Björg Thorhallsdottirs dramatiske fortid
Björg Thorhallsdottir: – Plutselig ser jeg Tolli sitte livløs oppi baljen
«Forræder»-aktuelle Björg Thorhallsdottir mistet ektemannen da sønnen var 2,5 år. Kort tid senere trodde hun også livet til sønnen var gått tapt.
Skjermet av majestetiske furutrær og med en vakker utsikt over Oslofjorden troner Björg Thorhallsdottirs (48) praktvilla på toppen av Ormøya.
Du rekker så vidt vurdere om du er på riktig adresse, før den mosaikkledde grunnmuren avslører henne.
Den islandskfødte kunstneren har kledd inn huset med et puslespill av knust porselen, fliser og glasskår – i kreativt samspill.
– Alt jeg har i dag, har jeg bygget opp selv – og det er jeg superstolt av. Jeg har aldri tenkt at jeg skulle bli rik. Det eneste målet mitt var å skape et hjem for sønnen min, forteller Björg.
Mistet ektemannen Eric Scott
I dag er hun en av landets mestselgende kunstnere, kjent for sin skjøre strek.
Sammen med sønnen Tolli Scott (20) bor hun i et av Oslos mest ettertraktede nabolag, med et asurblått basseng som et sosialt samlingspunkt for alle menneskene de verdsetter i livet.
18 år tidligere sto hun på bar bakke da ektemannen, den 30 år eldre, verdenskjente kunstneren Eric Scott, døde av et alvorlig astmaanfall.
Etter en vanskelig setting – nærmest før hennes livs kjærlighet rakk å bli kald – sa hun fra seg arven.
Hun forlot deres felles bosted i Sør-Frankrike sammen med deres 2,5 år gamle kjærlighetsbarn – og bygget opp et nytt liv sten for sten hjemme i Norge.
– Da jeg kom tilbake, hadde jeg ingenting. Jeg gikk fra galleri til galleri med trykkene mine i en Rimi-pose. Lurte på om de ville selge dem. Men selv om jeg ikke har hatt noen ting, så har jeg likevel alltid følt meg rik, forteller hun med et smil i munnviken.
Sønnen ble forgiftet
Mor og sønns første hjem i Norge skapte de i en falleferdig rønne på Jar. Det kunne også fort blitt deres siste stoppested.
Det viste seg at leiligheten var hardt rammet av giftig, svart muggsopp. Da hun skulle gi sønnen sitt et bad en kveld, holdt hun på å miste ham.
– Det var ikke badekar eller noe der, så jeg badet Tolli i en stamp med varmt vann. Dampen på badet fikk soppsporene til å komme ut av veggene.
– Plutselig ser jeg Tolli sitte livløs oppi baljen. Jeg ser på ham, og det er som han er død. Han puster ikke. Så jeg løper ut med den lille kroppen i armene, og jeg skriker et primalskrik, erindrer kunstneren.
Det går i svart for Björg. Det er like etter ektemannens bortgang, og hun er inne i en altoppslukende sorgprosess. Hun greier ikke finne frem til de riktige tallene på telefonen. En nabo kommer løpende og får ringt nødnummeret.
– Ambulansen kommer raskt og får på ham en oksygenmaske. Og når han våkner til liv, er det første han sier: «Men, krokodiller kan vel ikke fly?»
Hun gapskratter. Den hjertelige, høye latteren dukker gjerne opp når du minst venter det. Björg finner humor selv i de mørkeste stunder. De har det blitt en del av henne gjennom et langt liv.
At hennes egen kropp ikke ga etter for det giftige miljøet i huset på Jar, overrasker henne ikke. Det er en kropp som har måtte tåle mye.
– Jeg har en helt fantastisk kropp! Jeg er aldri syk og har ikke vondt noe sted. Jeg elsker kroppen min, den er helt utrolig! Det er Tolli som har fått alle de dårlige engelske genene fra sin far.
Björg ler høyt igjen.
– Denne kroppen har vært gjennom så mye, og den har stått meg bi hele tiden. Jeg skal ta godt vare på den også fremover.
Les også: Anette-Emilie (48) vurderte å brenne vugga hun selv hadde snekret. Så skjedde det et «mirakel»
Utsatt for overgrep
Björg var bare åtte år da det utenkelige skjedde. Hun ble gruppevoldtatt, og livet endret seg totalt. I ti år bar hun på den store, mørke hemmeligheten. En hemmelighet som var altfor smertefull til å berøres.
– Jeg opplevde en del traumatiske ting som barn og var mye lei meg. Jeg ble utsatt for flere seksuelle overgrep, og ble første gang voldtatt av en guttegjeng da jeg var åtte år gammel. Jeg kjente på mye skam og fortalte det ikke til noen, forteller Bjørg med skjør stemme.
Og som om ikke det var nok …
– I ti år levde jeg med smerter som følge av ubehandlet klamydia. Sammenvoksinger og cyster resulterte i at jeg til slutt måtte hasteopereres. Jeg fikk indre blødninger da en eggleder sprakk. Først da ble overgrepet oppdaget.
