Therese Johaug: – Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp

Tåken ligger tett rundt Holmenkollen, slik vi ofte har sett det på TV. Jeg skal møte en av tidenes mestvinnende langrennsløpere til lunsj, en sjarmerende muskelbunt på 162 centimeter. Er Therese Johaug (34) snart på vei inn døren?

Tåken utenfor sender tankene til biografien hennes; Therese Johaug – hele historien. I den deler hun at jentedrømmen var å gå renn i «sjølveste» Holmenkollen, slik bestefar Karstein Johaug hadde gjort i ungdommen. Han viste stor interesse for skigåingen til barnebarnet, og pleide å si at «tå dei kjæm det te å bli no’ stort, unge».

Det skjedde raskere enn ventet.

Allerede som 14-åring ble hun spurt om å delta i ungdomsstafetten under Kollen-helga. Og da bilen nærmet seg det berømte skianlegget, sitret kroppen av spenning. Vel fremme ble hun tilsvarende skuffet. Therese, som skulle ta bilder for å vise frem hjemme i Dalsbygda, så knapt en meter foran seg. Hele området var innhyllet i tykk tåke.

Som vi vet fikk hun flere minnerike muligheter i Holmenkollen.

– VM-gullet jeg tok her i 2011 er et av mine største øyeblikk, får vi senere vite.

Akkompagnert av hennes kjente latter.

– Ikke minst på grunn av kongeklemmen!

Du husker trolig at hun yr av seiersglede kastet seg om halsen på kong Harald?

Et øyeblikk som sikret henne en evig plass i det norske folks hjerter.

«Flokken utvides!»

På slaget 11 ringer telefonen.

– Sorry, jeg er litt forsinka, sier en lettere andpusten Therese i den andre enden.

– Jeg kommer snart – må bare hjem med bikkja først. Kan du bestille lunsj? Sånn at vi ikke mister mer tid. Du skjønner, jeg må dra videre om et par–tre timer.

Therese Johaug er effektiv – også utenfor skisporet.

Etter at hun i fjor takket for seg som profesjonell langrennsløper med en siste, imponer­ende VM-triumf i Kollen, av nå i alt 14 VM-gull, er timeplanen tettpakket. Therese er ekspertkommentator i NRK, hun holder foredrag, lager podkast med en venninne og har store planer for å ta klesmerket Johaug ut i verden.

Hun ønsket mer tid utenfor toppidretten. Tid til familie, venner – og ikke minst forloveden, tidligere verdensmester i roing Nils Jakob Hoff (38).

Samboerparet hadde en felles drøm om å bli foreldre. Og i begynnelsen av 2023 kom gladmeldingen på Thereses Instagram – «flokken utvides!»

På nytt ser jeg forgjeves ut vinduet og inn i tåkehavet, som fortsatt stjeler utsikten. Plutselig står den kjente skikkelsen foran meg, smørblid og med kledelige, røde roser i kinnene. Therese har allerede gått tre timer på ski i Nordmarka.

– Jeg storkoste meg, sier hun entusiastisk.

– Det er så vakkert i marka nå.

Dermed går startskuddet for et lynintervju før fotografering. Gardsjinta fra Dalsbygda har for lengst blitt proff i møtet med media.

Les også: (+) Sandra Lyng om den store forvandlingen: – Jeg tenkte: «Hæ? Er det mulig?»

Trener hver dag

Blikkene våre møtes over de mange delikatessene ved lunsjbuffeten.

– Her var det jammen meg mye godt, sier Therese matglad.

Hun fyller tallerkenen med en høy stabel av litt av hvert – for å slippe å gå to ganger.

– Jeg må jo spare mest mulig tid til praten vår, bemerker hun godlynt.

På nytt kommer jeg på noe fra biografien. At hun midt i karrieren fikk innprentet en viktig lærdom – spis nok i forhold til antall aktive timer.

– Ja, det sitter som spikret, bekrefter hun.

– Jeg har god appetitt.

Det er lenge siden treneren ba henne reise hjem for å «bli fetet opp» på mammas mat.

– Ved starten av året var formen uvant dårlig, og det går utover humøret, innrømmer hun.

– Nå trener jeg hver dag, med lange skiturer, styrke og intervaller. Jeg liker å trene. Å løpe har derimot blitt for tungt for bekkenet. Som du ser er det visse forandringer ved kroppen min, flirer hun og stryker den ledige hånden over magen, som strutter under den beige, løse genseren.

