Birgit Skarstein
Birgit Skarstein om den uventede gesten: – Jeg begynte nesten å grine
– Jeg har øvd meg mye på å se på stjernene, lukte på blomstene og være takknemlig for at jeg er i live, sier Birgit Skarstein (35). Nå er Norges råeste gullhåp klar for Paralympics i Paris.
Tut-tut!
En dame med stort smil og lyst hår vinker febrilsk fra førersetet. På siden av bilen er det et bilde av de fem OL-ringene og på døra står det BIRGIT SKARSTEIN med STORE bokstaver.
– Jeg kan ikke feilparkere usett med denne bilen, nei, sier Birgit Skarstein og beveger seg kjapt ut av bilen og opp i rullestolen.
Birgit viser vei gjennom korridorer og dører, og inn i en heis. Syv etasjer og noen minutter senere er vi på kjøkkenet i leiligheten hun deler med venninna og danseren Helene Spilling på Majorstua i Oslo.
Birgit serverer kaffe og boblevann mens hun går gjennom dagens mail, tar en telefon til lillebroren sin og gjør seg klar til dagens andre treningsøkt.
På grunn av en ekstremt tett timeplan må intervjuet gjøres mens Birgit bokstavelig talt staker seg mot Paris. Hun er nemlig en sterk gullkandidat i roing i Paralympics i slutten av august.
– I dag er det bare to treningsøkter. Vanligvis er det tre, og på søndag var det fire. Akkurat nå har jeg ikke noe sosialt liv, sier hun og smiler.
NRK-serien «Ingen grenser»
Birgit Skarstein er fra Levanger, men har bodd i Oslo i 15 år. Hun flytta til hovedstaden for å studere statsvitenskap på Universitetet i Oslo i 2009. Hun rakk så vidt å få med seg fadderuka og noen uker med undervisning før hun ble lam fra livet og ned etter en mislykket operasjon.
– Jeg pendla til universitet fra Sunnaas sykehus det første året. Samme år så jeg også første sesong av NRK-serien «Ingen grenser». Etter at jeg ble lam, jobbet jeg mye med å finne tilbake til livet. Jeg prøvde å finne en måte å leve det nye livet på, med den nye kroppen. Jeg ville fortsette å gjøre det jeg elsker, og jeg savnet å være ute i uberørt natur og ikke bare gå på en sti.
– Jeg søkte om å bli med i sesong 2 av «Ingen grenser», og i 2011 fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt plukket ut som en av deltagerne. Jeg ante jo ikke hva jeg gikk til.
«Ingen grenser» ble en gigantisk TV-suksess. Hver søndag fulgte i snitt 1,2 millioner seere med på programmet der deltagere med ulike fysiske funksjonshemninger skulle ta seg frem til et ekspedisjonsmål i villmarka ved hjelp av muskelkraft og viljestyrke – og Lars Monsen. Målet var å ta seg frem til toppen av Snøhetta i løpet av 30 dager.
– Serien ble spilt inn på sommeren i 2011, så jeg hadde nesten glemt at den skulle på skjermen i januar året etter. I mellomtiden hadde jeg blitt leder av Velferdstinget i Oslo og Akershus, et studentpolitisk verv, og jeg nevnte i en bisetning at jeg skulle være med i et TV-program med premiere i januar 2012. Jeg trodde jo ikke det skulle bli så mye oppmerksomhet, men det var helt absurd. Helt merkelig, sier Birgit.
Hun forteller at folk så på henne på en annen måte etter at hun kom på TV-skjermen.
– Jeg var vant til at folk ble distrahert da de så meg og at de stirret på beina mine, men plutselig opplevde jeg at blikket deres flyttet seg opp til øyene mine. «Du er jo akkurat som oss», sa folk. Selvfølgelig er jeg det, tenkte jeg, men samtidig forsto jeg at jeg, helt ubevisst, hadde blitt singlet ut av fellesskapet etter at jeg ble lam. Jeg opplevde åpenbar diskriminering, og noen snakka til meg som om jeg var et barn. Veldig mange av de som snakka til meg på den måten, hadde aldri blitt eksponert for noen i rullestol. Jeg hadde jo knapt sett noen i rullestol på TV. Det var ikke så mange i min situasjon som var synlige. Hvis vi skal ha et mangfold som er representativt for spennvidden i samfunnet vårt, så må man «bjuda på», så da bestemte jeg meg for å gjøre det. Jeg måtte trå til.
– Hvordan håndterte du all oppmerksomheten?
– Jeg liker ikke så godt å snakke om meg selv i intervjuer, og dreier samtalen ofte over på saker jeg brenner for – enda mer da enn nå. Jeg har aldri hatt noe behov for oppmerksomhet eller å bli kjent, og jeg kan ofte synes at det blir mye. Da trekker jeg meg tilbake.
– Men oppmerksomhet kan også være et privilegium. Gjennom å være åpen og invitere inn, kan synligheten og oppmerksomheten gi mening. Da kan vi ta fokuset bort fra «dem» og bygge et «vi» der alle kan ha sin plass, og alle kan være med. Det er viktig for meg å være et menneske i en stol, og ikke en stol med et menneske i.
