Da Jan Frode kom ut, så Olaug det umiddelbart. Han merket ingenting og satte seg bak rattet

Stavanger: I sommer var ekteparet Bollestad på vei til et kristent stevne på Justøya utenfor Lillesand. Like før
avkjøringen stoppet de for å lade bilen ved en bensinstasjon.

Mens Olaug (62) ble sittende, stakk Jan Frode (64) innom toalettet. Da han kom ut igjen, så hun det umiddelbart – han var blitt skjev i ansiktet. Selv merket den røslige karen ingen­ting og satte seg bak rattet.

– Du skal ikke kjøre! sa hun bestemt.

Den drevne intensivsykepleieren var skråsikker:
Ekte­mannen var rammet av hjerneblødning.

Kjapt ringte hun 113, vel vitende om at hvert sekund telte. Ni minutter senere kom ambulansen, og på Sørlandet sykehus var akutten klar for å ta imot Jan Frode.

– Etterpå spant tankene i hodet mitt, husker Olaug.

– Alt fra – ‘var alle våre bankfullmakter oppdaterte, og hvilke sanger – om det verste skulle skje – ville passe i begravelsen hans?’ En Sigvart Dagsland-låt dukket opp i minnet. Den er som skrevet for oss; Alt eg så gjorde eg med deg.

De hadde nylig feiret 37 gifte år.

– Jeg prøvde å finne trøst i det: ‘Tross alt har vi hatt mange, mange fine år sammen’.

– Men jeg ønsket jo enda flere. Og ikke bare for min skyld, men med tanke på våre barn, og vårt første barnebarn, en ett år gammel jente.

Stemmen til den ellers svært taleføre damen kveles. Øynene er fylt av tårer. Som for å hente styrke, eller for­sikre seg om at han, hennes beste venn på livets vei, fremdeles er ved hennes side, lener hun seg tungt inntil Jan Frode, og fletter en hånd inn hans.

Kjærlighetens tause språk er sanselig hørbart.

– Forsyn dere, fyller hun om litt stillheten.

Blomster hver fredag

Den rause vertinnen utenfor Stavanger har stekt en høy stabel med luftige sveler, og det på en stor takke på kjøkkenet. Og verten har dekket bordet med stor omtanke. Midt på bordet har han satt en bukett med blomster, for hver fredag er det hans gave til kona. Mellom pene tallerkener og servietter står en stor klump med brunost, lettrømme og tre skåler med forskjellig syltetøy – uten sukker.
Vi får også vite at svelene er laget med sukkersubstitutt.

Sommerens traume har gjort ekteparet mer bevisste på hva de spiser.

– Når livet snus på hodet, skjer det som regel brått, vet begge.

– Vi gjør vårt beste for å unngå at noe sånt vil skje igjen!

Å bli alvorlig syk er skjebnesvangert, men det er også krevende å være pårørende.

– De første par dagene var ekstra kritiske, forteller Olaug.

– Jan Frode taklet det hele med ro. Han følte seg i trygge hender. Jeg, derimot, visste at han senere kunne få en enda større blødning. Vaktsomt som en hauk fulgte jeg med på samtlige parametere, og satt også ved hans side når han sov.

De er en sammensveiset familie. De fire barna, tre døtre og en sønn i alderen 27–35 år, stilte sporenstreks opp.

– Jeg slapp heldigvis å stå alene med alle bekymringene, sier Olaug takknemlig.

– Det var rørende å oppleve at barna tok vare på oss. De var til stede på sykehuset, klippet plenen og hekken hjemme, og beiset hytta. Venner viste også omtanke. Jeg tror du fort kan føle deg liten i sykehussystemet om du ikke er forunt å ha støttende pårørende.

Les også: Finn Schjøll om den dramatiske opplevelsen: – Jeg skjønte at det var noe gærent

Jobber som sykepleier

Det var ektemannens andre hjerneblødning. Første gang han ble syk var barna små.

– Det var en annen type hjerneblødning, en bare fem prosent overlever uten mén, understreker sykepleieren i familien. Olaug tar regelmessig vakter på sykehus for å holde seg oppdatert innenfor yrket.