Det var legen som informerte moren om bakgrunnen for at hun ble syk. Björg hadde gått med ubehandlet klamydia i ti år. Da klarte hun å regne det ut selv. «Hvorfor har du aldri sagt noe?» spurte moren da hun våknet.
– Det var fordi det var så skamfullt. Jeg følte meg ekkel og skitten. I dag snakker jeg om det, fordi jeg vil dele mine erfaringer. Det er så mange som opplever overgrep – og så mange som ikke får hjelp.
Les også: (+) Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Ni prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet.
1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter oppgir å ha vært utsatt for seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene.
Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen øker risikoen for alvorlige fysiske og psykiske helseplager.
(Kilde: Folkehelseinstituttet)
Har du blitt utsatt for overgrep?
Man kan oppsøke eller ringe overgrepsmottakene, eller kontakte tiltak som Dixi ressurssenter eller støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep. På dinutvei.no kan man lese om de forskjellige tilbudene og annen informasjon som kan være nyttig, og man kan ringe vold- og overgrepslinjen på tlf. 116 006.
Vendepunktet
Björg blir stille. Vi hører høstregnet piske mot vindusruten. Ytterligere to overgrep ble kunstneren utsatt for i tenårene. Og da hun reiste alene til Mexico som utvekslingsstudent, forsøkte noen i tilknytning til vertsfamilien å forgripe seg på henne en morgen. Da orket hun ikke mer.
– Jeg opplevde så mange vonde ting som gjorde det vanskelig å leve. Jeg følte meg som en hare som alltid var jaget. Det var hardt å være menneske, og jeg var lei av å være lei meg, sier hun stille.
Blikket er glassklart, og Björg holder varsomt rundt glasset hun har foran seg. Livet ble for tungt å bære. Handlingen var dråpen som fikk det til å renne over.
– Jeg husker jeg svelget alle pillene jeg fant på badet, men jeg tror kanskje det var slankepiller, heldigvis, for jeg våknet opp igjen.
Hun ler rått igjen. En latter som står i sterk kontrast til den skjøre stemmen.
– Det ble mitt vendepunkt. Jeg kjente på en takknemlighet da jeg våknet. Jeg var så glad for at jeg levde. Siden da har jeg alltid lett etter gleden i livet, understreker hun, mens det isblå blikket nærmest glitrer mot oss.
Les også: Cathrine var 21 år og slet med angst, selvhat og selvskading. Så møtte hun en reddende engel
Bearbeidet traumene
Terapi hjalp henne å legge frykten og angsten bak seg, og Björg tror hun sikkert har brukt like mye penger på terapi som andre ville brukt på å pusse opp kjøkkenet.
– Jeg husker den dagen jeg klarte å gå nedover en gate uten å ha harehjerte. Å gå nedover gaten og bare se på himmelen, ikke bruke butikkvinduene som speil for å se hvem som gikk bak meg.
– Jeg kunne bare gå der og ikke være redd. Det var en helt fantastisk følelse. For meg var det viktig å bearbeide det jeg hadde opplevd og så komme meg videre. Først da blir du fri.
Björg smiler med øynene. En knapp time ut i besøket, har hun rukket å servere oss minipizza toppet med friske bær, syltet ingefær og et utvalg av smaksrike, kortreiste oster.
Nå setter hun kaffen og sjokoladen på bordet. Å få vise omsorg og løfte andre, er en av de tingene som er avgjørende for Björgs følelse av mening i dag.
Les også: (+) Anne Lindmo: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
Destinasjon glede
Fra den skjebnesvangre dagen i Mexico har hun jobbet hardt for å finne glede i livet. Da Björg flyttet til Barcelona og senere Toulouse for å studere kunst, gikk hun i lære hos buddhistiske munker for å meditere. Det ga henne ro.
Senere har hun også tatt en terapeut-utdanning. Bit for bit følte hun seg stadig mer hel.
– Livet er jo så sykt deilig – det er helt fantastisk! Det er synd å bare leve i fortiden og la den spise opp nåtiden. I dag har jeg ikke lenger angstanfall eller mareritt, og jeg ser meg ikke tilbake.
Hennes egne dyrekjøpte erfaringer bruker hun til å hjelpe og inspirere andre. Ut fra den smerten og sorgen hun har båret på, ble lykkeprosjekter som «Destinasjon glede», «Hjertefred», podkaster, bøker, trykk og malerier, født.
I dag deler hun av sine egne erfaringer gjennom sin kursbaby «Destinasjon glede», som holder henne glødende engasjert i andres personlige reise.
– Jeg møter så mange fantastiske kvinner som ikke tror på seg selv og ser styrken i seg selv. Jeg vil gjøre kvinner sterke, hjelpe dem å finne stemmen sin – og tro på den.
– Det å reise seg på barrikadene og stå opp for seg selv, ikke la noen behandle deg dårlig. For det er ingen som kan behandle deg dårligere enn du lar andre behandle deg.
