Leserne forteller
Jeg forlot mann og barn og flyttet inn med min datters lærer
Følelsene var så sterke at jeg skilte meg og flyttet sammen med ham. Det er vanskelig å snakke om det som skjedde etterpå.
Første gang jeg traff min eldste datters nye klasseforstander, var noen uker etter hun hadde begynt på videregående. Jeg hadde vært i byen og ville plukke henne opp utenfor skoleporten så vi kunne kjøre hjem sammen.
Moren til en av hennes venninner kom ut av porten; hun var lærer ved skolen og vi kjente hverandre godt. Mens vi sto der og snakket sammen kom det en mann. Han ble presentert som min datters klasseforstander.
Vi ble stående og prate litt sammen alle tre, og den nye klasseforstanderen virket trivelig og svært interessert i arbeidet sitt. Jeg ble glad for at datteren min hadde fått en så engasjert og hyggelig lærer.
Og så var han utrolig tiltrekkende. Sant å si hadde jeg vanskelig for å ta øynene fra ham. Da datteren min dukket opp, måtte jeg si «ha det» og gå.
«Vi ses, det var hyggelig å treffe deg», sa klasseforstanderen og smilte.
I ukene som fulgte grep jeg meg ofte i å tenke på ham. Ja, jeg tenkte faktisk så mye på ham at jeg begynte å dagdrømme om hvordan det ville være å ha et forhold til ham.
Jeg skammet meg og forsøkte å snakke meg selv til fornuft. Jeg var gift og hadde barn, andre menn burde ikke ha plass i livet mitt. Men fantasien lot seg ikke stoppe, og drømmene dukket ustanselig opp, søte og deilige …
En dag datteren min lå hjemme med influensa, spurte hun om jeg kunne stikke innom skolen og spørre læreren om å få med noen bøker hjem.
Denne gang fikk vi snakket sammen alene nesten en halv time. Jeg syntes det var en egen spenning mellom oss, men jeg slo det fra meg. For ham var jeg nok bare mammaen til en av elevene hans.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Spenning mellom oss
Noen netter senere våknet jeg opp av en het, erotisk drøm. Den var så virkelig at jeg ble skuffet da jeg våknet og så at det var den gode, trygge mannen min som lå ved siden av meg, og ikke mannen i drømmene.
Jeg ble skremt av mine egne sterke følelser for denne mannen som jeg omtrent ikke kjente.
En fredagskveld gikk jeg ut på byen med noen av mine beste venninner. Vi skulle spise middag på en hyggelig restaurant, prate og kose oss.
Dette var noe vi gjorde to ganger i året, og vi hadde det som alltid veldig koselig. Plutselig fikk jeg øye på min datters lærer.
Han satt ved et bord i nærheten sammen med noen kamerater. Blikket vårt møttes og vi hilste med et smil.
Et par timer senere brøt venninnene mine opp, og jeg reiste meg også for å følge dem. Plutselig sto han ved siden av meg.
«Skal du alt gå?» spurte han.
«Egentlig kunne jeg tenkt meg å være litt lenger, men venninnene mine vil gå, og jeg vil ikke sitte her alene», sa jeg.
«Slå deg ned og ta en kaffe og likør sammen med oss», sa han og tok hånden min.
Jeg fulgte med ham bort til bordet og oppdaget at også hans kamerater var i ferd med å bryte opp.
Vi ble sittende der med kaffe og et glass likør og pratet om alt mulig. Det var så deilig å oppleve spenningen mellom oss. Nå forsto jeg at spenningen ikke bare var et produkt av min ønsketenkning og fantasi.
«Dette her er kanskje et litt freidig forslag, men jeg har både kaffe og en flaske av denne likøren hjemme hos meg», sa han plutselig.
«Jeg bor bare fem minutter herfra. Hva sier du om å avslutte kvelden hjemme hos meg i stedet?»
Forslaget hans lød så uskyldig, men jeg forsto jo hva det innebar. Jeg tvilte, men bare et sekund. Jeg hadde jo lengtet etter ham så lenge …
Det ble hverken kaffe eller likør. Så fort vi var innenfor døren kysset ham meg lidenskapelig. Den kvelden elsket jeg med en annen mann for første gang på over 20 år.
Det var som å gjenoppdage sensualismen, det altoppslukende begjæret som kan radere ut alt annet.
Da klokken slo ett, våknet jeg plutselig opp til sans og samling. «Jeg må hjem», sa jeg.
«Jeg må få treffe deg igjen», sa han.
