Bjørn fra TV 2-serien «Petter – der ingen vil bo»
Bjørn mistet sitt livs kjærlighet: – Det gikk bare 22 dager fra hun fikk diagnosen til hun døde
Bjørn er i en utfordrende livssituasjon og sliter med å få endene til å møtes. Likevel løper han ærender, henter medisiner og står i matkø for å få gratis mat til andre. – Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe noen, sier han til Her og Nå.
– Jeg er litt nervøs. Er det greit at jeg tar en øl? spør Bjørn Sverre Bugge (65) forsiktig.
Vi sitter ansikt til ansikt på kjøkkenet i den kommunale leiligheten på Torshov i Oslo. En toroms leilighet Bjørn har bodd i i 30 år.
TV-seerne er blitt kjent med 65-åringen gjennom TV 2-serien «Petter – der ingen vil bo». I serien flytter dokumentarskaper Petter Nyquist (45) inn i et belastet område med kommunale boliger på Torshov.
– Bjørn er en som til tross for sin egen utfordrende livssituasjon bruker store deler av tiden sin på å hjelpe andre, fortalte Petter til Her og Nå i forkant av møtet vårt med Bjørn.
I serien ønsker Petter å vise hvem menneskene bak utfordringene og de negative overskriftene er.
Kjøkkenbordet er skjøvet inntil vinduet. På kjøkkenstolen, med blikket vendt ut mot livet utenfor, tilbringer Bjørn mye av sin tid. Han føler seg heldig som kan se den nå grønnkledde Torshovdalen fra kjøkkenvinduet sitt.
– Vil du ha kaffe. Jeg har pulverkaffe, jeg vet ikke om det er noe for deg? spør han mens han henter frem en prikkete kopp.
Bjørn setter pris på å bo i en rolig oppgang. Det er ikke gitt her på Torshov. De mye omtalte skyteepisodene og knivstikkingen det siste året skjedde et par kvartaler unna. Heldigvis.
– Det er stille her, sier han fornøyd.
Ble arbeidsufør i 1998
Bjørn jobbet som ordensvakt på ulike restauranter før han begynte å få problemer. I 1998 ble han arbeidsufør. Siden den gang har dagene gått med til å få endene til å møtes.
På søndager kan han spise middag hos Frelsesarmeen i Urtegata. Noen ganger benytter han seg av tilbudet til Blå Kors.
Minst tre dager i uken henter han dagligvarer hos ulike organisasjoner som har matutdeling. Det er tidkrevende når man har tatt på seg ansvaret for å mette flere munner enn sin egen.
– En av vennene her oppe sitter i rullestol. Når du sitter i rullestol har du ikke sjans til å komme deg til de stedene der du kan få gratis mat. Jeg prøver å hjelpe til der det er behov, sier Bjørn og peker skrått oppover for å vise retningen der den rullestolavhengige vennen bor.
65-åringen løper også andre ærender og henter medisiner. Å hjelpe andre er en naturlig del av hverdagen for Bjørn.
– Jeg henter litt mat til meg selv, og mat som jeg gir bort. Du får ikke noe ekstra om du sier du henter for andre, men hvis du går på flere steder så får du en del til overs!
– Det gir jeg til de som ikke har mulighet til å hente selv. Det er ikke alle som klarer å komme seg ut, sier Bjørn og smiler varmt.
Han ser overrasket ut når vi påpeker at det er veldig fint og raust av ham å hjelpe andre når han selv sliter.
– Ja, sier han stille og ser ned.
Hva tenker du om at det i verdens rikeste land er så mange som sliter økonomisk?
– Det blir litt feil. Noen har veldig mye, mens andre kjemper en daglig kamp for å overleve. Det er mange som har det som meg rundt om i landet. Jeg synes veldig synd på barnefamilier. Det er tøft å vokse opp i fattigdom. Det ser vi også i serien «Petter – der ingen vil bo», sier han.
Les også: «Petter Uteligger»: – Denne julaftenen vil jeg huske for alltid
Født og oppvokst på Senja
Bjørn fremstår blid, varm, stor og sterk. Han er født og oppvokst langt nord – i fiskeværet Gryllefjord på Senja. Fisking, idrett og friluftsliv fikk han inn med morsmelken.
– Jeg holdt på med fotball, løping og bordtennis, forteller han.
For tung i kroppen til å bli en sprinter, men utholdende som en ulv. Bjørn har løpt 10 000 meter og halvmaraton flere ganger. Som ung voksen var han også blant de beste i landet i boksing.
– Livet har blitt litt motsatt av hvordan jeg så det for meg da jeg var ung. Jeg var opptatt av friluftsliv, mosjon, frisk luft og fisketurer. Å fiske er noe jeg liker veldig godt, sier han.
Han forteller om fisketurer i fjellet.
– Fjellørreten er litt løpsk, så den angriper med en gang, sier han og smiler bredt av de varme minnene som strømmer på.
Det er lenge siden Bjørn trente hardt, men selv med smerter i rygg og ben sitter lengselen etter å bevege seg fremdeles i 65-åringens kropp.
– Jeg går ofte turer … lange turer. Tidlig på morgenen. Når jeg er ute og går, blir det mindre røyking og drikking. Petter (Nyquist jour. anm.) var med meg én gang, men vanligvis går jeg alene.
