Benny Borg
– Jeg har ingen ønsker om en ny kjæreste. Liv var min sjelefrende
I september er det ti år siden Benny Borg mistet sin kjære Liv. Selv om sorgen nå er bearbeidet, vil neppe de ukjente damene som skriver til ham få svar.
Det er tre år siden sist vi møtte Benny Borg. På hytta hans i Hemsedal. Mannen som nå åpner døren til sin residens i Oslo ser slående godt ut. Så stemmer det likevel – for enkelte – at «alder er bare et tall».
Til tross for at de gutteaktige krøllene er klippet bort, ser han yngre ut enn sist. Kanskje skyldes det at tiden har lindret sorgen etter kona Liv Jacobsen? Til høsten er det ti år siden hun gikk bort.
Vi kommer tilbake til henne, for som den sjarmerende enkemannen sier: «Det er stadig noe som minner meg om Liv».
Artist fra Göteborg
Samtalen vår starter et helt annet sted. Som vanlig oppdatert på siste nytt innenfor alle genrer, spør Benny:
– Så dere Casper Ruud (24) i semifinalen i French Open?
– Han hadde stålkontroll! Det hadde vært moro om det gikk hele veien i Grand Slam-finalen. Selvsagt heier jeg på naboen min!, understreker han og røper at tennisesset Ruud og kjæresten bor «rett over gangen».
Vi setter oss i de myke stolene ved trebordet på kjøkkenet, mens Benny danderer de rosa peonene vi kom med på plass i en vase.
– Jeg er veldig glad i blomster, men som dere ser har jeg bare kunstige, vel å merke godt lagde. Fordi jeg reiser mye, blir det umulig å holde liv i de ekte.
Hortensiaene hans blomster derfor praktfullt – året rundt. I Bennys lune kjøkken har mange av hans populære sanger blitt til.
– Ideene fanges opp over alt, noteres ned og skrives ofte ut her – om jeg er i Norge.
Foruten å pendle mellom konserter, veksler han på å bo i Oslo, på hytta og huset i Frankrike.
– Det passer meg utmerket, sier han med en myk undertone av svensk i det norske språket. Først for halvannet år siden ble den folkekjære artisten fra Göteborg også norsk statsborger.
– Jeg får stadig besøk av familie og venner, og det er veldig hyggelig, men jeg trives også mutters alene. Jeg føler meg aldri ensom.
Les også: Pernilla Wahlgren: – Jeg har vært ganske ulykkelig privat
Jakthunden Tommy
Bak stolryggen hans, under det ene høyreiste vinduet, står en hvit sofa fylt med «koseputer».
Han er en oppmerksom mann, Benny, fanger opp blikket mitt på oppdagelsesferd og sier:
– Det var Tommys favorittplass.
Ekteparets trofaste jakthund gjennom 14 år.
– Det hendte jeg slang meg nedpå sofaen med en bok. Den er jo perfekt for en lesestund. Da var Tommy rask på labben. Han hoppet oppi, liksom for å dele plassen, men sørget for at det ikke ble rom til meg, forteller han og ler hjertelig.
– Jeg savner Tommy, han var en fin kompis.
Den firebente hadde en gang et kjært søsken, katten Tiger'n. Nå har begge fått en etterfølger.
I det velfylte biblioteket, hvor de fleste bøkene er lest minst én gang, stirrer Tiger'n 2 skeptisk mot oss. Foran peisen ligger en brun, liten klump sammenkrøllet i en hundeseng, Bruno.
I likhet med de kunstige blomstene krever de ingenting av sin eier.
– Det er selvfølgelig noe helt annet å ha levende dyr, slår Benny for ordens skyld fast.
– Litt selskap er det likevel i disse to.
Skøyeraktig stryker han katten over pelsen og avslører at han har kjøpt dem selv.
– De ga meg en grunn til igjen å kunne si høyt – «god natt».
Les også: (+) Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så snakket jeg med svigermor
Albumet «Den største reisen»
Kanskje sier han også «god morgen» til dem? Slik han synger om til sin kjære Liv i albumet «Den største reisen» (2016). Den vakre hyllesten ble umiddelbart en klassiker.
– Jeg fikk nylig et rørende, håndskrevet brev fra en dame på 82 år, forteller han.
– Hun mistet sin mann for seks måneder siden og skrev at hun fant trøst i sangen, «God morgen, min kjære». Neste uke skal jeg holde konsert i hjembyen hennes Trondheim, og visstnok har hun kjøpt billett. Jeg har lyst til å gi den hyggelige enken litt oppmerksomhet.