– Om noen få måneder har Nils Jakob og jeg en ny sjef i huset.

Termin på våren

Hun har termin i løpet av våren. Therese røper at ­kjæresten vet langt mer om hva en fødsel innebærer enn henne. Han er anestesilege på Aker sykehus.

– Har du barn? spør hun – og virker oppriktig interessert.

– Åh, en datter! Så koselig. Vi synes også det er stas å få en jente.

Ansiktet lyser av forventningen kvinner i barsel ofte utstråler.

– For hver måned kjenner jeg litt mer på den morslykken venninnene mine prater om.

Hun ser nesten enda gladere ut enn den seirende skiløperen vi husker fra utallige store mesterskap.

– Gullet i magen er utvilsomt størst, slår hun fast – uten å nøle.

Therese spør hvor gammel jeg var da min datter ble født. Noen få uker etter at datteren er ventet, fyller hun 35 år. Selv om hun ennå er ung, har hun begynt å kjenne på at årene flyr. Særlig med tanke på flere barn.

– Jeg vokste opp med tre søsken og var ofte barnevakt. Å skape min egen storfamilie har lenge vært en drøm, men det er jo ingen selvfølge å få egne barn, understreker hun.

– Så langt er vi takknem­lige for det ene gullet i magen.

På spørsmål om hvordan hun tror kjæresten vil bli som pappa svarer hun kort og godt:

– Verdens beste! Akkurat som min – og hans. Nils Jakob er veldig omsorgsfull.

Les også: (+) Nina Ellen «Nelli» Ødegård fra Etterglød: – Jeg sto på to bein, han kom inn en dør og rommet var fylt av mange mennesker. Idet jeg så ham, lå jeg plutselig på gulvet

Forloveden Nils Jakob Hoff

Siden vi har snaut med tid tar vi en turboprat om hvordan hun møtte kjæresten – den høye, mørke fyren hun la merke til på flyplassen i Zürich i 2013. Uten å ane hvem han var.

Senere det året, på en treningsleir, ble hun av en betrodd samtalepartner spurt om hvordan det sto til med kjærlighetslivet. Hun svarte: «Jeg har gitt opp gutter. Med all trening og reising har jeg ikke tid til en kjæreste».

Den andre gir seg ikke: «Jeg vet om en som ville ha passet deg perfekt, Nils Jakob Skjulstad Hoff». Therese googler navnet og får hake­slepp av bildet som dukker opp. Det er jo den kjekke typen fra flyplassen!

Samtidig husker hun at en roer hadde bedt om nummeret hennes. Nå ga hun grønt lys for det.

Året etter sto de offisielt frem som kjærester.

– Nils Jakob er hel ved!

Da hun høsten 2016 mottok beskjeden om positiv dopingprøve, var Nils Jakob én av mange som aldri mistrodde henne, han sto støtt ved hennes side. «Du verden som han trøsta meg».

Nå er det resten av livet som gjelder.

– Jeg vet hvilket privi­legium det er å leve det, sier Therese alvorlig.

For hun har kjent på sorgen over å miste flere unge, nære venner.

Den tidligere langrenns­løperen Ida Eide var en av Thereses aller beste venner, og de to feiret 30-årsdagene sine sammen bare to uker før Ida brått døde av hjertestans.

– Det er jo vanvittig sårt og brutalt, og i hvert fall kanskje på den måten alt skjedde på. Uventet, både med Vibeke (Skofterud red.amn.) og med Ida – som gikk bort samme år (2018 red.anm.).

– Jeg hadde en fantastisk familie, kjæreste og venner som støttet opp, og så brukte jeg nok også trening som terapi, forklarer Therese i NRK-programmet Drivkraft.

Nå nyter hun livet utenfor toppidretten, planlegger vinter­bryllup, som hun ikke vil bekrefte om blir neste nyttårs­aften, og grubler på hva jenta i magen skal hete.

– Vi ble enige om et guttenavn, betror hun – uten å ville røpe hva.

– Jentenavn? Enn så lenge vet vi ikke hva hun skal døpes, men det ordner seg, smiler hun.

– Nils Jakob og jeg kaller henne – «litjbudeia». Lille budeia, altså, det samme mommo pleide å kalle meg. Vi gleder oss veldig til å møte den nye litjbudeia.

