Christine Koht og Pernille Rygg
– At vi fremdeles er i live, er helt utrolig
– Tenk at vi lever, tenk at vi begge er her, jubler Christine Koht. Sammen med kona Pernille Rygg går hun inn i høytiden med stor takknemlighet for livet de har så kjært.
I vinduene på det idylliske, røde trehuset i sentrum av Tønsberg henger julehjerter. Siden ringeklokken ikke virker, blir vi en liten stund stående utenfor i mørket, smålengtende inn i det julepyntede hjemmet. Litt som i HC. Andersen-eventyret «Piken med svovelstikkene» …
Over alt i stuen til ekteparet Christine Koht (56) og Pernille Rygg (60) er stearinlysene tent. Et kandelaber troner stolt på midten av et rundt spisebord.
Det er dekket med rosa tallerkener og feststemte glass. Flere skåler er fylt med seigmenn, nisseskum og Non Stop. Vi banker på den blå døren og en blid Pernille ønsker straks velkommen, kledd i konas yndlingsfarge rosa.
«Datteren» Stina
Innenfor på et kjøkken like «knæsj» i fargen som skjorten hennes – men denne gangen i oransje, ligger delene til pepperkakehuset Christine har nevnt vi skal få se. Ennå er det noen dager igjen til jul.
– Hun kommer snart, lover Pernille og byr på te i gullkopper.
– Christine er på badet i andre etasje og pynter seg med niesen vår, Stina Rygg (25).
Ekteparet har til sammen fem tantebarn.
– Stina er den som er mest hos oss. Et valg jenta selv tok som bitte liten. Kanskje fordi vi har veldig lik humor? Vi har det i hvert fall veldig moro. Med Christine diskuterer hun livets store spørsmål, begge er nemlig noen skravlebøtter, ler Pernille, – og med meg løser tanteungen quiz. Stina er litt som en datter for oss.
Når Christine trer inn i et rom, går den flotte damen langt fra i ett med tapetet. Til tross for kroniske senskader etter vel fem års kamp mot kreft, slår hun nok en gang an til fest.
I trappen kan vi høre to muntre stemmer på vei ned.
«På låven sitter nissen med sin julegrøt, så god og søt, så god og søt …»
Og plutselig står de sprudlende foran oss arm-i-arm og skinner mer enn samtlige lys til sammen i stuen, i hver sin fargerike kjole.
– Ser du at Stina har rotter på kjolen? peker Christine ivrig.
– Det er Cårejånni Enderud som har designet den. Mer julepyntet går det vel ikke an å bli?
Hun sender niesen et talende blikk, og samstemte som de bokstavelig talt er, synger de nok en snutt av «På låven sitter nissen»: «Og rundt omkring står alle de små rotter, og de skotter, og de skotter. De vil så gjerne ha litt julegodter, og de danser, danser rundt i ring».
– Vet du hva Stina sa til meg som syvåring? spør Christine og holder et øyeblikk på spenningen.
– Jo, hun påsto veslevoksent: «Det er ingen aldersforskjell mellom oss».
Tantene ler godt. Selv om de egentlig føler at det er sant.
Les også: Christine Koht om avtalen med kona: – Min drøm er at vi kunne binde oss sammen med kjetting
Kona Pernille Rygg
– Pernille og jeg hadde lyst på egne barn, men det ble ikke slik. Da jeg lå på Sunnaas, og også kona mi ble alvorlig syk og lagt inn på sykehus, kjente jeg på at vi ikke har barn. Et lite stikk av savn. Da ringte jeg til Stina, som den gangen studerte i Bergen, og sa: «Du må komme med én gang!» Og det gjorde hun, forteller Christine glad og knuseklemmer den søte, nyutdannede juristen.
– Jeg ville ikke at Christine og Pernille skulle få egne barn, husker Stina.
– Da jeg som barn hørte dere prate om det, kjente jeg på sjalusi mot den potensielle datteren eller sønnen. Helt klart veldig egoistisk, smiler hun.
– Sammen med disse to er jeg å regne som et bortskjemt enebarn. En hedersplass i deres liv som jeg ikke ønsker å miste. De er på hvert sitt vis verdens beste «tantemammaer», roser hun dem kjærlig.
Pernille blir øm i blikket, mens Christine slår armene om niesen, klemmer den spinkle kroppen hardt inntil seg og utbasunerer:
– La oss si det sånn: Stina har én pappa og tre mammaer. Det betyr at to andre har sørget for at hun er vel oppdratt, snill og klok, mens Pernille og jeg nyter resultatet av deres innsats. Vi kunne ikke ha fått en bedre datter!
