Abid Raja (48)
Da Abid Raja fikk invitasjonen fra faren, ringte alarmklokkene
Abid Raja hadde fratatt familien all ære ved å fortelle om sin brutale oppvekst til hele Norge. Farens invitasjon gjorde ham urolig.
Julen 2023: Det var ni år siden Abid hadde sett sin far, da Abdul Qayyum Raja (87) ringte sin yngste sønn.
– Jeg ønsker å se deg og familien i din nieses bryllup i Pakistan, var den klare beskjeden.
Vielsen skulle skje på nyåret.
Abid var forberedt på at han ringte. Fire uker tidligere hadde kona, Nadia Ansar (44), tilfeldigvis satt seg i en drosje kjørt av brudens far, Abids eldste bror.
Under den korte kjøreturen luftet han en mulig forsoning mellom faren og broren. Storebroren valgte i sin tid farens side. Han røpte at familiens overhode hadde spurt etter bilder av barna deres, barnebarna han sist så som små, tvillingene Sara og Maya (18) og Adam (16).
Abid takket faren for invitasjonen, og sa at de skulle tenke på det.
– Ring igjen når du føler for det, la han vennlig til.
Han hadde ingen intensjon om å reise til Pakistan.
Så endret dynamikken seg. Datteren Sara begynte å spørre om røttene sine, slekten hun knapt hadde møtt. Frigjøringens pris for faren hennes var at han mistet kontakten med dem. Datterens nysgjerrighet ga ham motivasjon til å gjenoppta den.
«Hadde han hørt en ny mykhet i farens stemme?»
Gjennom søvnløse netter grublet Abid: «Kunne han stole på den gamle?»
Nadia mente det, og han vet å stole på hennes dømmekraft. Tross alt har kona hans en doktorgrad i psykologi.
Til oss innrømmer han i ettertid:
– Innerst inne hadde jeg nok et tynt håp om en forsoning med pappa.
Vil de skyte meg?
Abid kommer ikke usett inn på Litteraturhuset hvor vi har avtalt en prat. Ved bokhandelen griper en kar tak i ham og ber om en håndskrevet hilsen i hans nyeste bok, «Vår ære og vår frykt».
– Han skal gi en til Stein Erik Hagen, forteller Abid muntert og skribler ned noen ord til Rimi-Hagen.
Med hendene frie igjen byr han som alltid på en raus klem.
Boken starter der bestselgeren «Min Skyld» sluttet. Den som ga oss den gripende historien til den norsk-pakistanske gutten som ble født uten rumpehull og forlatt av sine foreldre på Ullevål sykehus – i to måneder. Da de hentet ham, ventet nye og grove svik.
– Mitt første minne er at pappa slo mamma.
Smilet er forsvunnet fra det vanligvis glade ansiktet.
Selv ble Abid både slått og sparket. Faren ga sønnen skylden for den alvorlige misdannelsen, analatresi. Da han var ett år, ble «posen på magen» byttet ut med en dårlig kirurgisk løsning. Det ble mulig å få avføringen ut av et «vanlig» hull, men uten muskler i tarmen hadde han ingen kontroll på tarmen.
Som 11-åring fikk guttungen i Pakistan operert inn en metallring, men det stanset ikke lekkasjene. Derfor luktet han ofte vondt.
Først da Abid var 25 år, ble det rettet på. Han vokste opp med smerter, bleier og skam; konstant frykt for nok et «uhell».
– Pappa kalte meg et halvt menneske, og sa: «Hva har vi gjort galt som har fått deg?»
Brutalt ærlig er alle farens synder registrert i «Min skyld».
– Ja, jeg åpnet opp til hele Norge, slår sønnen i nåtid fast.
– Selvsagt skadet det familiens ære og omdømme. Jeg visste at betroelsene i deres øyne var utilgivelige. Da Nadia fortalte om møtet med broren min i drosjen, at de ville ha oss med til Pakistan, var min første tanke: «Har de tenkt å skyte meg?»