Les også: Birgit Skarstein: – Ble mer bevisst på det etter jeg ble lam
Vokste opp i Levanger
Birgit Skarstein vokste opp i Levanger i en søskenflokk på tre, som storesøster til Anne Christine og Kristoffer. På fritiden var det skiturer, svømming, friidrett, orientering og fjellturer som gjaldt. Hvis hun kjedet seg, fikk hun streng beskjed om å gjøre noe med det.
– Nesset på Levanger er en halvøy som er omringet av havet, med myke fjell og duvende åkre. På sommeren er himmelen helt rød av midnattslyset. Det er rett og slett veldig vakkert, og folk er joviale og nedpå. I Levanger kunne vi ha fire årstider på en dag. Det var først da jeg flytta til Oslo jeg skjønte at ikke alle gikk med allværsjakke og hette, men brukte paraply, sier Birgit og ler.
– Det fantes ikke dårlig vær, vi måtte alltid ut og leke. Og hvis vi kjeda oss var det bare å komme seg ut og fikse det selv. Vi kjørte traktor, plukka stein og hjalp hverandre med å sanke sau.
– Akkurat det med å hjelpe hverandre, lærte jeg allerede som liten. Hvis alle hjelper til, så går det fortere. Det hendte at venninnene mine og jeg tok fjøset på vei hjem fra fest. Istedenfor å sove to timer for så å stå opp å ta fjøset, så tok vi det bare med en gang. Jo flere som hjalp til, jo fortere ble vi ferdige, sier Birgit på kav trøndersk.
– Jeg hører at jeg legger om dialekten bare jeg snakker om det. Ha-ha.
Les også: (+) Gro Hammerseng-Edin: – Jeg elsket å være mamma, men jeg kjente også litt på misunnelsen
«Egebergs ærespris»
Hjemme i leiligheten på Majorstua er det mange spor og minner. Familiebildene står side om side med bøker og priser. For Birgit Skarstein har mottatt mange priser og utmerkelser, både for sine idrettsprestasjoner, og for sin betydning som rollemodell.
Under Idrettsgallaen ble hun tildelt «Egebergs ærespris» i 2019 og «Årets kvinnelige funksjonshemmede utøver» i 2018, 2020, 2022, 2023 og 2024.
For sin rolle som forbilde har hun blant annet fått Norske Kvinners Sanitetsforenings pris, «Fredrikkeprisen 2021», for å ha bidratt til et mer åpent og mangfoldig samfunn.
Og nylig mottok hun prisen for «Årets kvinnelige idrettsutøver» stemt fram av utøverne selv. Den blytunge prisen er plassert i en hylle der bøkene står i bemerkelsesverdig sirlig orden.
– Du har faktisk fargekoordinerte bokhyller?!
Birgit ler høyt og gjemmer ansiktet i hendene.
– Det så så rotete ut! Jeg liker å lese og synes det er veldig koselig å ha bøkene fremme, men Helene liker at ting ser fint ut så derfor har jeg sortert dem etter farger. De hvite for seg, og de røde og blå for seg. Ha-ha.
– Hva leser du?
– Det blir en del «best practice» rundt utvikling, om hvordan vi kan bli bedre på det vi holder på med, og om gode mentale verktøy. Jeg prøver å bruke timene når jeg for eksempel sitter på spinningsykkelen til noe nyttig, og jeg tar også en del kurs. Nå har jeg nettopp tatt et kurs i konflikthåndtering og forhandling. Jeg synes det er kjempeinteressant å lese om hvordan vi mennesker kan utvikle oss.
– Hvorfor det?
– Jeg vil jo bli et bedre menneske, være dynamisk og se mine egne blindsoner. Samfunnet og vi mennesker er like på én ting – vi er ikke ferdige, men vi utvikler oss hele tiden. Mennesker er spennende, og jeg synes det er interessant å lære hvordan vi kan funke bedre sammen. Alle mennesker har med seg sine greier.
– Hva er dine greier?
– Frihet og fellesskap er mine kjepphester. Jeg er opptatt av hvordan vi kan dra lasset sammen og ta vare på hverandre. Alle har perioder i livet der vi er mer sterke eller sårbare, sier Birgit og setter seg opp i stakemaskinen i stua.
Les også: Birgit Skarstein: – Jeg har fått en bok om å unngå å bli utbrent fra en litt bekymret venninne
Trener i snitt 26 timer
I løpet av en uke trener Birgit Skarstein i snitt 26 timer. Enkelte uker er hun oppe i 35 timer. I tillegg til trening, jobber hun også for å ha råd til å holde på med idretten. Kalenderen er full, og det er ikke mange åpninger, men treningen kommer alltid først.
– Jeg må være sterk for å kunne håndtere vær og vind, bølger og strømmer. Det er mange detaljer som må være på plass for at jeg skal lykkes, og jeg må være 100 prosent til stede i alt jeg gjør. Jeg må alltid prestere, og være i konstant utvikling.
