sKUESPILLER Catharina Vu
Catharina takker besteforeldrene og foreldrene for valget de tok: – Jeg forsto tidlig at vi er «født med en sølvskje i munnen»
Da Catharina fikk hovedrollen i Miss Saigon, åpnet foreldrene mer opp om sin egen flukt fra Vietnam på 1970-tallet. – Som skildringene i musikalen er også mine foreldres historier hjerteskjærende, sier hun.
Catharina Vu (28) smiler mykt mot oss. De store brune øynene lyser i skinnet fra lampene på Folketeateret i Oslo.
– En gave mine foreldre ga meg er takknemlighet.
Hun spiller hovedrollen som Kim, uskylden som tvinges inn i prostitusjon, men som møter kjærligheten i den amerikanske soldaten Chris i den gripende musikalen Miss Saigon – satt opp for første gang i Norge.
Krig, kjærlighet og død, til dramatisk og vakker musikk, storslått scenografi og håndplukkede skuespillere og sangere.
– Det er sterkt å få være en del av, sier hun ydmykt.
– Dette er nært opp til min vietnamesiske historie. I 1979 kom begge mine foreldre til Norge som såkalte båtflyktninger, men under oppveksten min fortalte de lite om hvordan de opplevde krigen i hjemlandet eller overfarten i båt, sier Catharina.
– Da jeg fikk rollen som karakteren Kim, åpnet de opp mer, hver på sitt hold, og de var stolte av meg. Pappa sa han ikke hadde tiet bevisst. Det handlet snarere om at de ønsket å komme seg videre i livet. De ville ikke at traumene de bar på skulle stoppe dem fra å skape en ny og god tilværelse.
– Som skildringene i Miss Saigon er også mine foreldres historier hjerteskjærende, om enn sett fra et annet perspektiv av krigens kaos. Begge sammenfatter krigens opplevelser og den lange flukten med ett ord: Forferdelig!
Takker foreldrene
Da foreldrene kom til Norge var faren 15 og moren 14 år.
– Pappa flyktet uten sine foreldre, men med storesøsterens familie. Mamma kom med foreldrene sine. Familiene deres var fra samme landsby, Vung Tau, to timer utenfor Saigon, og de kjente hverandre.
– Året etter at mamma og pappa kom til Norge ble de forelsket. Etter hvert etablerte de seg i Stavanger, og senere Sandnes, og fikk tre barn. Jeg er minsten. Broren min er to år eldre enn meg, og søsteren vår er 37 år, sier hun.
– Under oppveksten pratet mamma og pappa ofte om hvor godt de ble tatt imot i Norge. Det gjør noe med deg å bli gitt en ny sjanse. Takknemligheten de kjenner på ble gitt videre til oss barna.
– Vi er andre generasjon vietnamesere her i landet, og forsto tidlig at vi er «født med en sølvskje i munnen». Selv takker jeg både mine besteforeldre og mamma og pappa for at de våget en farlig flukt.
Barndomshjemmet til Catharina var preget av musikk og sang. Familien er aktive medlemmer i den katolske kirken, og der ble det satt opp flere forestillinger med musikk, dans og drama.
– Vi barna ble gitt et stort spillerom og fikk slippe fantasien løs, forteller hun.
Slik startet snøballen å rulle mot hennes senere valg av yrke som skuespiller og sanger.
Les også: Jakob Oftebros sterke melding til skuespillerpappa Nils Ole: – Er som med idrettsforeldre
Tror på Gud
– Pappa arbeidet som kokk i Stavanger. Først som voksen fikk jeg vite at han bar på en drøm om å bli artist. I motsetning til meg fikk han ikke realisert den.
– Han måtte tidlig ut i arbeidslivet for å forsørge både sin familie i Norge og foreldre og søsken i Vietnam. Han er for øvrig en utmerket kokk, understreker Catharina.
Også på det området har han – og moren som laget maten hjemme – inspirert henne.
– Når tiden tillater det, elsker jeg å lage mat, helst med en asiatisk vri. Noe min kjære mann, Paul Sørensen (30), setter stor pris på, avslører hun.
Paret møttes på en katolsk ungdomsleir, fant hverandre igjen senere og giftet seg i fjor – i den katolske kirke.
– Paul arbeider med IT. Jeg synes det er spennende at vårt daglige virke er totalt ulikt, for vi er gode til å ta del i den andres hverdag. Vi er flinke til å heie på hverandre.
Da hun lette etter drømmemannen, var ett punkt spesielt viktig: At han tror på Gud.
– Jeg er nok enda nærere knyttet til troen enn Paul, men han liker i hvert fall å gå i kirken, slår hun positivt fast.
– Og han aksepterer meg i både vonde og gode dager. Av og til kjenner jeg nemlig «styggen på ryggen», det vil si: Jeg tviler på meg selv og mine prestasjoner.
Da er det ekstra fint å ha en Paul som vet å oppmuntre.
Ikke norsk nok
Catharina forteller at hun hver kveld ber til Gud og skriver dagbok: «Kjære Gud, tusen takk for det jeg opplevde i dag …»
– Troen er en konstant positivitet i mitt liv. Den bidrar til at jeg er mer til stede i meg selv.