Han ler da det sies, men levner ingen tvil om at der og da tynget alvoret.
– I flere år har jeg jobbet med å trosse frykten i meg.
Det skulle komme til god nytte.
Les også: Nadia og Abids kamp for kjærligheten: – Jeg gråt på bryllupsnatten
Varslet barnevernet
– Nadia sier jeg er «fryktdrevet», forteller Abid – og starter sin nye bok med det.
– Jeg går i forsvar, angriper eller flykter. Frykten ligger latent i meg fra barndommen. I dag har jeg en viss kontroll på den ubehagelige følelsen, men i bakhodet ringer ofte en alarm – om både ditt og datt. «Vil barna våre bli kjørt ned av en buss på vei til skolen?»
Han smiler litt av det, for som han bestemt understreker – for sikkerhets skyld: Det nevnte vil i hvert fall aldri skje!
På nytt lener Abid hodet over Cæsar-salaten uten bacon.
– For knapt ett år siden var selv tanken på å høre en eldre pakistansk patriark innrømme feil fullstendig utenkelig! Selvsagt var jeg skeptisk til Pakistan-invitasjonen, slår Abid fast.
En dyp rynke er kommet til syne mellom de mørke øyenbrynene.
– I pappas pakistanske verden innrømmer ikke menn skyld, skam eller sårbarhet.
Som 15-åring varslet Abid barnevernet om situasjonen hjemme. Det var ment å gi ham en ny start. I stedet havnet han i et gjengmiljø blant kriminelle og ble praktisk talt hjemløs. Fortvilelsen var så dyp at tanken på å ende livet streifet ham.
– Heldigvis grep snille mennesker inn og løftet meg videre, smiler han rørt.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Barna får velge selv
– Jeg vil for alltid være takknemlig for de mange gode hjelperne mine.
Sammen med kona har han gitt tilbake, blant annet ved å ha fosterbarn. Abid ble som vi vet advokat, nestleder i Venstre og var i den forrige regjeringen kultur- og likestillingsminister. Som student var han talsmann for unge muslimer, og som en del av den nye boken har han pratet med dagens unge.
– Det overrasket meg at mange av dem virker enda mer konservative enn i min tid. Den sosiale kontrollen Nadia og jeg opplevde fra de eldre, sørger nå de unge for selv. De vokter på hverandre, er hans inntrykk.
– I dag er det konflikter over alt, og mange handler om religion. Det skjer også i Norge. Vi må våge å prate om det og lære å leve sammen – uten fordømmelse.
Abid har reist et halvår i det muslimske Europa og hatt over 100 kildesamtaler. Mer om det kan du lese i den nye boken.
Han høres bekymret ut. Han snakker gjerne om det som politiker, men først og fremst som pappa og medmenneske.
– Jeg er opptatt av neste generasjon, dine og mine barn.
Hans egne har vokst opp uten krav om å være religiøse.
– Hos oss feirer vi jul så vel som id. Våre barn har full frihet til å ta egne valg. Også når det gjelder hvem de vil velge som kjæreste, opplyser han.
Sara, Maya og Adam har foreldre som har mestret den smertefulle frigjøringen fra skam, skyld og utenforskap. Nadia skrev også en bestselger om sin reise, «Min skam». Det var ingen selvfølge at hun og Abid skulle bli gift. Faren hans mente hun tilhørte en lavere kaste.
– Men, altså, sist jul, og i de neste telefonsamtalene med pappa utover januar, hørte jeg noe nytt i stemmen hans, henter Abid oss tilbake til årets store overraskelse.
– Han spurte ikke lenger: «Hvorfor skammer du deg ikke?» Snarere minnet han om en bestefaderlig skikkelse, en kar som reflekterte over livet i det han nærmet seg veis ende. Kanskje startet det med at mamma gikk bort under pandemien?
Abid og familien bestemte seg for å dra i bryllupet, og faren godkjente at VG ble med og dekket gjenforeningen.
