Hilde Skovdahl
Avslører: Derfor drikker hun ikke alkohol
– Ingen kan leve uten håp, mener skuespillerdebutant Hilde Skovdahl som spiller en livstrett leder av et asylmottak i Nord-Norge i filmen «A happy day».
Kinolerret er blendet av hvit snø. Du kan høre den knitre. Kanskje kjenner du også kulden?
Enda kaldere oppleves vinteren av tre 17-årige rømlinger fra et asylmottak. Selv om de er nære ved å fryse i hjel i Nord-Norge, vil de gjerne bli værende.
De har lært seg norsk og kjenner på tilhørighet til det iskalde landet. Men – straks de fyller 18, skal de sendes «hjem».
Den kritikerroste spillefilmen «A happy day» har et universelt budskap; medmenneskelighet.
– Det beskriver på en varm og levende måte flyktning- og innvandringsproblematikk, forteller Hilde Skovdahl (54) som spiller lederen på mottaket.
Filmen «A happy day»
Hun hedrer den norskkurdiske filmskaperen Hisham Zaman for hans fortellergrep.
– Han kom selv til Norge som 17-åring og satt i politisk asyl. Du trenger svart humor for å holde ut på et sånt sted, og du trenger håp. Ingen kan leve uten humor og håp.
Zaman fikk bli i Norge. Hans tredje spillefilm derimot ender derimot mer tragisk enn komisk.
– Jeg levde meg veldig inn i handlingen underveis i innspillingen, forteller Hilde.
– Noe som stadig førte til at tårene spratt!
Hilde debuterer som filmskuespiller og roses for sin overbevisende tolkning.
– Hun er en sliten dame, nærmest følelsesnummen. Birigit går så å si i ett med de stusslige, grå omgivelsene på mottaket.
Den rake motsetningen til populære «Charter-Hilde».
– Til tider ble jeg irritert på Birgit, innrømmer hun.
– Det var en utfordring å spille et så følelsesmessig avstumpet menneske. Til og med kroppsspråket hennes var som lammet. Selv er jeg en som lett lar meg rive med av følelser, og det er aldri vanskelig å se hva jeg føler. Dessuten elsker jeg farger.
Les også: Plutselig skjønte Hilde at hun var headhuntet til sin egen brors program
Kjærlighet mellom Hamid og Aida
Etter noen uker i isødet klarte hun ikke å styre sin rampete side.
– I forkant av en scene farget jeg leppene med litt rosa lipgloss. Et grep for å friske opp de deprimerende, sterile omgivelsene. En latter følger betroelsen.
– Det ble straks lagt merke til av Hisham, og jeg fikk streng beskjed om å tørke vekk pynten.
Alt er imidlertid ikke dystert på mottaket. Det oppstår søt musikk mellom Hamid og den rebelske nykommeren Aida.
– Kjærligheten deres har oddsene imot seg. Natten før Aida skal bli utvist, legger de seg på et rom med køyesenger. Hun øverst, han nederst. Mellom seg knytter de et bånd, røper Hilde.
Den vakre filmen fanger stillstanden og midlertidigheten som preger hverdagen til unge asylsøkere verden over.
– Jeg har lenge hatt en drøm om å spille i en film, sier Hilde takknemlig.
– «A happy day» ga meg sjansen til å vise en ny side ved meg.
Les også: (+) Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn
Drikker ikke alkohol
Hun er overbevist om at drømmer er til for å bli realisert.
– Jeg hadde likevel liten tro på å få tilbud om en filmrolle. Da castingbyrået ringte meg, ble jeg gledelig overrasket. «Vil du prøvespille til en ny film?» Gjett om jeg ville! sprudler Hilde.
Da rollen ble hennes, jublet den folkekjære TV-profilen høylytt.
– En stor drøm ble realisert. Nå har jeg lyst til å satse mer på film, sier den blide skuespilleren og ser hemmelighetsfull ut.
– Gjerne i roller som viser noe annet enn lekne Hilde.
Hun er kjent for å by på seg selv, selvironisk og med mye humor og sjarm.
Få vet derimot at den Fredrikstad-bosatte gledessprederen aldri rører alkohol, eller at hun «sluker» bøker. Og ifølge lillebroren Morten (52), er de slett ikke lettleste.
- Alle tror jeg er drita hele tiden! Til og med de nærmeste venner glemmer det noen ganger. Men det er bare deilig. Så kan jeg fortelle alle andre hvor morsomt de hadde det i går, har hun tidligere fortalt til Se og Hør.
- Dette er et valg jeg har tatt siden jeg var liten. Men i og med at jeg ler mye og sånn, så glemmer folk fort at jeg ikke drikker. Jeg har smakt bare sånn litt, men «no way», det er ikke min greie i det hele tatt, sa hun til magasinet.
Hilde har også egen praksis som coach, og har siden 2010 holdt motivasjons-foredraget – «Hurra for deg og livet».
– Jeg har ofte tenkt: Hvorfor er det ikke en motivasjons-coach på skoler og mottak? Den psykiske og mentale helsen bør absolutt pleies hos disse to gruppene. De trenger det sårt, mener Hilde som reflekterer rundt om kanskje veien til fred og forståelse er at hver og én får det best mulig med seg selv?
Les også: Lise Fjeldstad gruer seg til å bli gammel: – Slik skal det vel ikke være?
Har jobbet på mottak
Hilde har også i virkeligheten jobbet på et mottak, og da slet hun med å distansere seg fra flyktningenes brutale skjebner.
– Jeg er vokst opp i et flerkulturelt miljø i Nairobi og aksepterer ikke urettferdighet.
Det førte til at hun engasjerte seg mer enn jobbeskrivelsen.
– Mamma pleide halvt spøkefull å spørre: «Har du gjemt noen flyktninger på loftet?» Foreldrene mine bodde i utlandet og var seriøst bekymret for hvor langt jeg strakk strikken i mitt engasjement for flyktninger. Jeg har det med gå «all in».
Sånn sett kan Hilde forstå at rollefiguren Birgit er følelsesmessig distansert.
– På samme tid mener jeg det er betimelig å spørre: Kan vi ha en leder av et mottak som har koblet ut empatien? Nei, svarer hun seg selv, – du bør alltid ha hjertet med deg.