Catharina opptatt av identitet.
– Jeg har fundert mye på hva min identitet egentlig er. Det er basert på at jeg i Norge føler meg mer vietnamesisk enn jeg gjør i Vietnam, sier hun.
Det er nemlig særlig ett spørsmål som har fulgt henne siden barndommen: Føler du deg norsk eller vietnamesisk?
– Da jeg som 14-åring besøkte Saigon, var slekten der mest interessert i den norske siden av meg. Jeg var hverken vietnamesisk nok for dem eller er norsk nok her.
Spilte i Exit
Som deltager i talentprogrammet Talent Norge fikk hun en klok mentor med iransk bakgrunn.
– Iram Haq sa: ‘Du trenger ikke å velge, bland de to kulturene. Det gjør deg unik!’ Jeg omfavnet de ordene. De gjorde meg bevisst på hvor mye bra det er i mitt livs «koffert», en bagasje som skiller meg ut fra mengden. Jeg er absolutt bra nok!
Kanskje husker du Catharina som au pairen Pim i TV-serien Exit?
– Det var moro å være med på, sier hun.
– Fremover håper jeg derimot også å bli valgt til roller som ikke spiller på mitt asiatiske ytre. For eksempel som Hedda Gabler i Henrik Ibsens klassiker. Jeg håper trenden innenfor mitt yrke sånn sett beveger seg mot en større romslighet.
Når det gjelder hovedrollen i Miss Saigon, ser hun annerledes på det.
– Det er en rolle jeg kan relatere meg til. En del av historien til mine forfedres hjemland. Vi er flere norske andregenerasjons vietnamesere i musikalen, som alle synes det er en ære å formidle et fiktivt drama fra en krig som har satt dype spor hos våre familiemedlemmer.
Les også: (+) – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Tårene trillet
Miss Saigon skildrer de kaotiske siste dagene før amerikanerne tapte krigen og forlot Vietnam. Hovedpersonen Kim og den amerikanske soldaten Chris blir forelsket. Med fare for å røpe for mye – det ender ikke som de håper.
– Det er ingen tvil om at historien er skjellsettende, sier Catharina.
– Og musikken, den når virkelig inn i dybden av deg, den spiller på hver streng av følelser. Under prøvene på Folketeateret har tårene trillet hos hver eneste én av oss som er med.
Miss Saigon er basert på Giacomo Puccinis opera Madame Butterfly, og bygger også på boken Madame Chrysanthème.
– Vil du høre en bitte liten «fun fact»? spør Catharina.
– Mamma heter også Kim, og i likhet med hovedpersonen jeg spiller måtte hun jo flykte fra hjemlandet. Av mine foreldre har jeg lært at livet endrer seg. Kanskje har det gjort meg enda mer bevisst på å sette pris på hver eneste scene som utdeles til meg?
Den vevre skuespilleren tar en ny slurk vann.
– Jeg drikker masse vann! Det er viktig for å bruke stemmen korrekt. Jeg vet å ta vare på kroppen med alt fra dansekurs til yoga og meditasjon – og trener gjerne på klatrevegg.
Må tåle usikkerhet
– Det gir meg også mye energi til å bruke tid på mine søsken, sier Catharina.
– Vi har mye til felles. Broren min, Michael, er riktig nok mest interessert i sport, mens søsteren min Ahn har deltatt i Idol. Hun har en nyyyydelig stemme! I mine øyne er hun familiens største talent.
– Men da hun fikk barn, gikk hun over til en mer stabil jobb som lærer. Nå som barna har blitt større, tror jeg hun vurderer et «comeback». En vakker dag er det kanskje henne du intervjuer, sier Catharina stolt.
Selv anså hun lenge musikken, sangen og dansen som en hobby.
– Jeg trodde ikke det var mulig å jobbe fulltid med dette. Kanskje fordi søsteren min valgte et annet levebrød? Som artist må du jo tåle å leve med stor usikkerhet. Med andre ord var det klokt av meg å velge en mann med jobb innen IT, påpeker hun smilende.
Det virker ikke som Stavanger-jenta har noen grunn til å uroe seg, akkurat. Etter endt skuespillerutdanning i 2018 har Catharina hatt flere roller både på Det Norske Teatret og Riksteatret.
– Jeg stortrives med alle de fine kollegene mine. De sprer så mye glede. Jeg blir inspirert av å være omgitt av folk som våger å ta litt plass. Det gir meg kraft og mot til å tørre det samme. For det ligger nok ikke helt i min natur, sier Catharina.
– Men nå våger jeg å si høyt: Jeg er stolt av hva jeg har fått til!
«Styggen på ryggen» klarer ikke lenger å ta fra henne den gleden.
– Nå fremover håper jeg å være til inspirasjon for andre – slik jeg ble inspirert som barn. Allerede på barneskolen ble jeg trollbundet av teateruniverset, da jeg så Heksene av Roald Dahl med klassen min.
– Jeg tenkte: ‘En dag skal jeg stå på en slik scene. Tenk å kunne drømme seg bort til en helt annen virkelighet!’ Å få være en del av dette magiske universet i dag er fantastisk!
Denne saken ble første gang publisert 18/10 2023, og sist oppdatert 18/10 2023.