Christine og Pernille har vært kjærester siden 90-tallet, og i 2013 giftet de seg.
– Denne julen er vår 33. under samme tak, opplyser Pernille.
– Lille julaften skal feires i Asker hos Christines mamma, Kirsten (79), og da spiser vi tradisjonen tro torsk, mens det blir pinnekjøtt på julaften i Oslo med mine foreldre og den øvrige familien.
– Mine svigerforeldre er begge over 90 år, men holder fast ved å gå rundt juletreet og synge, forteller Christine med respekt i stemmen.
Les også: (+) Christine Koht: – Jeg var på Sunnaas, og hun ble dødssyk. Det var det verste traumet, det sitter i meg ennå
Store kontraster
Plutselig ser hun tankefull ut, og betror at hun synes det er stas å ha lagt juleplaner.
– Det er jo ikke mulig når man er skikkelig syk, vet ekteparet altfor vel.
Kontrastene de siste årene har vært store. I 2018 ble kjent at den populære komikeren hadde kreft. Siden har hun åpenhjertig oppdatert oss om et svært dramatisk og tidkrevende sykdomsforløp. Som om ikke det var nok ble i tillegg Pernille akutt syk. Årsaken var en sterk immunreaksjon på grunn av en farlig bakterie som ga henne nyresvikt.
I dag er begge erklært friske, men har både lever- og senskader til felles, og Christine må hver tredje måned til kreft-kontroll.
– Livet er selvsagt fremdeles uforutsigbart, henter hun opp igjen tråden.
– Men ikke fullt så voldsomt som det var de tøffeste tre årene. Nå våger vi på nytt å kjenne på gleden ved å tenke fremover.
Christine kommer fra en familie der hjemmelagede gaver har aller høyest status i julen.
– Jeg kan føle meg litt mindreverdig hvis jeg ikke får strikket eller sydd noe, innrømmer hun.
– Pernille, derimot, syns det er helt i orden med kjøpegaver, røper hun skøyeraktig.
– Det betyr nemlig at kjæresten min får klær av meg. Jeg kjøper alle klærne hennes. Det er takket være meg at mange sier hun har en kul stil.
Pernilles kunst
Øverst på Christines ønskeliste står konas selvlagde kunst. Stolt av den begavede kunstneren viser hun oss noen tidligere julegaver, som et stort, flott maleri av paret.
På en annen vegg henger to skulpturer av hodene til hundene Pipp og Lille. Det blir første jul siden den siste og yngste av de firebente gikk bort, Lille. På forsommeren reiste hun til sin hundemamma i himmelen.
– Da Lille ble syk og måtte dø, spurte jeg dyrlegen, «kan hun få en pølse nå?» «Gi henne så mange hun vil ha», svarte han og da fikk hun det. Lille døde lykkelig – stappmett og rund med lukten av pølser rundt seg.
– Og så sang vi: «En himmel full av pølser, pølser så langt du ser, en jord der pølser gror, kan du ønske mer?» Og når vi savner henne, hjelper det faktisk å tenke på den sangen og den lukten.
Nå er de hundebarnevakter i stedet for å ha egne dyr og synes det er veldig koselig.
I løpet av de siste fem årene har ekteparet kjent på en hårfin nyanse mellom liv og død.
– Vi er et julemirakel, både Pernille og jeg. At vi fremdeles er i live, er helt utrolig!
Selv om de er erklært friske, kjenner begge hver dag på alvoret.
– Tenk at vi lever, tenk at vi fremdeles er her – begge to, jubler Christine.
– Det er jo helt fantastisk. Og ekstra fantastisk i julen.
For det var før jul for fem år siden hun fikk påvist kreft med spredning. Et slimhinne-melanom som er en svært sjelden føflekkreft inne i kroppen.
– De siste årene har julen blitt veldig rar, sier hun og velger å huske det komiske.
– I tre år ble den feiret på sykehus, bare Pernille, mamma og jeg. Mamma pusset som vanlig sølvet, pyntet huset og gledet seg intenst til å få oss på besøk – og så BANG! Jeg ble akutt syk igjen. Det ble derfor julemat på Rikshospitalets tallerkener. Mamma syntes det var trist, men ble det ikke ganske koselig, Pernille?
Les også: Tuva Fellman og Ronny Brede Aase åpner opp om sykdommen: – Det er grusomt og vondt
Rammet av fatigue
Pernille, eller Pørni som kona kaller henne, nikker smilende. Begge synes at julen ofte kan bli altfor masete.