Les også: (+) Maria Mena: – Plutselig fikk jeg noen kryptiske meldinger fra en fyr som het Morten Kleppa. Jeg tenkte: «Er det bare meg, eller flørter han med meg?

Ville bli gardskjerring

Som barn hadde Therese et klart yrkesmål: Hun skulle bli gardskjerring.

– Alle mine store forbilder var det – mommo, bestemor og mamma. Hvem vet, kanskje skjer det på mine eldre dager? sier hun skøyeraktig.

– Jeg stortrives i Dalsbygda, langt vekk fra kjas og mas.

Hun vokste opp på Johaugen med mamma Gro og pappa Thorvall, storebror Joakim og de yngre søsknene Karstein og Veronika.

– Jeg var en kreativ og aktiv unge, sier hun – og begynner å le.

– Karstein syntes spillop­pene mine var artige og fulgte meg lærenemt hakk i hæl. En natt våknet mamma av noen rare lyder. På et klissvått baderomsgulv fant hun to fornøyde unger. Vi hadde dynket toalettpapir i bideten og kastet våte klaser mot veggene, sier Therese.

– Mamma syntes likevel at jeg var en grei unge og viste meg stor tillit. Da jeg var fem, ba hun meg passe Karstein mens hun dro på nærbutikken. Jeg startet oppgaven med å klype ham. Og som håpet skrek han fælt. Det var ikke vondt ment, jeg bare elsket å trøste lillebroren min.

Rett over tunet bodde farens foreldre, Edel og Karstein.

– En sykkeltur unna lå Fremstugjelten, garden til mommo Unni og bestefar Per Johan. Det var der jeg hadde tenkt å bli gardskjerring, for jeg skjønte tidlig at Joakim var odelsgutt på vår.

Mommo og Pippi

Som liten jente var heltene hennes mommo og Pippi.

– Jeg så opp til hvor sterke de var, forteller hun med innlevelse.

– Når snøen smeltet i Dals-bygda, ble kyrne til mommo og bestefar fraktet opp til setra. Der fikk jeg bo og arbeide med henne gjennom som­meren, bare vi to. Det var stas.

Therese lukker øynene.

– Jeg kan se det for meg. På setra våknet jeg av mommo som rev avispapir for å fyre opp i ovnen. Etterpå pleide hun å gå på utedoen i fjøset. På veien dit lokket hun på kyrne: «Kåmma kuan! Kossene, kossene, kossene». Så fulgte klangen av kubjeller. Akkurat da pleide jeg å spurte ut av senga, og ned den stupbratte trappa – som manglet ett trinn.

Kledd i en rød arbeidsdress som luktet stramt av fjøs, og med et blått tørkle rundt hodet, arbeidet også Therese fra morgen til kveld.

– Jeg matet kalvene, bar kraftfôr, smurte jurene inn med solkrem og flidde fjøset for kumøkk. Med mommo i spissen lærte jeg i praksis at for å oppnå noe i livet må det hardt arbeid til. Det er en lærdom som preger alt jeg gjør, en verdi jeg vil bringe videre til egne barn, sier hun.

Ved leggetid sang mor­moren Kjære Gud, jeg har et godt, og leste høyt om Pippi – verdens sterkeste jente.

– Mens jeg sov på setra, ble jeg senere fortalt at mommo satt med stearinlyset tent og skrev dikt. Et av dem, om meg, fikk jeg i konfirmasjonsgave. Hun kalte det – Litjbudeia.

Les også: (+) Line var redd hun var i ferd med å bli gal: Hun trodde knapt sine egne ører da Lilli fortalte hvem hun så

Venninnen Marit Bjørgen

Vi er så å si ferdige med å spise, da Therese spontant deler:

– I går møtte jeg et par med pulk i marka og tenkte at dette er oss neste år. Jeg er jo veldig spent!

Det vakre ansiktet lyser av iver. Like kjapt som betroelsen kom setter hun bestemt et punktum.

– Og med det synes jeg vi har pratet nok om det temaet!

Det er ingen tvil om at denne jenta vet hva hun vil. Uten det berømte beinet i nesa hadde det neppe vært mulig å innkassere 25 medaljer i OL og VM, og 82 individuelle seire i verdenscupen. Samtalen styres på nytt over mot at hun i sitt livs beste form la opp som toppidrettsutøver.

