Charter–Hilde Skovdal og moren
— Mamma ble min redning
– Takket være mammas kjærlighet og tro på meg fikk jeg en indre trygghet. Da mobbingen på skolen startet, ante jeg ikke hva mobbing var en gang. Det var tøft, men ingen har klart å ta fra meg smilet, sier Hilde (54).
Vinteren 1984 fikk 15-årige Hilde Skovdal et iskaldt møte med Norge. Med flip-flops på føttene trådte tenåringen med rastafletter ut av flyet på Fornebu. Folk stirret på henne.
Riktig nok smilte jenta, det lekne smilet vi nå kjenner som Charter-Hildes, men den indre gleden og tryggheten som var blitt fostret under oppveksten i Kenya, hvor ingeniørfaren hadde jobbet for Norad, skulle snart bli utfordret.
I Asker møtte hun et for henne helt ukjent monster – mobbing.
– Det førte til at hele familien kom i ubalanse, forteller moren Inger Skovdahl (79).
Ble mobbet i tenårene
Den svenske kunstneren, som maler og fotograferer, var for lengst bereist da hun møtte sin norske ektemann Svein-Erik (82) – pappaen til Hilde og den to år yngre Morten. Svensk utviklingshjelp hadde allerede ført henne til fjerne land, som Pakistan og Bangladesh. Paret ble tidlig enige om ikke å begrense seg til å bo i Norge.
Når Hilde ved spisebordet hjemme i Fredrikstad åpner opp om mobbingen i tenårene, blinker tårene i morens brune øyne.
Inger griper tak i en gul serviett. Ikke for å tørke vekk smuler etter sjokoladekjeksene som er satt frem, men snarere i tilfelle gråten tar overhånd. Servietten krølles hardt sammen i hånden.
– «Blubba» var ett av mange ikke-flatterende ord jeg ble kalt, forteller Hilde.
Alvoret som står skrevet i ansiktet, er for folk flest en mer ukjent side ved henne.
– Jeg hadde aldri hørt folk prate om kropp, hverken min eller andres. På den internasjonale skolen i Øst-Afrika knyttet vi vennskap mellom 14 ulike nasjonaliteter. At vi var ulike av utseende, så vel som kulturelt, var for oss en selvfølge og spennende.
– Å bli mobbet er hjerteskjærende. Som mamma sa – det påvirket hele familien.
Les også: Charter-Hilde Skovdal avslører: Derfor drikker hun ikke alkohol
Starten på slankekuren
Det var spesielt guttene på skolen som ertet.
– Til å begynne med kom du hjem og sa optimistisk: «I dag kalte Patrik meg for ..., men han mente det sikkert ikke», husker Inger.
– Jeg tror du slet med å forstå hva som skjedde. Kanskje fordi du alltid har vært så snill og god? Du ønsker fremdeles å tro det beste om andre.
– Ååååh, gullemamma, hva skulle jeg ha gjort uten deg? responderer datteren og drar moren mot seg.
Nok en gang byr hun på en «knuseklem» mens vi hører Inger si:
– Au, forsiktig nå!
Tilbake i Norge føltes det for Hilde bare trygt hjemme hos foreldrene på Billingstad.
– Vi har alltid vært en sammensveiset familie, som deler både gleder og sorger. De første gangene jeg hørte kommentarer om vekten min, tenkte jeg: «Jo da, jeg er nok større enn mange andre jenter, but – so what?» Da det ikke ga seg, begynte likevel ordene å sette spor.
Det ble starten på utallige slankekurer.
– Som du ser ga ingen av dem varige resultater, sier hun skøyeraktig.
– Nå fokuserer jeg i stedet på sunnhet. Blodtrykket mitt er en idrettsatlet verdig. Jeg er lykkelig i kroppen til dagens Hilde.
Inger smetter forsiktig inn at litt bør datteren ta av. En skadet ankel vil visst ha godt av det.
– Hører dere hvor omsorgsfull mamma er? sprudler Hilde takknemlig.
– Hun passer alltid på meg! Stakkars deg, gullet, som hadde et barn som ble mobbet.
Det har Hilde tenkt mye på, spesielt etter at hun selv ble mamma.
Les også: (+) Datteren min ville ikke på skolen. Jeg ba dem om hjelp, i stedet fikk jeg sjokk
Sønnen Oskar
I desember i fjor fylte hennes store stolthet 30 år.
– At Oskar er utdannet psykolog, sier kanskje noe om å ha vokst opp med meg, tøyser hun.
– Sønnen min imponerer meg stadig. Nå holder han på med en doktorgrad. Og, ikke minst, han er veeeeeldig snill! Bare se på disse søte meldingene han sender meg med hjerter!
Hun viser dem på telefonen sin og henter også frem et bilde av ham.
– Øynene hans røper hvor god han er.
Den kjekke, unge mannen ser utvilsomt snill ut. Han har også morens varme smil. Det er heller ingen tvil om at det nære båndet hun har til sin egen mor, er ført videre i neste generasjon.
– Jeg elsket å være gravid! Det var jo lov å være stor!
Humor og alvor overlapper hverandre under møtet med mor og datter. Når de to mimrer, finner hendene deres ofte hverandres.