Hun forteller at hjerneblødning kan oppstå i alle deler av hjernen, eller på hjernens overflate, og omfatter 10–15 prosent av alle hjerneslag.

– I 2000 falt Jan Frode om i barnehagen. Med barn i bilen og nødlys på kjørte jeg ham til sykehuset, og ropte ut: ‘Nå må dokker hjelpe meg!’

Den gangen hadde han en utposning av en åre mellom hjernehalvdelene. Nå sist både blodpropp og blødning.

– Han lå på overvåkning og trengte å få ned blodtrykket, forteller hun.

– De første to–tre månedene klarte jeg ikke å senke skuldrene. Det var vanskelig å dra fra ham for å følge opp jobben på Stortinget. På samme tid ble vi enige om at sykdommen ikke skal styre livet vårt.

Og så, like etter at Jan Frode kom hjem igjen, fikk de nok en tankevekker.

Besvimte i dusjen

– Synes du Jan Frode ser litt deppa ut? spør Olaug og forsikrer at han på innsiden ikke er det. Vi har heller ikke tenkt det om den omsorgsfulle, blide mannen, men kona kan se det tydelig.

– Han har ikke fått tilbake all mimikken i ansiktet, men vi ser at det kommer seg litt etter litt.

Mot alle odds har mannen i huset klart seg bra, men han er fortsatt sykmeldt.

– På sikt har vi tro på at Jan Frode vil bli hundre prosent frisk, sier Olaug.

– Nå våger jeg å slippe ham ut av syne.

Men hun passer årvåkent på kostholdet hans, slik at blodsukkeret er mest mulig jevnt.

– Kona mi vet ikke hva godt hun skal gjøre for andre. Noe vi alle setter pris på, men – du må også huske å ta vare på deg selv, Olaug, sier Jan Frode varmt.

Etter hans siste hjerneblødning glemte hun fullstendig det.

– Det var nokså varmt i august. Jeg sov knapt og drakk altfor lite vann. Det første jeg gjorde hver morgen var å strekke ut hånden mot Jan Frode, for å sjekke temperaturen i huden hans. Ja, selv når jeg var i Oslo på jobb og han ikke var med meg, forteller hun og ler litt av det.

Paret ser på hverandre, smiler og kysser – igjen.

Det var hjemme den neste overraskelsen skjedde, på ­badet i andre etasje.

– Jeg sto i dusjen den morgenen, da jeg brått ble svimmel. ‘Jeg må få såpen ut av ­håret’, tenkte jeg praktisk og holdt meg fast til blandebat­teriet med den andre hånden.

Døtrene var hjemme og hørte et kraftig dunk fra andre etasje.

– Men ingen høylytt reaksjon fra meg, sier Olaug med glimt i øynene.

– Da forsto de at noe var alvorlig galt. De fant meg med bena ut gjennom den knuste glassveggen i dusjen. Jeg hadde besvimt.

Les også: Da Olaug endelig fortalte ektemannen sin vonde hemmelighet, falt alle brikkene på plass

Måtte på sykehus

– Jentene vekket meg, forteller Jan Frode som sov gjennom Olaugs besvimelse i dusjen.

– En bivirkning av hjerneblødningen er at jeg er mer trett enn tidligere og sover lenger.

Døtrene ville ringe etter sykebil, men moren deres nektet.

– Jeg kom fort til bevissthet og skjønte at det «bare» skyldtes et blodtrykksfall.

Det viste seg å stemme, men legen som ble oppringt insisterte på at hun kom til
sykehuset.

– Det var en riktig beslutning. Det kan ta mange dager å fylle opp et større tap av væske. På sykehuset ble det gjort intravenøst. Dessuten har jeg to nye hofter, som det var best å sjekke etter fallet.

Å besvime på grunn av blodtrykksfall er ikke uvanlig.

– Når blodtrykket blir så lavt at det ikke kommer nok blod opp til hjernen, kan det «svartne», forklarer Olaug.

– Sist gang Stortinget åpnet, akkurat idet kongen var på vei ut, hørte vi et dunk bak oss. Før andre rakk å reagere, var jeg på vei mot hun som hadde besvimt. Jeg er mer enn en politiker.

Jan Frode smiler kjærlig mot henne.

