Björg Thorhallsdottir
Bjørg Thorhallsdottirs oppgjør: – Vi lever i en kynisk og kommersiell verden
– Den har fått oss til å tro at vi må kjøpe ting vi ikke trenger – for penger vi ikke har, sier Björg Thorhallsdottir, som i sommer lever det enkle, gode liv på setra si i Valdres.
For de aller fleste fremstår Björg Thorhallsdottir som en glad, lattermild og lykkelig energibombe.
Multitalentet har kunstutstillinger, egen podkast, lager bøker med oppbyggende tekster, reiser land og strand rund med et bobleshow og har årlige arrangement om hvordan du kan få det godt etter motgang og sorg.
Selv ble hun enke bare 30 år gammel og har vært alenemor til sønnen Tolli (21) siden. Hun sier at hemmeligheten er å ta seg selv på alvor.
– I dag morges våknet jeg redd og bekymret klokken fem. Da satte jeg meg opp, tente nattbordlampen og tok en samtale med meg selv. Hvorfor er jeg lei meg nå? Hva kan jeg gjøre for at denne dagen skal bli best mulig for meg?
Björg smiler.
– Vi har alle ting vi sliter med. Det du må minne deg selv på i motgang, er at du er din beste venn. Ha indre dialoger med deg selv, råder hun.
Hun har vært åpen om egne traumer, tap og sorg. Også at hun ble voldtatt som barn. Gjennom å dele, håper hun å få vist at det går an å få et godt liv videre, til tross.
– Da jeg mistet mannen min, Eric, for 20 år siden, sydde jeg mye, og det ble en form for terapi. Men også strikking har vært en fin livbøye for meg på tøffe dager. Med strikketøyet mellom hendene roes nervesystemet ned, sier 49-åringen.
Les også: – Dødsfallet kom som lyn fra klar himmel
Finner roen på Gubberud
Hun er utdannet terapeut og vet hva som gjøres hvis tunge tanker tar for stor plass.
– Jeg kan ikke drasse med meg alt som har vært tøft og er bevisst på å tilgi både meg selv og andre. Det handler om å akseptere det som har vært og slippe seg selv fri. Når alt kommer til alt, er jeg veldig privilegert. Jeg har så mange fine ting i livet mitt.
Til og med når Björg snakker om tunge ting, er det et slags lys rundt henne. Hun har en vennlighet som er unik.
Nå står hun foran meg, kledd i en egendesignet, rosa ullgenser, og er fager og flott.
– For to år siden følte jeg meg sliten og kjøpte seteren Gubberud, som ligger i Valdres. I lange perioder skal jeg leve stille, rolig og godt der, uten innlagt vann. Jeg puster saktere når jeg er der, sier 49-åringen.
Les også: – Mye falt på plass da jeg fikk vite hva Björg hadde båret på
Strikkehistorien
Denne ettermiddagen møtes vi hjemme hos en venninne av Björg på Ormøya i Oslo, hvor hun er så heldig å få lov til å ha sitt eget lille atelier. Hun har begynt på et bilde som skal bli med henne når hun åpner en stor separatutstilling på Hadeland Glassverk.
– Men jeg skal snart oppover til hytta igjen.
På forsommeren skal hun bo der og leve det stille livet, uten stress og jag. Fokuset nå er å male bilder og innimellom holde på med strikketøyet.
– I Oslo er det hele tiden så mange ting som skjer, så mye som tar tiden min, forklarer hun.
Björg har en raus tilnærming. Mens hun forsøker å få igangsatt en kaffemaskin hun kjøpte for å gi en utsendt journalist en kaffekopp, forteller hun at det var moren til en venninne som lærte henne å strikke luer og enkle ting da hun gikk på barneskolen.
– Mamma likte ikke håndarbeid, men hadde en søster som var flink til å sy og strikke. De to hjalp hverandre med det de var gode til. Tante Ragna gjorde håndarbeidsoppgaver for mamma, og mamma gjorde matteleksene for Ragna, forteller hun.
Strikkeinteressen vokste da hun gikk på ungdomsskolen, men det var da Björg som 19-åring flyttet til Island for å bli kjent med røttene sine, at strikkingen ble til noe mer.
– Tante Ragna ville at jeg skulle lage mine egne mønstre og lærte meg hvordan. Allerede da tegnet jeg mine egne islandsgensere i naturfarger og var veldig strikkeaktiv, minnes hun.
Bestemor viste kjærlighet gjennom strikking
Hun syntes det var deilig å sitte med strikketøyet i fanget. det ga henne en indre ro.
– Når jeg var ferdig med en genser, var jeg stolt over resultatet, men savnet prosessen. Jeg har alltid merket at hjerteslagene går ned når jeg strikker. Hvilepulsen kommer etter bare noen minutter.
Björg fyller to kaffekopper med nytraktet kaffe og viser vei inn i miniatelieret mens hun forteller at den islandske og norske strikkearven har levd i en slags symbiose siden vikingene tok med seg kunsten til Island.
– De islandske genserne er varmere enn de norske. Det skyldes at de på Island ikke spinner ullen på samme måte. Fibrene i islandsk ull er vannavstøtende, og islandsk strikk reddet islenderne, bokstavelig talt, sier hun.
På Island satt hun sammen med farmoren og mormoren, begge islandske, og strikket.
– Mormor var datteren til presidenten og en «perfekt» ambassadørfrue. Hun var ikke en person som viste omsorg og varme følelser. Men hun strikket og ga bort. I genseren hun ga meg, som fortsatt varmer meg, føler jeg sterkt den kjærligheten hun ikke klarte å vise på andre måter. I hver eneste maske ligger det kjærlighet fra henne.
Les også: (+) Moren tok med seg hemmeligheten i graven. Nå har Linn Inger endelig fått svar
– Du kaster ikke en genser som er strikket for hånd
Björg er full av historier. Hun forteller om farfaren som besøkte en onkel i Etiopia. Da onkelen senere måtte flykte på grunn av borgerkrigen og uttrykte sin sterke bekymring for en god venn som var tatt som politisk fange, ønsket farmoren å gjøre noe.
– Hun strikket en «lopapeysa», som er en genser laget av ren, islandsk saueull, pluss et par islandske sokker som går til knærne. På mirakuløst vis fikk hun sendt dette til Etiopia, og det ble kastet ned til familievennen i fangehullet. Han var den eneste av 19 fanger som overlevde fordi han ikke frøs i hjel. Strikk er mer enn fint, konstaterer hun.
Slik Björg ser det, er en hjemmestrikket ullgenser motvekten til moteindustrien og fabrikkproduksjonen av klær. Ullgenseren er naturlig og nedbrytbar – den forurenser ikke.
– Du kaster dessuten ikke en genser som er strikket av noen for hånd. Med ullgenserne følger det respekt for både håndverket og miljøvernet de representerer, forklarer hun.
Genseren fra mormoren har fulgt henne i årtier. Den er stoppet og reparert og er i bruk ennå. Nå ligger den på Gubberud og venter på at hun skal krype inn i den igjen.
– Jeg kaster ikke plagg fordi de nupper. Gjør de det, er det bare å bruke en barberhøvel og høvle nuppene bort. Det går veldig fort og blir veldig fint, sier hun entusiastisk.
Isbadekjolen er favorittplagget
Med seg i en bag har Björg en islandsk kjole, strikket av tanten Ragna, som i mange år var redaktør for et islandsk håndarbeidsmagasin.
– Rett etter at jeg flyttet til Gubberud, var det vinter og minus 25 grader. Jeg ringte tante og spurte om det ikke gikk an å strikke en kjole i islandsk ull? Jeg hadde ikke tid selv.
Tanten, 74 år, er ifølge niesen en strikkemaskin som kan lage hva som helst.
– To uker senere sto hun utenfor døren min. «Vær så god, Björg min». Kjolen ble favorittplagget mitt i samme sekund. Jeg skynder meg ofte inn i ullkjolen når jeg har isbadet og har den utenpå andre klær når det er kaldt.
Den veldig gamle og velbrukte genseren fra mormoren har fått sin egen historie, og Björg er oppriktig glad i den. Den ble lagt merke til da hun ruslet rundt i den i «Farmen Kjendis».
Innboksen var full av forespørsler fra strikkere som ønsket seg oppskriften.
– Jeg ville jo gjerne hjelpe dem og kontaktet Garnius, som sa ja til å lage en oppskrift på en genser i ren saueull, inspirert av islandsk tradisjonsstrikk. Da de ville ha en hel kolleksjon, fikk jeg med meg motedesigner Kristine Bruvik Vikse.
Håper på kjærlighet
Igjen deler Björg en historie. Gjennom hundrevis av år har islandske kvinner kommunisert gjennom strikking. De hadde hemmelige mønstre med likestillingssymboler, blant annet. Familier, venninnegjenger og fotballag hadde sine symboler, som ble bilder på samhold.
Under andre verdenskrig ble det strikket hemmelige koder i mønstrene.
– Det fascinerer meg hvor viktig strikking har vært. Sønnen min, Tolli, er på reise jorden rundt før han begynner på studier i London. Hvis jeg skal lage mer strikk nå, blir det til ham, altså herrestrikk, kanskje med symboler. Jeg bor alene nå og har tid, sier Björg.
Vennene hennes sies at hun har energi nok til å befolke en hel øy. Selv er hun ærlig om at hun fortsatt drømmer om ny kjærlighet.
– Jeg ønsker å finne en mann å bli gammel med, men det kan ikke være hvem som helst. Jeg har det jo bra som jeg har det, med mange gode venner og et fantastisk liv.
– Hva er lykke for deg?
– Vi lever i en kynisk og kommersiell verden som har fått oss til å tro at vi må kjøpe ting vi ikke trenger for penger vi ikke har. Det som er lett å glemme, er at samhold og fellesskap er nøkkelen til glede. Å gi eget liv mening gjennom å gjøre andres liv bedre, er den eneste måten å bli lykkelig på.
Björg har lånt ut Gubberud til et kjærestepar som har hatt noen utfordringer i livet. Hun redde opp fint til dem, malte en akvarell som hun la som en gave på sengen. Da de viste sin takknemlighet og glede, ble hun veldig glad selv. Ja, nesten euforisk.
– Vi trenger alle hjelp av og til. Jeg også. Da jeg fikk malesperre, og en venn kom opp og satte seg for å male med meg noen timer, for så å holde hånden min, gjorde det meg veldig rørt. Lykken er alle disse stundene og øyeblikkene da noen gir, og noen tar imot.
Vi gjør oppmerksom på at Story House Egmont er deleier i Garnius (red.adm.)
Bok og utstilling
25. mai kom boken «Björgs glede» på forlaget Aschehoug. I sommer har hun også en stor utstilling av 60–70 bilder på Hadeland Glassverk.
Denne saken ble første gang publisert 16/07 2024.
