SNAKKER UT I PODKAST
Marco Elsafadi jobber med ungdommer hver dag. Dette er hans råd til foreldre
Da Marco Elsafadi ble lam fra brystet og ned, valgte han en helt spesiell taktikk for å komme seg videre i livet.
– Her snakker vi en eksamen i livet. Jeg kunne ikke flytte meg en millimeter i nærmere en måned.
Sommeren før han fylte 33 år, ble Marco plutselig lam. Han ble rammet av en sjelden autoimmun sykdom, som kun 50 personer får hvert år.
– Det er enklere å vinne i lotto, så da skjønner du oddsen. Jeg visste ikke hva som skjedde før jeg ble innlagt og fikk diagnosen, forteller Marco i podkasten Summa summarum.
Han mener det handler mye om hvordan du tar det, ikke hvordan du har det – og så når du har blitt lam fra brystet og ned.
– Jeg hadde kun mine egne tanker og følelser å forholde meg til, i tillegg til besøket som kom. Da var det bare å smøre seg med tålmodighet og jobbe seg tilbake, litt og litt.
Marco Elsafadi (45)
Opprinnelig fra Tripoli i Libanon, kom til Norge som 10-åring
Gift med Solveig, tre barn
Norsk basketballspiller, foredragsholder og programleder
Er opptatt av lagspill og samarbeid, og ble kåret til årets forbilde på idrettsgallaen i 2006 for sitt engasjement.
I 2014 vant han Mesternes Mester.
Valgte takknemlighet
– Da har man muligheten til å velge. Her ligger jeg uansett og må få tiden til å gå. Hva gjør jeg med tiden? Hvordan forholder jeg meg til livet nå? Er det bare dritt å være meg eller skal jeg fortsatt minne meg selv på takknemligheten, taktikken jeg har for å ha det bra.
Han mener det å konsekvent velge takknemlighet, gjør at du finner du ting å være takknemlig for – selv i den situasjonen.
– Det handler ikke om at jeg ikke skal få lov å være lei meg eller sint på livet, for det var jeg også. Jeg hadde dager der jeg var møkk sliten og ikke orket besøk. Da kunne jeg gi beskjed om at jeg ikke tar imot i dag, at jeg må konsentrere meg om meg selv, sier han til programleder Kjersti Kvam og psykolog Ragnhild Bang Nes i podkasten.
– Da kunne jeg ligge for meg selv og kun se på tv-serier alene. Og det var deilig. Det har jeg gitt mange pasienter tips om, at når du har sånne «gruffdager», så omfavn det og gjør «gruffdagen» til en hyggelig «gruffdag».
Ett år etterpå friskmeldte Marco seg selv, og deltok både på maraton, ble norgesmester i basketball med laget sitt, og et par år etterpå vant han Mesternes Mester.
Oppvokst i flyktningleir
Marco Elsafadi ble født Libanon 1976, og vokste opp i en flyktningleir. Han vokste så opp i Vest-Berlin, før han kom til Norge som 10-åring.
Han minnes en barndom med mange frustrerte voksne, langing og rus i bakgården. Fotballen ble barnas fristed. Etter hvert begynte Marco også å spille basket, mest fordi brødrene gjorde det.
– Men jeg syntes basket var kjipt. Jeg var liten av vekst og satt mest på benken.
Med årene snudde dette, det viste seg at gutten hadde talent og han ble spillende trener som 15-åring. En dag kom telefonen som inviterte han til å være med på eliteserielaget.
Marco var også basketballspiller på toppnivå i 18 år, med 12 år på det norske landslaget.
I 2001 sto et veivalg foran Marco, og han måtte velge mellom basket og ungdomsarbeid, som han brant for.
– Drømmen hadde endret seg. Alt handler om layup og skudd. Du redder ikke en kjeft ved å holde på med det, sier han i podkasten.
Råd til ungdom
Marco Elsafadi har jobbet med vanskeligstilte ungdommer i barnevernet i over 20 år. Han har også stiftet og bygget opp organisasjonen New Page.
Unges psykiske helse er det han brenner aller mest for. Mange har tung bagasje å bære med seg.
– Ungdomstiden er en spesiell tid. Det handler mye om å tåle egne følelser. Foreldres viktigste jobb er å validere følelsene deres.
Han råd til foreldre er å være detektiv og prøve å finne ut hvorfor de unge føler det de føler. De må være sikre på at de kan si alt og at du som voksen tåler det.
– Mitt tips er å innføre faste samtaler med barna, hver eneste uke. Book i kalenderen, og gjør det på deres premisser. Kjøp inn litt snacks og god drikke, råder Marco.
Les også: (+) Anna (49) var utslitt og hadde smerter i flere år – venninnen oppdaget hva som var galt
Mistet faren
De siste årene har vært preget av sorg for 45-åringen. For tre år siden mistet han vennen Said i det såkalte Circle K-drapet, og i februar 2022 ble faren brått revet bort. Hvordan han takler sorg, avhenger av situasjonen.
– Tristheten og sorgen knyttet til min far er fordi han ble så brått borte. Han var ikke syk, men hadde et svakt hjerte og hadde vært operert et par ganger. Så vi var ikke forberedt på at det kunne skje. Min bror er lege og visste at hjertet hans kunne være en tikkende bombe. Men det har han ikke sagt så tydelig til oss.
Marcos foreldrene var på Sverigetur da det fatale skjedde. De hadde akkurat kjørt om bord i en ferje, og faren sa til moren at hun skulle løpe opp og holde av en sitteplass.
– Han gikk etter, men segnet om ved heisen. Så han kom ikke opp en gang, og moren min sitter og venter.
Moren ble ringt opp av callingen, og ble bedt om å komme til resepsjonen. Hun ble fulgt ned, og der var folk i gang med hjerte-lungeredning på han. Så ble han borte.
– Det skjer så brått, fra det ene øyeblikket til det andre. Du har pappa, og så har du ikke, sier Marco.
Les også: Kitty har mistet både en far og en sønn som ikke greide å velge livet
Sammen i sorgen
Selv hadde han akkurat holdt et foredrag i Nord-Norge.
– Da så ubesvarte anrop fra alle i familien, da skjønner jeg at noe var gærent. Og jeg sitter tre timer utenfor Tromsø og skal sitte alene i bilen til flyplassen først. Så det var fullstendig brutalt. Jeg ville hjem nå, til mamma og søsknene mine. Så det å komme hjem, det var ufattelig befriende.
Han beskriver samholdet i familien som fint, de sto sammen i sorgen.
– Vi står tett, som vi alltid har gjort og blir værende sammen en uke. På onsdag døde pappa, på fredag ble han begravd. Da har vi vært gjennom mye følelser på de dagene.
Marco fikk bearbeidet sorgen i ukene som fulgte, og det jeg sitter igjen med at det er en fin sorg.
– Det var ikke noe usagt mellom meg og pappa. Det var ikke noe usagt mellom pappa og søsknene mine heller, og min mor og far var også på en bra plass. Så selv om han forsvant så brått, så vet jeg at det siste møtet med han var bra. Vi kysset hverandre alltid på hånden og panna og hadde en god klem. Og det gjorde vi 100 prosent sikkert sist også, selv om jeg ikke klarer å huske når det var.
– Jeg er såpass religiøs at jeg tror han har det mye bedre nå. Så derfor trøster jeg meg med at han har levd et fullverdig liv, og at han plutselig fikk nok. Så for meg er den sorgen er bare deilig, selv om den er vond.
Hør podkasten «Summa Summarum» her
NB: Klikk.no, bladet Kamille og Egmont People, som produserer podcasten Summa Summarum, er eid av Story House Egmont