– Jeg hører stadig folk si: «Vi må ses i julen». Akkurat som den er så lang, sier Christine og ler.
– Den er jo over i løpet av et par juleselskaper. Etterpå tenker jeg ofte: «Nå trenger jeg ferie». Nå for tiden holder det med to stykk julaften for Pernille og meg. Jeg pleier uansett å snike meg unna de andre juletreffene. Nå har jeg en legitim unnskyldning, fatigue.
Du skal ha et skarpt blikk for å merke at Christine er rammet av en overveldende utmattelse, som ikke blir bedre av hverken søvn eller hvile. Som er definisjonen på senskaden fatigue.
Hun byr raust på sitt lekne, hjertevarme vesen, men varsler at kroppen hennes brått kan si stopp. Da er det ikke mulig å yte mer, selv ikke med jernviljen som drahjelp.
Ennå er vi ikke der i denne julefortellingen – om et eventyrlig par i Tønsberg.
Etter å ha danset syngende rundt juletreet med Pernille og Stina, hopper Christine opp på kjøkkenbenken og viser hvor hypermobil hun har blitt. Hun strekker med letthet et ben strakt opp mot hodet.
– Det er et positivt resultat av et stort ubehag, utallige omganger med blæretømming ved hjelp av kateter. Du blir myk av å skreve så ofte, sier hun seriøst fleipete.
I det kreftene er i ferd med å ebbe ut senker roen seg i den lune stuen.
– Jeg har nok blitt mer julesentimental etter at jeg var syk, betror Christine.
– Hos mamma er huset fullt av nisser. Hun kjøper stadig noen nye på loppemarked. Det er veldig julete og nå setter jeg enda mer pris på det. Rørende er det også at Pernilles foreldre insisterer på å fastholde skikken med å gå rundt juletreet.
– Selv om det ikke er småbarn på besøk og de sliter med å holde seg oppreist. De bor i et hundre år gammelt hus som ser ut som et museum, og nederst i hagen har svigerfar plantet furustiklinger. De har han tatt med fra Vestlandet hvor han vokste opp, sier Christine og fortsetter:
– Hvert jul hugger han et tre. De er alle tynne og pjuskete, skjeve og rare, og hvert år pyntes treet med hva de tre barna deres laget for mange tiår siden. Du vet, sånne lenker og flettede kurver. Det ser helt snålt, men utrolig trivelig ut. Og så drikker vi varmt øl! Som svigerfar har laget selv. Han kaller oss fremdeles for småpikene sine, forteller Christine.
Hun strekker hånden ut mot kona, som folder den inn i sin. Det gjør godt å kjenne på kjærligheten det hyggelige paret stråler ut.
Les også: Dette bør du vite om fatigue: – En sykelig form for trøtthet man ikke kan sove seg frisk fra
Gravert giftering
– Skriv ned dette, ber Christine – glad i blikket.
– Selv om lungene mine er veldig utsatte for infeksjoner, er det over ett år siden jeg har vært på et sykehus. Det er en kjempeseier! Før jeg ble alvorlig syk, ville jeg ha klaget fælt over å møte livet med den roen vi nå gjør og må. Sykdommen har gjort meg mer takknemlig. Selv å tusle en tur på nærbutikken, opplever jeg i dag som en gave. Tross alt er det ikke lenge siden jeg både var lam og 120 kilo tung, nesten dobbelt så mye som i dag.
På grunn av faren for smitte er hun fremdeles forsiktig med å klemme folk utenom familien.
– Egentlig er jeg en superklemmer, men vi har lært at prisen kan bli ubetalelig. Pernille ble proff på å tolke når hun burde kjøre meg sporenstreks på akutten eller ringe 113. Det siste året har vi sluppet den uroen. Vi har mye å være veldig, veldig takknemlig for. Det er jo en gave.
– Og nettopp det har du lært meg, å søke en gave ved all lærdom, om enn smertefullt, smetter Stina takknemlig inn.
– Her i huset har vi faktisk fått et nytt slagord, nevner Pernille.
– Vi har ikke krefter til annet enn å ha det hyggelig. Det stjeler jo forferdelig mye krefter å krangle eller sture. Det har vi ikke lenger råd til å koste på oss.
Christine føyer til:
– Når vennene våre sier at de har kranglet, så tenker jeg: at dere tør! Tenk om det siste de sier til hverandre er surt og slemt. Det som hjelper meg i mot– så vel som medgang, er å kjenne på dyp takknemlighet. Nå opplever jeg den langt sterkere enn før jeg ble syk, og for langt mer. Som å slå an en prat med noen jeg ikke kjenner.
I gifteringene til Pernille og Christine står det gravert: «Hele livet».
– Vi har en avtale: Hvis en av oss gjør det slutt – må hun i fengsel. Vi kaller det sharia, Guds lov. Ekteskapet vårt er på en måte arrangert. Jeg bare bestemte meg for å bli sammen med kusinen til bestevenninnen min. «Nå er vi sammen», sa jeg til Pernille, «for resten av livet».
Grunnen til at det har holdt, mener begge kan forklares med ett ord – godhet og raushet.
– Ja, vi er begge snille og vennlige, sier Pernille seg enig.
Christine har mer å si.
– Å være snill synes jeg er undervurdert. Kan det være det mest viktige i livet? spør hun.
Gir hverandre rom
– Pernille og jeg kritiserer aldri hverandre, og vi lar den andre få puste i fred. Selv om vi er mye sammen, går vi ikke i bena på hverandre. Det skyldes blant annet at vi har forskjellige døgnrytmer. Jeg er en natteravn, som stort sett legger meg når Pernille grytidlig står opp. Vår kjernetid sammen er om ettermiddagen frem til klokken 21. Da prater vi om alt mellom himmel og jord – uten at barn eller sosiale medier stjeler oppmerksomheten.
Når det gjelder husarbeidet, har de en ordning som begge roser.
– Pernille gjør nesten alt av husarbeid, mens jeg skravler og er blid, røper Christine.
– Jeg får altså fratrekk for å være blid og gøyal. Det er raust av «Pørni», men hun får mye moro ut av det. Slik har vi i alle år unngått krangling om husarbeidet.
Christine underholder blant annet med å fortelle sist nytt fra dagens tur på matbutikken.
– Noe av det beste med å være kjendis er at folk stopper meg og vil prate, forteller hun glad.
– Mange fremmede betror meg veldig private ting. Et par minutter inn i samtalen vet jeg om de har angst eller sliter med ensomhet. Jeg tar godt vare på alt de sier, altså, bare Pernille får vite om det, og hun synes det er veldig spennende.
– Det stemmer, sier Pernille og legger til:
– Jeg har ikke den samme egenskapen kona mi har til å knytte kontakt med alle mulige mennesker, og syns det er en flott evne.
Les også: (+) Anne Lindmo: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
Givende gave
Christine sier hun velger å tro at de fleste mennesker er gode og snille.
– En slik naivitet har flere fordeler enn ulemper, er hennes heldige erfaring.
Da Christine og Pernille begge ble syke, tenkte de mye på hva styrke egentlig er.
– Alle sa til meg: «Du er sterk, bjørnesterk».
Pernille nikker, Stina lytter årvåkent, og Christine fører ordet videre.
– Jo da, jeg følte meg sterk, men ingen er sterke alene, tror hun bestemt.
Selv henter hun styrke ved å møte andre, og ikke bare familie og venner, men alt fra sykepleierne og legene som stakk innom rommet hennes på sykehuset til fremmede på butikken.
– Å like folk, all slags folk, er en stor gave! Kanskje særlig når du er syk? Jeg vil gjerne sende ut en varm takk til alle som heiet på Pernille og meg, alle som sendte kjærlighet vår vei. Den løftet oss trygt videre og vil aldri ble glemt.
– Da Pernille ble syk, ba jeg mye og prøvde å bli kristen. Jeg kom aldri i mål med troen, men vi føler oss likevel velsignet. Nå prøver jeg å gi tilbake noe av den oppmerksomheten vi ble forunt. Dagens Christine har kalenderen åpen nok til å ta en kaffe med en tilfeldig fremmed.
– I dag traff jeg en fyr på butikken som kjøpte flere poser med Twist, og spurte: «Hva skal du med så mye sjokolade?» Jo, han hadde god erfaring med å ha flere boller med Twist rundt omkring i huset sitt. Han sa: «Med en gang du har Twist, blir det fest!». En slik liten pratestund er for meg et av livets mange små, skjønne eventyr. Og hvis du er åpen for det, kan det skje hvor som helst og når som helst. Enten du ligger i en seng på et sykehus, eller har tasset av gårde til butikken – på en ellers helt vanlig dag, sier Christine entusiastisk.
– En bedre gave, enten det er til jul eller ellers, går det hverken an å gi eller å få.