– Jeg prøver å finne tomgods for å spe på trygda, men det blir ikke noe voldsomt til avkastning. Det er nesten flere samlere enn det er tomgods, sier Bjørn og ler.
Les også: (+) I mange år dekket jeg over og lot som om alt var bra. Til slutt måtte jeg fortelle sannheten om mannen min
Mistet sitt livs kjærlighet
I 1993 møtte Bjørn den store kjærligheten. På en bursdagsfest sjarmerte den vakre brunetten, Anne Grethe, Bjørn i senk. Fra den kvelden var det de to.
– Vi gikk bra sammen, det gjorde vi, sier Bjørn nøkternt.
Men så ble Anne Grethe syk. Hun følte seg stadig verre. Hun var på undersøkelser hos lege og på sykehus. Men da hun endelig fikk kreftdiagnosen, var det for sent. I 2016, etter 23 år sammen, mistet Bjørn sitt livs kjærlighet.
– Det gikk bare 22 dager fra hun fikk diagnosen til hun døde. Det var harde tider, sier Bjørn og sukker tungt før han tar seg en slurk av ølen.
– Jeg savner henne. Vi var to og plutselig var det bare meg igjen. De sier tiden leger alle sår, men jeg vet ikke om det stemmer helt, sier han og tar en pause. Han ruller seg en røyk som han lager av tobakken fra noen gamle sneiper.
– Det er knallhardt. Ja. Ja. Ja, sier han stille, mens han svelger hvert ja og sukker tungt.
Les også: Aurora Gude bærer fortsatt på sorgen: – Det er jo superhelten din som bare blir borte
Øl og julenissen
Dagene går inn i hverandre. Det som skiller helg fra ukedag er først og fremst mengden av pant han finner.
Ølen er blitt en fast følgesvenn. En som gjør at det føles litt lettere å komme gjennom dagen. En som gjør at terskelen er lavere for å komme i kontakt med andre. Og for en stakket stund, noe som bidrar til at man glemmer det som er vondt og vanskelig.
– Det har blitt litt drikking. Vi er en del som er i samme situasjon som møtes. Det er mange ensomme her. Ølen gjør at praten går litt lettere. Alle har sine problemer å hanskes med. Det er ingen som er feilfrie. Men det er en støtte å ha vennene mine her, nesten hvisker han.
Er økonomien en stor bekymring for deg?
– Ja, det er jo det! Husleien er høy. Og det er helt forferdelige strømregninger på vinteren. Jeg bor over en kjeller, så det er alltid kaldt. Og alt har blitt dyrere. Men jeg vet at jeg skulle vært mer fornuftig og ikke drukket, sier han skyldtynget og tar en pause før han legger til:
– Men det tyngste er ensomheten.
Hva er det som gjør deg glad, Bjørn?
– Julenissen, kommer det spontant.
Han ler litt av seg selv før han fortsetter:
– Men julenissen har jeg ikke sett på lenge. Nei, nå er jeg barnslig. Det gjør meg glad å hjelpe andre. Det er hyggelig å snakke med gamle venner og hyggelige folk. Det er koselig når vi er flere sammen.
Les også: (+) Mamma har ikke forståelse for at det er annerledes å være mor i dag enn det var på 1980-tallet
Blid og positiv
65-åringen er full av innsikt om hva han kunne gjort annerledes og bedre i livet sitt. Men det er utfordrende å komme seg ut av gamle spor.
– Det er ikke lett å forandre situasjonen sin når man først har landet feil. Det er som å fly: Noen får til en perfekt landing, mens andre lander på en åker. Da går det gærent, sier han ettertenksomt.
Til tross for alt holder Bjørn humøret oppe.
– Man må le og tulle litt. Det er viktig, sier han.
Gjennom samtalen spøker og ler Bjørn. Latteren sitter rett under overflaten og lett å hente frem. Når vi har vært innom et tema som er tungt og trist, snur han den dystre stemningen med en morsom kommentar eller en vits.
– Jeg prøver å være positiv og spre litt glede. Å hjelpe andre gjør meg glad. Forhåpentligvis betyr det noe for andre også, sier han.
«Petter – der ingen vil bo»
I dokumentarserien «Petter – der ingen vil bo» tar dokumentarskaper Petter Nyquist med seg kameraet og flytter inn i et av Oslos mest beryktede områder.
Der skal han bo i 40 dager for å kjenne på kroppen hvordan det er å leve med begrensede midler i verdens rikeste land. Han flytter inn i en av de 600 kommunale leilighetene som ligger samlet på et lite område på Torshov i Oslo. I nabolaget bor enslige, uføre, personer med rus og psykiatriutfordringer side om side. Felles for dem er at de av økonomiske, helsemessige og sosiale årsaker ikke klarer å skaffe seg et egnet sted å bo.
En halv million mennesker i Norge har utfordringer med å dekke grunnleggende behov som mat, klær og bolig. Med økte mat- og strømpriser og renteoppgang blir de som sliter stadig flere. Matsentraler og andre frivillige organisasjoner opplever at de ikke kan gi et tilbud som står i forhold til etterspørselen.
I Norge er det 110 531 kommunal boliger (2022). I Oslo er det 13 567 kommunale boliger (2022)
Kilde: TV 2, SSB.