Han grubler ennå på hvordan, da han er redd for å gjøre henne brydd.
– Jeg er jo en gentleman, understreker han med glimt i øynene.
Benny pleier ikke å svare dem som skriver til ham. Hver eneste uke mottar han fanbrev. Mange av dem fra damer med forhåpninger som aldri vil bli innfridd.
– De føler vel at de kjenner meg, sier han nøkternt.
De håpefulle sender ham komplimenter og spør om å møte ham.
– Enkelte beskriver både vekt og utseende. Med andre ord, jeg hadde ikke trengt å leve alene, sier han humoristisk, men utdyper raskt:
– Sannheten er at de henvender seg til artisten Benny, et image som er bygget opp over mange år. De kjenner ikke den langt mer sjenerte, private meg – en ganske enkel fyr.
– Jeg har ingen ønsker om en ny kjæreste. Liv var min sjelefrende. Dessuten, legger han til, – jeg har blitt vant til å gjøre som jeg vil. Det fungerer dårlig hvis man er to.
Den personlige låten han skrev til sin kone, har slått an hos mange.
– Først overrasket det meg hvor varmt den ble tatt imot, sier han beskjedent.
– Det er jo bare en fiktiv, positiv samtale med Liv gjennom et døgn. Men, kanskje klarer den å sette ord på noe de fleste av oss synes er vanskelig i en slik situasjon?
Les også: Skuespiller Rolf Lassgård: – Jeg har fått noen frierbrev
Rammet av hjerteinfarkt
Den flotte kvinnen som sangen er dedikert til var hans livsledsager i 36 år. Påsken 2013 ble hun rammet av hjerteinfarkt ute på ski på Beitostølen. En annen skiløper reddet henne, men senere det året, utpå høsten, fikk hun en massiv hjerneblødning.
– Liv falt sammen på badet her hjemme, sier Benny alvorlig.
– Etter fem dager i koma på sykehuset gikk hun bort.
«Det føltes som om bena ble rykket bort under meg», har han tidligere fortalt – under vårt besøk hos ham i Sør-Frankrike. Der de to hadde planlagt å dele alderdommen.
– Hun fikk bare én sommer i Seillanes. Så å si siden vi møtte hverandre hadde vi drømt om et hus i Frankrike. Liv snublet på målstreken.
Hun ble bare 66 år.
– Planen var at Liv skulle pensjonere seg året etter, som direktør for United International Pictures. Det gjør godt å vite at hun levde med stor glede, tilstedeværelse og dyp empati. Hun hadde også en fantastisk humoristisk sans, beskriver han henne kjærlig.
Hver gang han skrur på mobiltelefonen sin, er det Liv som smiler imot ham.
– Det bildet ble tatt måneden før hun døde, og jeg vil alltid huske henne sånn, men hvordan ville hun ha sett ut i dag? Jeg har skrevet noen ord om det i Min venn.
Litt skøyeraktig sier han at Liv sørget for at han beholdt bakkekontakten.
– Jeg kunne komme hjem etter å ha vært på TV, og spørre selvopptatt: «Hva syntes du?» Hun satt som regel og leste, og svarte ærlig: «Som du vet ser jeg sjelden på TV, kjære». Liv jekket meg ned.
Les også: Liv Ullmann: – Kanskje jeg bør takke janteloven for ikke å ha mistet bakkekontakten?
Leilighet på Frogner
I den 150 kvadratmeter store leiligheten på Frogner er det mye som minner ham om henne. De har innredet den sammen med tykke og fargerike, persiske tepper, myke puter med frynsete dekorkanter, hyller fylt med litteratur, kunst og gitarer. Maksimalismen har fått utfolde seg.
– Før bisettelsen dro jeg til Frankrike. Der lå jeg i fosterstilling og gråt, erindrer Benny.
– Jeg forsto at sorgen måtte ut, og for meg tok det flere år. Det var i Frankrike jeg skrev sangen som ble dedikert til henne. Jeg tok også ut sorgen på gitarstrengene.
Fortsatt tenker han på henne daglig.
– Om enn på en annen måte nå. Det er ikke lenger anstrengende, snarere henter minnene frem smil, understreker han.
Tre uker etter at hun døde, entret han på nytt scenen.