Jeg hadde lyst til å le og gråte på samme tid. Le for at han ville ha meg, for at lengselen i blikket hans var like sterk som min, men gråte fordi det som skjedde mellom oss, var forbudte følelser.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Sannheten på bordet
Ukene gikk og ble til måneder. Vi traff hverandre så ofte vi kunne, minst et par ganger i uken. Men følelsene mellom oss handlet ikke bare om sex og lidenskap.
Det vi følte for hverandre, var dypere enn som så, og jeg følte det som om jeg ble revet i to. For jeg kunne snart ikke tenke meg et liv uten ham, samtidig var jeg glad i mannen min og hadde ikke lyst til å miste tryggheten det var å leve sammen med ham.
Vi hadde levd sammen nesten hele vårt voksne liv. Vi hadde bygd opp et hjem, stiftet familie og levde i vår trygge, faste ramme.
Kunne jeg forlate alt dette? Hvordan ville et liv uten min mann egentlig fortone seg? Og døtrene våre; hva ville de si om de fikk vite om forholdet mitt?
Til tross for at jentene var det kjæreste jeg hadde, klarte jeg ikke å gi opp elskeren min. Han var drivkraften i livet mitt, selve livslysten og mine drømmers mål.
Julen det året var jeg rastløs og fraværende. Jeg var forskrekket over min egen reaksjon. Her var jeg sammen med familien min i vår tradisjonsrike, hyggelige julefeiring, og så satt jeg som en forelsket ungjente som bare drømte om å være sammen med kjæresten sin!
Jeg forsøkte å tenke alle de fornuftige tanker jeg kunne komme på, prøvde virkelig å ta meg sammen, men til ingen nytte. Det eneste jeg lengtet etter, var at juleferien skulle være over.
Noen dager ut i januar kom det som skulle bli avgjørende for oss: «Jeg vil ikke leve på denne måten lenger, det tar livet av meg», sa han.
«Det kjennes som om vi bruker alle krefter på å finne tid til å være sammen. Og alt vi gjør, må vi gjøre i smug. Jeg vil ikke snike meg rundt deg som en tyv om natten lenger. Jeg elsker deg. Kom og lev med meg.»
Det var ikke annet jeg ville, og jeg visste at forslaget hans var det riktige for oss to. Men var det riktig for resten av familien?
Kunne jeg påføre den snille mannen min og barna mine så mye sorg og fortvilelse?
Etter mye grubling fant jeg ut at jeg måtte følge hjertet mitt. Det var mitt liv det gjaldt, de andre hadde sin egen vei gjennom livet.
Det var heller ikke rett overfor mannen min å late som det var ham jeg elsket. Selv om sannheten ville bli hard å fordøye, mente jeg det var best å være ærlig, både mot meg selv og mot andre.
Det var vanskelig å legge sannheten på bordet. Men det måtte til. Mannen min ble sjokkert, sint, skuffet – alt jeg hadde ventet av reaksjoner.
Jeg lot ham skjelle meg ut og anklage meg. Jeg forsto forbitrelsen hans, hadde vel følt det på samme måte selv om situasjonen hadde vært omvendt.
Og jentene mine … Det er fremdeles vanskelig å snakke om deres reaksjon. Forvirring, sinne, avsmak, avstand og iskulde! Og min eldste datters ord ringte i ørene da jeg flyttet inn hos elskeren min:
«Kunne dere ikke i det minste ventet til jeg var ferdig med videregående! Tenker du ikke på all sladderen jeg vil bli utsatt for. Du tenker bare på deg selv, mamma!»
Jeg forsto henne, men det var to år til hun var ferdig, og jeg kunne ikke ta mer hensyn til sladder og folkesnakk enn til kjærligheten.
Jentene sa knapt et ord til meg i de følgende månedene. Og sladder og bakvaskelse herjet skånselsløst.
Men bortsett fra dette var jeg så lykkelig i min nye situasjon at jeg ikke kan beskrive det i ord. Da sommeren kom, ble de første stegene til forsoning mellom meg og døtrene mine tatt. Jeg skilte meg og forlovet meg den sommeren.
Nå har det gått fem år. Jeg har vært gift i tre år og er like lykkelig og forelsket. Jentene og jeg har snakket ut, og de har skjønt mer av mine handlinger fordi de selv har fått litt mer livserfaring. I dag har vi et godt forhold.
Min tidligere mann har i alle disse årene ikke villet se meg, men nå har også han vist tegn til forsoning.
At han selv igjen har funnet kjærligheten og giftet seg for få uker siden, har vel gjort sitt til at mye av naget er borte. Nå skal vi møtes i et familieselskap.
Vi har også fått vårt første barnebarn, og jeg håper dåpsselskapet vil føre til den endelige forsoningen som vi alle trenger.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