– Det er selvsagt mye ansvar, stress og press – og en høy arbeidsbelastning. Jeg tjener null kroner på idretten og må også jobbe mye for å ha råd til å holde på med dette. Derfor sitter jeg i styrer, jeg har påtatt meg verv og jeg tar oppdrag ved siden av roingen. I perioder har jeg hatt veldig dårlig råd og jeg har måttet snu på hver krone. Men jeg er heldig som har en robust psyke. Jeg tåler mye stress.
– Tenker du noen ganger på å legge opp?
– Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal holde på, og holder det foreløpig åpent. Hvordan livet blir når jeg legger opp, vet jeg ikke, men det er mange muligheter. Fordelen med alt jeg har holdt på med ved siden av idretten, er at jeg ikke står på bar bakke den dagen jeg legger opp.
– Savner du noe i livet?
– Av og til savner jeg en form for stabilitet i livet. Jeg reiser mye, men dagen jeg slutter, blir jeg kanskje rastløs? En ting jeg gleder meg til er å gå på konserter og festivaler. Jeg kan ikke være på steder der det er tettpakka med folk på grunn av smittevernhensyn, så festivaler er noe jeg bare har beundret på avstand. Jeg måtte si nei da venninna mi ringte og fortalte at hun hadde fått tak billetter til Taylor Swift-konserten i Stockholm. Det var jo litt kjipt, sier hun og smiler.
– Er du alltid i godt humør?
– Nei!
Hun ler høyt og rister på hodet.
– Men jeg ser fremover istedenfor å sutre over det jeg ikke får til. Selvbedrag er fryktelig farlig i idretten, så jeg prøver å være ærlig med meg selv og de rundt meg. Jeg kan være ganske direkte, særlig i jobbsammenheng, og folk forventer nok ikke alltid det. Noen ganger må jeg være tydelig og presis, men vanligvis er jeg ganske romslig og positiv.
Les også: (+) Dag Otto Lauritzen åpner opp om tøffe tak i familien: – Det gikk hardt inn på alle
Podkasten «Big 5»
Da Birgit Skarstein var med i podkasten «Big 5» med Harald Eia og Nils Brenna, ble episoden presentert på denne måten:
«Idrettsutøver Birgit Skarstein har en så sterk og positiv utstråling og energi at det får Harald Eia til å undre seg over om hun egentlig gir et uriktig bilde av det å være funksjonshemmet. Så hvordan er hun skrudd sammen som har en slik kraft?»
Birgit ler når hun forteller om testen hun tok i podkasten. Den viste nemlig at Birgit hadde en profil litt utenom det vanlige.
– Jeg toppa skalaen på ekstroversjon, og det ble sagt at profilen min var skapt for å være lykkelig.
– Født sånn eller blitt sånn?
– Jeg har øvd meg mye på å se på stjernene, lukte på blomstene og være takknemlig for at jeg er i live. Jeg føler meg heldig som lever. Og jeg tenker ofte at det kunne ha vært verre. Jeg prøver å måle meg på ting som er viktige og som betyr noe for meg istedenfor å prøve å være perfekt på alle plan. Se rundt deg, sier hun og peker på plastkassene som står oppetter stueveggen og julepynten som ikke er ryddet ned i boden.
– Sånn er det her. Alt trenger ikke å være strigla, og det er fordi jeg ikke har tid til å prioritere å rydde hele tiden. Det er ikke viktig for meg at det ser ut som et magasin hjemme. Her er det masse hjerterom og kjærlighet, og samtidig en del ting som ligger rundt omkring. Vi kan ikke ha Instagram-filter på livene våre, det gjør oss ikke lykkelige og det kan få oss til å tro at alle andre takler alt bedre enn oss.
Les også: Tora Bergers nye liv: – Jeg har aldri angret på valget
Vertsfamilie i USA
Da Birgit Skarstein var 17 år dro hun ett år til USA som utvekslingsstudent. Hun havnet hos en familie i Oregon og de har fortsatt et nært forhold.
Vertsfamilien har stilt opp både under OL, VM og andre konkurranser, og de har vært på besøk i Norge. Birgit er stadig på besøk i USA, og hun flyr rett til Oregon etter Paralympics i Paris.
– Vertssøsteren min skal gifte seg. Hun sendte meg 45 langstilkede roser og et skikkelig hyggelig kort og spurte om jeg ville være brudepike. Jeg begynte nesten å grine, sier hun og smiler.
– Det å få ha et fellesskap og en familie i USA betyr mye for meg. Jeg har fremdeles rommet mitt hjemme hos vertsfamilien min, og føler at jeg har et hjem der. Nå har jeg bodd 15 år i Oslo. Jeg har et stort nettverk her, og her har jeg jobben og idretten. Hvis Oslo er «hjem» så er Levanger «heim». Jeg er veldig glad i Levanger og jeg har en sterk tilknytning dit. Jeg føler at «hjem» er mange steder, sier Birgit.
Hun har staket i over en time, men hun er hverken andpusten eller svett.
– Jeg kan holde på i minst tre timer til, sier hun og smiler sånn som bare Birgit Skarstein kan.
Ingen tvil om at hun er klar for Paris.
Denne saken ble første gang publisert 28/08 2024, og sist oppdatert 28/08 2024.