– De krevde svar jeg aldri ville ha bedt om. Det hjalp å ha dem der, sier Abid tankefull.
– Jeg var veldig spent på møtet med pappa.
Les også: (+) Jeg forsøkte å synes synd på pappa, men jeg klarte det ikke
Tilgivelsen
– Kan du tilgi meg, Abid?
Samtalen med faren finner sted i storebrorens hus i landsbyen faren forlot i 1971.
– Jeg merket meg at pappa slet litt med å gå, men han var like sylskarp i hodet.
Han satte seg ned i sofaen med sønnen.
– I løpet av samtalen innrømmet han å ha gjort mange feil. Det var nesten ikke til å tro!
Abid himler med øyene, men de smiler.
– «Etter 65 år i Norge ser jeg hva jeg har gjort feil», beklaget pappa. I vår kultur kan du verken forvente eller kreve en unnskyldning fra dine foreldre. Å høre ham si det, betydde enormt mye.
Den eldre hadde mye på hjertet. Han tok ansvar for hele «synderegisteret» i sønnens forrige bok. Nadia fikk også hans unnskyldning. Faren er ifølge Abid i dag imot at kastesystemet skal hindre ekteskap.
– Pappa gråt da jeg tilga ham. Aldri tidligere har jeg sett ham felle tårer. Det var også første gang han klemte meg ekte og varmt. Først da innså jeg hvor viktig vår forsoning var for meg. Tross alt er han min far.
Les også: Evelina Moholt: – Han kommer til å bli verdens beste pappa
En ny start
I sommer har Abid vært i syv europeiske land og besøkt slektninger som tok kontakt etter gjenforeningen.
– Jeg skriver om dem i den nye boken, forteller han entusiastisk.
– Og pappa og jeg har jevnlig kontakt. Han ringer én gang i uken, og vi møtes innimellom. Barna våre synes det er hyggelig å ha fått enda en bestefar, og Sara fikk ønsket oppfylt om å bli kjent med «røttene» sine. Selv har jeg begynt å huske gode minner fra barndommen. Som at pappa lærte meg å sykle.
Abid ser glad ut, men er varsom med å male det nye forholdet rosenrødt.
– Tro ikke at pappa har blitt den perfekte far. Det er jo heller ikke jeg. Vårt forhold er ennå skjørt, men gradvis kommer vi hverandre i møte – til felles glede.
Far og sønn knakk koden om hvordan de kan prate sammen.
– Da vi sto ved mors grav i Pakistan, slet vi med å starte en samtale. Jeg satte ord på det og spurte om han skjønte hva jeg mente. Ja, sa han og smilte litt. Jeg hadde lagt merke til hvor godt han pratet med barnebarna og fikk en idé.
– Kanskje du kan tenke på meg som et barnebarn? foreslo jeg.
– Og jeg kan prate til deg som en bestefar.
Det fungerer for oss.
Besøkte Stortinget
I sommer inviterte han faren med til Stortinget, hvor Abid har hatt tilgang i 15 år.
– For oss begge var det rørende. Etterpå ga pappa meg et ark jeg aldri hadde sett, en fødselsregistrering hos Den pakistanske ambassaden i Stockholm.
– Fødselen måtte registreres ved nærmeste ambassade eller konsulat for å sikre pakistansk statsborgerskap, i tillegg til det norske. Pappa skulle reise tilbake til Pakistan med meg.
– Se, sier Abid ivrig, – og peker mot et bilde på forsiden av «Vår ære og vår frykt». Nederst i høyre hjørne ser vi en skjønn, liten gutt med store, alvorlige øyne.
– Bildet er hentet fra den nevnte fødselsregistreringen.
På den andre siden av bordet på Kafé Oslo skinner de samme øynene livsglade mot oss.
Kommunikasjonssjef hos Cappelen Damm, Tone Hansen, bekrefter at Abid Rajas far ble forelagt innholdet i boken før lansering og er inneforstått med det som kommer frem i boken.