Et sjeldent øyeblikk blir de også tause. Kanskje nettopp da er kjærligheten aller mest talende. Som når de lener seg mot hverandre, sender den andre et smil, og løfter hverandre – uten ord.
Slik glir timene i det lille, hvite huset over til kveld og farger en ellers grå vinterdag.
Et engstelig barn
Hilde elsker farger. Bakenfor en neongrønn vegg er et knallgult kjøkken. I stuen ruver en sprek, rød hjørnesofa. Og overalt pryder mammas fargesterke, flotte malerier i TV-personlighetens koselige hjem.
– Farger er en del av hvordan jeg opplever begrepet lykke. En livsglede jeg brenner for at flere skal oppleve, sier hun som i årevis har holdt foredrag under fanen Hurra for deg og livet.
– Du kan nemlig lære deg å bli lykkelig, mener Hilde, som er utdannet og har praksis som coach.
– Jeg, for eksempel, var i utgangspunktet et engstelig barn. Min redning ble mamma, som viste meg veien til indre trygghet. Jeg ble aldri tvunget over grenser, men tatt med overalt og vist hvilken rikdom av opplevelser som finnes. Som når mamma og jeg, ved en teplantasje i nabolaget i Nairobi, satte oss på hesteryggen og red i vill galopp oppover fjellsidene. Mamma ga meg trygghet til å oppdage ulike former for livsglede. Snakk om lykke!
Hilde ser på moren med et takknemlig blikk, og så skifter uttrykket i de blå øynene, ertende.
– Denne vakre kvinnen har også litt av et temperament, avslører hun humrende.
– En gang hev mamma et leksikon etter meg.
– Hilde!
Moren virker ikke begeistret for avsløringen.
– Du lo meg jo rett opp i ansiktet! forsvarer hun handlingen.
– Det var aldri pappa broren min og jeg var redde for, fortsetter datteren – hikstende av latter.
– Nei da, hjemme hos oss var det mamma som ble sint på oss.
Episoden hun viser til, skjedde da Hilde var omtrent 20 år.
– Først da kom jeg sånn kranglemessig i puberteten. Vet du hva? Jeg lekte med dukker til jeg var 13 år! Ok, tilbake til den nevnte episoden.
– «Nå smeller det!» tenkte jeg – selv om ingen hos oss noen gang har blitt slått. I stedet fikk jeg altså et ett-binds leksikon slengt etter meg! sier datteren og ler.
Les også: Fabian Stang: – Når mor var på sitt mest dramatiske, forsøkte hun ofte å yppe til krangel
Kalles for Charter-Hilde
Følelsene hos de to damene er lette å lese.
– Jeg har arvet mammas temperament. Vi er ærlige med hverandre om hva vi føler. Jeg er forresten livredd for mennesker som bærer en maske. Mamma vet jeg hva tenker. Men hun liker ikke at jeg fremdeles kalles Charter-Hilde.
Inger vrir seg på stolsetet.
– Det er jo ikke sånn du er! mener hun.
– Jo da, du har rikt med humor og selvironi, men er det ikke tatt nok bilder av deg i badetøy? Hvor mange TV-seere og ukebladlesere kjenner de andre sidene ved deg, som at du er totalt avholds og er opptatt av litteratur og kunst?
Rundt oss er bokhyllene fylt til randen, og de øvrige stablene med bøker høye som tårn.
– Hilde er utrolig kunnskapsrik, understreker moren.
– Mamma, firmaet mitt heter Charter-Hilde fordi det er slik jeg ble kjent, svarer datteren – komfortabel med alle siden ved seg.
I filmen «A happy day», som kom ut i fjor høst, fikk vi oppleve nok en ny side av TV-profilen.
– Jeg spiller en grå, sliten, middelaldrende og følelsesnummen kvinne som driver et asylmottak nord i landet. En drømmerolle for meg som tidligere har jobbet på et mottak.
– Jeg har lenge drømt om en filmrolle, og det ga mersmak å spille en mer alvorlig person. Som mamma var inne på: Å vise en mindre kjent side ved meg. Mamma vil mitt beste og vet enkelte ganger enda bedre enn meg selv hva det er, sier Hilde.
Les også: (+) Anne Grosvold åpner opp: – Jeg var aldri bra nok for mamma
Klar for kjæreste
Mamma Inger roser på sin side datteren.
– Jeg føler meg ungdommelig takket være Hilde! Vi finner på mye moro, som hvert år å dra på en «roadtrip». I sommer gikk turen sydover i Sverige.
– Vi satt i småregnet og spiste en bøtte med nykokte kreps ved Vättern, humrer Hilde.
– For en herlig følelse! Vi er bestevenninner, vi, mamma.
Inger smiler mot henne, skjønt enig.
– Du er et spennende menneske, både som datter og venninne, bemerker hun tankefull.
– En slags bohem, men samtidig veldig, veldig ordentlig.
– Halve meg er nonne. Den andre halvparten – ikke, tøyser Hilde.
Undertonen er seriøs.
Apropos det å være nonne.
– Nå er jeg klar for en kjæreste!
Hildes ønskeliste er som følger: Sosialt intelligent, leken, godt humør, ikke dømmende, empatisk og trygg.
– Og svært viktig: Han må forstå hva familien betyr for meg!