– Mot slutten kjentes livet litt for snevert, forklarer hun.

– En toppidrettskarriere krever et konstant jeg-fokus. I det lange løp er det neppe sunt. Jeg savnet en del av det «normale», som spontant å kunne si ja til en venninnetur, eller en fest.

Da vi møtes, gleder hun seg til VM i Planica, som langrennsekspert for NRK.

– Det er veldig moro å følge opp vennene mine på lands­laget. Jeg kommer gjerne med råd om de spør, og det har flere gjort.

Da hun selv var «ung og lovende» som langrennsløper, hadde hun ett stort forbilde.

– Marit Bjørgen, sier hun med stor tydelighet. Varmen i stemmen avslører båndet til tidenes mestvinnende vinter­olympier. Marit var en gardsjente akkurat som Therese, og som etter alle årene i sporet sammen har blitt en nær venninne.

– Som tenåring ble pengene jeg sparte som barnevakt brukt til å kjøpe lik lue som Marit fra Bjørga, og spyfluebriller som lignet. Det ga meg superkrefter, forteller hun og ler godt.

– Marit er en person jeg umiddelbart ble glad i. Hun er raus og trygg, tvers igjennom god.

Og selv om vi ble enige om å bytte tema, føyer Therese til:

– Marit er også en god mamma til sine to sønner. Om jeg skulle lure på noe på den fronten, er hun en jeg ville ha spurt.

Les også: (+) Anne var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger

Sterkt samhold

Therese tar en ny slurk Pellegrino og skuer ut av vinduet. Tåken har lettet. Utenfor hotellet går teppet opp for hovedstaden under oss.

– Jeg trives veldig godt oppi her, sier hun, nesten litt forundret.

– At det skulle bli her jeg bosatte meg, hadde jeg vel egentlig ikke sett for meg. Som sagt skulle jeg bli gards­kjerring, ler hun.

– Det begynner å bli noen år siden vi bare hadde én plate som virket på komfyren i Dalsbygda, fordi mamma og pappa brukte pengene på skiutstyr. Lillebroren min har som kjent i alle år vært min trofaste treningsvenn, sier Therese.

– Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp, men det sterke samholdet i familien – den slags luksus får en ikke kjøpt! Mamma og pappa har alltid vært hundre prosent til stede for meg og mine søsken, og den samme støtten har jeg som idrettsutøver fått fra besteforeldre, søsken, onkler og tanter, søskenbarn, ja, hele Dalsbygda, sier hun takknemlig.

– Hver på sin måte har de heiet på og motivert meg videre. Noe som ikke minst holdt meg gående i motgangstid. Jeg begynner nesten å grine av å tenke på det, sier hun rørt.

Bestefar-klemmen

Siden Therese hadde et nært forhold til besteforeldrene sine, betyr det ekstra mye for henne at også hennes barn vil få starte livet med fire besteforeldre.

– I likhet med oss er de spente på å møte henne, for­teller hun smilende.

Hun ser frem til å presentere det nyeste gullet for familien. Den fysiske avstanden til besteforeldrene vil derimot bli lenger enn hun selv var forunt. Hennes foreldre bort fortsatt på Johaugen, og forlovedens bor i Bergen.

– Jeg løp jo bare over tunet til bestemor og bestefar, ofte for å knabbe enda en Smør­bukk-karamell. Bestefar Karstein satt alltid med et rykende kaffekrus foran seg, og en tallerken med bestemors formkake, som de kalte «hele-tida-kaka». Han måtte ha den til kaffen, forteller hun med en anelse vemod i stemme. For alle hennes beste­foreldre har gått ut av tiden.

– Kanskje jeg skulle bake den kaka igjen en dag?

Therese liker å bake.

– Da jeg ble olympisk stafettmester i Canada, satt bestefar foran TV-en, åt Smørbukk og tok hele to filmruller av meg på skjermen. For en go’ing! Går det an å få en større fan? humrer hun.

– Det ville nok ha være ekstra artig for ham å oppleve gullene under VM i 2011, men han rakk ikke å være med på det. Men idet jeg spurtet i mål på femmila, var han likevel med meg. Da jeg kastet meg om halsen på kongen vår, var det også en klem til bestefar Karstein.

Styling: Kjersti Andreassen. Hår og make up: Tonje Akselsen. Takk til Scandic Holmenkollen Park Hotell for lån av lokaler.

Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel

Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn