, og deretter reisen fra Iran. Vi måtte legge alt bak oss. Familien og alt. Vi hadde bare to kofferter som vi tok med oss, forteller hun.
Flukten gikk via Tyrkia til Norge. Egentlig tenkte de å reise til USA, fordi ektemannen har familie der. Men så ble det for farlig å være i Istanbul, og tilfeldighetene ville at det skulle bli Norge.
– Og det er vi veldig fornøyd med nå, for å være ærlig. Når vi ser resultatet, smiler Sara.
Les også: Alfhild (83) ga bort huset sitt til flyktninger fra Iran: – Jeg tror advokaten lurte litt
Kom til Norge i 1987
De landet på norsk jord i november 1987. Sara visste ingenting om Norge, og husker snøen som kom da hun kom ut av flyet på Fornebu. Og kulden.
– Men for å være ærlig, det vi tenkte på først og fremst var at vi var i trygghet. Vi hadde Masud, så for meg var det ikke noe annet enn trygghet jeg tenkte på. Det var viktig for oss som foreldre.
Masud har ikke mange minner fra Iran. Han minnes sirenene som gikk, ofte sent på natten.
– Og vi måtte forte oss ut. Først trodde jeg det var stjerner på himmelen, men så lærte vi at det var bombeflyene, at det var Saddam som kom.
– Var du redd?
– Jeg tror jeg hadde redsel i meg. Det er sikkert derfor det har printet seg fast i hodet mitt.
Han understreker:
– Men så har jeg tenkt at jeg var heldig som kom med mor og far.
Masud fra Kopperud
Etter et års tid på asylmottak på Larkollen i Østfold, kom de til Skotselv, et lite tettsted i Øvre Eiker – ikke langt fra Drammen, hvor Masud bor i dag med kona og sønnen.
– Vi var heldige og ble tatt godt imot i Skotselva. For oss var det en fordel å komme til et lite sted, mener Masud.
Lokalsamfunnet – med Pia i spissen – omfavnet dem.
– Pia var naboen vår og kom tidlig og banket på døra. Hun inviterte oss inn på julaften og lærte oss om juletradisjoner. Vi var mye sammen, og jeg ble sett på som barnebarnet. Hun var et varmt og flott menneske, og var mye barnevakt for oss.
Det var fellesskap med klassen, på fotballaget, i kirken og i nabolaget hjemme på Kopperud.
– Den beste måten å lære norsk på, er å snakke med folk. Det er viktig å lære norsk og gå på skole. Men det er også viktig at man blir en del av et lokalsamfunn. Jeg ble Masud fra Kopperud, ikke Masud fra Iran. Helt ærlig så opplevde jeg aldri mobbing eller rasisme. Vi var veldig heldige, vi har hatt veldig varme og gode mennesker rundt oss.
Men du må ville selv, mener Masud.
– Det holder ikke at noen banker på døren, du må være villig til å si ‘så hyggelig’, og også invitere inn selv. Det var gjensidigheten i det som gjorde at vi raskt ble en del av lokalsamfunnet. Jeg var med på alle gudstjenester, til og med konfirmasjonsundervisningen.
Les også: Afsaneh hilste alltid i oppgangen, men naboen hilste aldri tilbake. Så kom dronningen på besøk ...
Valgt som stortingspresident
Sara supplerer:
– Og vi var med på dugnad på skolen og i barnehagen. Små og store var med, det er viktig.
Selv satte hun seg også på skolebenken og lærte seg det nye språket. Da revolusjonen startet i Iran, stengte de universitetene.
– Så det var bare å lese og lese. Jeg var motivert, og jeg tenkte at den muligheten jeg ikke hadde fått i Iran, den kan jeg få her i Norge.
Læreren til Masud, Oddny Brekken Yttri, ble godt kjent med familien fra Kopperud.
– Jeg kjenner hele familien. Overtok hans klasse i andre. En krevende, men morsom gjeng. Hadde dem til og med femte klasse.
Yttri forteller at de brukte gården vår og utmarka i skolens nærområde som turmål.
– Masud har alltid vært en solid og skikkelig kar. Snill og omtenksom. En god og trofast venn. Godt integrert fra første stund. Besøkte sin gamle «frøken». Er raus med klemmer. Vi ler mye sammen. Deler personlige ting og er glad i hverandre. Masud er hel ved! Bygda er stolt av ham, sier Yttri.
Etter et par år i Norge kom lillesøster Mona til verden, og livet gikk sin gang.
– Vi var opptatt med ungene, og vi jobbet hele tiden. Det var ikke noe annet vi tenkte på, innser mamma Sara.
– Mamma har jo vært kjempeflink. Hun jobbet i barnehagen i mange år. Hun tok førerkort og sto på. Og er nå lærer, forteller Masud.
Han er stolt av både moren og faren. Samme dag som han ble valgt til stortingspresident fikk Sara gullklokke for lang og tro tjeneste i Øvre Eiker kommune. Pappa Bijan jobber til daglig med integrering i kommunen, og er leder for Buskerud innvandrerråd og av flerkulturelt råd i Viken.
At Masud i dag er stortingspresident, er stort for hele familien.
Les også: (+) Norges sterkeste mann var fascist og ville velte Stortinget
Medaljens bakside
– Jeg er ydmyk og takknemlig for mulighetene han har fått, og først og fremst er jeg takknemlig overfor det norske folk, Norge – som har gitt ham muligheten. Det er så stort, smiler Sara.
Når det er sagt:
– Han har jobbet hardt og legger sjelen sin i det. Han er opptatt av dem som trenger hjelp. Hvis vi er i en samling og en person sitter alene, så går han bort og begynner å prate med vedkommende, forteller Sara om sønnen.
Men det skal ikke stikkes under stol at medaljen også har en bakside.
– Når folk sier negative ord om ham, da tenker jeg: kjenner du ham? Som mor blir jeg inderlig lei meg for det de skriver om ham. Vi har ytringsfrihet i Norge. Men likevel, hvis du ikke kjenner folk og du kommer med negative ord, så synes jeg ikke det er greit. Jeg ville aldri ha gjort det.
– Jo, mamma er ofte bekymret, og spør hvordan jeg har det, forklarer Masud.
– Ting kan være tøft noen ganger. Man får flere sider av det, oppi alt, men å være mamma er vel å være litt bekymret. 99 prosent er gode tilbakemeldinger.
– Hva sier folk til deg?
– Det sier at de er stolt at meg. Når jeg snakker om demokrati og at vi ikke må ta ting for gitt, så får jeg masse hyggelige tilbakemeldinger. Og det er folk som deler mye, om vanskelige ting i livet sitt. Det gleder meg at jeg kan være med på å gjøre en forskjell for de menneskene jeg møter. Livet er opp og ned, sånn er det å være menneske.
Jonas Gahr Støre om Masud
– Masud er en kollega og venn som jeg setter stor pris på, og jeg er stolt av at han er vår stortingspresident. Han er en erfaren og dyktig politiker og i tillegg et trivelig og raust medmenneske med masse humor og humør.
Støre forteller at han gyver løs på alle oppgaver med stor iver og kapasitet, enten det handler om å samle en gjeng kolleger til et provisorisk Lucia-kor gjennom gangene på Stortinget, eller det handler om å forene motsetninger i vanskelige politiske spørsmål.
– Nå har han en svært viktig rolle i arbeidet med å rydde opp i Stortingets regler for representantene og med å gjenopprette tilliten til politikere. Jeg mener han er riktig mann til den jobben, sier Støre.
Les også: Statsminister Jonas Gahr Støre glemmer aldri farens ord på sykehjemmet
Søndager er familiedag
Masud har tenkt mye på oppveksten som foreldrene bidro til.
– Søsteren min og jeg opplevde aldri noen mangler i oppveksten. Vi hadde vært gjennom en tøff tid, og jeg kunne se på mamma og pappa at ting var tøft, også økonomisk. De ofret mye. Når du har vært tett på foreldrene dine gjennom en sånn flukt, så merker du det på dem, selv om de var opptatt av ikke å vise noe.
Han forteller at han føler seg veldig heldig som hadde en sånn sterk mor rundt seg.
– Foreldre har mye så si for hvordan det går med ungene. De har alltid støttet meg. Mamma var streng med skolearbeid, det var disiplin, vet du, sier han og smiler godt.
– Men det var alltid frihet under ansvar. Så ble det enklere for søsteren min etter hvert, fordi jeg hadde banet vei.
Sara forklarer:
– Det var viktig for meg å være en snill mor, og samtidig sette grenser. Men Masud har alltid vært en åpen og fornuftig gutt. Han har det.
Den dag i dag får han ikke hverdagen med en niåring i huset til å gå rundt uten foreldrene.
– Jeg og kona er avhengig av hjelpen deres. På mange måter har den reisen vi tre har gjort, ført til at vi er veldig sammensveiset. Pappa og jeg er gode venner, ikke bare far og sønn. Vi er et lag med en felles erfaring, som står på og heier på hverandre.
Faren Bijan Gharahkhani er enig i at de har et svært godt forhold.
– Vi er ikke bare far og sønn, han er en fantastisk venn av meg. Vi har hatt vanskelige tider og gode tider sammen. Kanskje han brukte meg som rådgiver i starten, da han var 15–16 år, men nå har han blitt mitt gode forbilde. Den tilliten han har hos meg, er ikke fordi han er min sønn. Han er en så rolig, hyggelig og fornuftig person.
Gharahkhani forteller at Masud har et godt hjerte, er romslig og jordnær, og at han både er stolt og rørt.
– Da jeg og kona kom til Norge for snart 35 årsiden, var vi alene, og det var mye vondt. Masud har gitt oss så mye annet i livet å tenke på. Fra første dag i Norge ble vi tatt godt imot, vi er takknemlige.Vi elsker Norge. Det er landet vårt, sier han.
Selv om Masud jobber mye, er søndager alltid familiedag. Da er storfamilien samlet, med kona og sønnen, søsteren og hennes familie, og mamma Sara som disker opp med alskens retter med urter og krydder fra gamlelandet. Heldigvis er også mangfoldet i butikkhyllene blitt bedre med årene.
– Og vi griller noen ganger, da får pappa og jeg prøvd oss. Norsk lammekjøtt er veldig godt, mener Masud.
Les også: (+) – Jeg ble rasende da jeg hørte hva foreldrene mine hadde gjort med arven
Alltid likestilte
Tilbake i Iran bor bestemoren fortsatt. Bestefaren døde for noen år siden, men begge har spilt en viktig rolle i å forme Masud.
– Bestefar var en veldig bra mann, jeg var veldig glad i ham. De kunne komme hit, han elsket Drammen og Skotselva. Han hadde også med seg en historie, og vokste opp uten en pappa rundt seg – med en mor som var alenemor og som gikk bort tidlig.
– Han var opptatt av oppveksten til mamma og tantene mine. Det var ikke uvanlig at damene skulle gifte seg, det lå litt i kortene. Men bestefar var ikke sånn, han ville at de skulle få seg utdanning og stå på egne ben. Og det husker jeg til det siste også med bestemor, de var likestilte på alt. Alltid.
Sara nikker.
– Han sa alltid til oss jentene – døtrene – at han kom til å støtte oss uansett. Det var bare å gå videre og ta utdanning, sa han til oss. Noen fedre på den tiden mente at døtrene ikke skulle ta utdanning, men at de skulle gifte seg.
– Det var en mannekultur da, og det er det fortsatt i det landet, dessverre, innser Masud.
Bestemoren er i dag 88 år, og har en helse som gjør at hun ikke kan reise. Som politiker kan Masud heller ikke besøke gamlelandet.
– Men vi snakkes en til to ganger i uken, sier Sara.
– Det er fordelen med FaceTime, at vi kan se hverandre. Bestemor spør fortsatt hva jeg har gjort og spist i løpet av dagen, smiler Masud.
– Selvfølgelig savner jeg moren min, familien vår, og det å være der i noen uker. Men vi vet ikke hva som skjer.
Sara smiler forsiktig.
– Og for å være ærlig, vi har bodd i Norge i så mange år, det er dette som er landet vårt nå.