– Å være gift med en sykepleier føles trygt, slår han fast.

Snakker om troen

Raust byr de oss på flere lapper, og minner om at de er «sunne».

– Det er viktig å kose seg, er de enige om.

Mens Olaug innimellom tar til tårene, virker Jan Frode rolig med tanke på sommerens ­drama.

– Vi har jo en tro i bunnen. Den ligger i meg som en trygghet, sier han.

En tro han deler med sin Kristelig Folkeparti-ektefelle. Familien er baptister.

– Kanskje er det lett å si når alt går bra? utfordrer hun.

– Selv om jeg har en tro, er det viktig for meg å bruke kunnskapen jeg har som sykepleier. Tross alt er jeg en realist.

Den første gangen han fikk hjerneblødning var huset nybygd, og alle lån sto på Jan Frode.

– Vi hadde også en felles lønnskonto i hans navn. Ergo – om han hadde falt fra ville jeg ha stått igjen uten tilgang til penger. Jeg tror ikke mange tenker på slike og andre praktiske detaljer – før det skjer noe alvorlig. Derfor synger jeg ut: Sørg for orden i alle ­papirer! I en sorgsituasjon bør du slippe å bekymre deg for penger eller om du har tak over hodet, sier Olaug.

De mente å ha ordnet det meste av papirer, men det ­uroet henne om noe var glemt.

Les også: Grete Faremo ble rammet av alvorlig brystkreft: – Jeg lærte å telle mine seire

Elsker å være bestemor

– I juni ved sykesengen til Jan Frode, tenkte jeg også: ‘Hvis jeg mister han nå – vi fikk tross alt 23 år til’.

Siden hans første hjerneblødning.

– På den annen side – vi har blitt farfar og bestemor. Vi har et barnebarn å følge opp.

På nytt ser hun rørt ut.

– Vi prater med barnebarnet vårt hver dag på FaceTime og prøver å møte henne minst én gang i måneden. Å ha blitt besteforeldre er helt fantastisk!

Barnebarnet skal feire jul der hun og familien bor,
men kommer for å være hos besteforeldrene i forkant.

– Da skal hun få smake på våre juletradisjoner, ivrer de begge og mener det bokstavelig.

– Her skal det ikke løftes noen pekefinger. Vi skal bake alt fra pepperkaker til julebrød, og hun skal få smake på både deig og pynt.

Familien Bollestad har mange juletradisjoner.

Jul med barnebarn

– Julen er en kjær høytid for oss. Sønnen vår har sagt at det er ikke jul uten at alle er samlet. I år lager vi derfor også en feiring i forkant, når vi får besøk av barnebarnet og mammaen hennes, sier Jan Frode.

Han og Olaug har planene klare.

– Vi skal både bake og lage julemat basert på eldgamle oppskrifter, forteller Olaug ivrig.

– Alt fra pepperkaker og gjærbakst til rullepølser av lam, gomme fra Jæren og forskjellige sorter av sild.

– Hun skal få en trygg krakk å stå på og søle så mye hun vil!

Hver advent baker ekteparet med et vennepar. Olaug har lært dem å lage lefser på takken.

– Jeg bør hente ned nissehuset fra loftet, skriver Jan Frode seg bak øret.

– Det vil nok barnebarnet like, mener han.

Han minnes en jul deres yngste kom hjem fra utlandet.

– Hun så seg rundt i den julepyntede stuen og sa: ‘Det mangler noe’. Nissehuset.

Olaug titter opp fra strik­ketøyet og smiler. Hun strikker en nissedrakt til barne­barnet.

– Å strikke er en slags terapi for meg, sier hun.

Det lille skjørtet og overdelen er ferdig. Med rutinerte hender strikkes nå nisseluen.

– I starten av praten vår spurte dere hvordan jeg taklet hjerneblødningen til Jan Frode, sier Olaug.

– Svaret er at jeg strikket mye! Jeg sitter ofte oppe halve natten med strikketøyet. Å strikke er min måte å bearbeide tankene på, rydde i hjernen og alle skuffene med følelser.

Jenny Jensen avslører sin slankemeny: – Dette spiser jeg nå

Ingen forsto hvorfor Sivert var annerledes