– Det var et godt råd fra en venn, å komme seg «opp på hesten igjen». Jeg gruet meg til å møte folk. «Alle» visste hva som hadde skjedd. Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg.
Mistet faren sin
Den sympatiske artisten har mistet flere av sine kjære på dramatisk vis. Da han var 24 år, tok faren sitt eget liv. Karl Evert Borg ble bare 54 år gammel.
Benny henter frem et album faren har fylt med bilder av familien og en gitar som var hans.
– Denne Ramonaen kjøpte han på 1940-tallet for 300 kroner. Den gangen var det mye penger.
Han prøver seg på en melodi, men sliter litt med grepet etter å ha dratt ut en negl.
– Gitaren er et kjært minne om pappa, som var svært musikalsk. Mamma Sigrid hadde en nydelig sangstemme. De fleste av mine fire søsken sang eller spilte et instrument.
Mange år senere, etter han på TV så modige Maud Angelicas tale til sin far Ari Behn i Oslo Domkirke, skrev Benny en sang han kalte «Pappa». Den kom ut sist høst.
Egne barn har han ikke. Da han møtte Liv, var hennes 5 og 7 år. De ble også hans.
– Nå er jeg en stolt farfar til to gutter, opplyser han.
– Den eldste, Kristian, er i militæret. Han har blitt en mann på snart 21 år. Nicholas er fem år yngre og går på videregående. Da minstemann var rundt ti år, spurte han meg: «Benny» – de kaller meg det – «hvorfor har du så gamle tær?» Jeg svarte at det var fordi jeg er gammel. Da svarte han bare: «OK».
At han blir eldre, skremmer ikke Benny. Heller ikke døden.
– Men det hender at jeg tenker på det, innrømmer han. Optimistisk har jeg lagt planer to år frem i tid. Da er jeg 80.
Les også: (+) Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt
«Hvor var du da Elvis døde?»
Til høsten kommer et nytt album, og han skal tørke støvet av stormsuksessen «Hvor var du da Elvis døde?»
– Planen er å starte på en turné som avsluttes da Elvis ville ha fylt 90 år, 8. januar 2025.
Det nærmer seg middagstid.
– I dag står wallenbergare på menyen, avslører den allsidige hobbykokken.
En svensk rett med malt kalvekjøtt, fløte, eggeplommer og et lag av brødsmuler.
– Den skal spises med en myk puré av grønnsaker og tyttebærsyltetøy, frister han.
Det ser ut som Benny gleder seg. Kanskje er det på tide å pakke sammen?
– I går spiste jeg en helstekt smørflyndre, forteller han og tipser om hvordan den kan lages.
Desto mer Benny forteller om mat, jo høyere rumler journalistens mage.
– Jeg hadde som regel middagen klar til Liv kom hjem fra jobb, minnes han og smiler.
Heldige Liv.
– Jeg tror det er sunt med noen rutiner, som å rusle en tur hver dag, lage middag, se på nyheter – og åpne en vinflaske.
Benny pauser, blikket er lekent. Kanskje venter han på en reaksjon på sistnevnte avsløring?
– I fjor høst sørget en tøff influensa for at jeg gikk ned hele ti kilo. Jeg trives med vekten, men vinen gir jeg aldri opp, sier han muntert.
Han ler godt, lett til sinns.
– Jo da, jeg drikker vin hver eneste dag. Trikset er å drikke like mye vann som vin, mener han.
Viner fra Piemonte og Côte du Rhone er blant favorittene, men de trenger ikke å være dyre.
– I juli reiser jeg tilbake til Frankrike og blir der ut sommeren. Da blir det nok mest rosévin.
Benny som ung
Til slutt spør vi Benny: «Hva ville du ha fortalt 15-årige deg?»
– Det var et morsomt spørsmål, synes han.
Lett på føttene henter han et konfirmantbilde av en alvorlig ung mann.
– Se, kvisete hud, kortklippet hår med stor høyde, svart dress, hvit skjorte og sløyfe.
Benny humrer på egen bekostning.
– Den gutten var skoletrett. Han levde og åndet for musikk, og drømte om å gå på teaterskole. Det ble neste skritt, men først var han en innkjøpsassistent av kontormateriale. Moren min mente jeg burde holde fast på den jobben, et tryggere valg.
Han mener at mye i hans liv er et resultat av tilfeldigheter.
– Som ung kan jeg ikke huske å ha lagt en plan for ditt og datt, sier han tankefull.
– Tidligere har jeg også sett på dette bildet og spurt guttungen: «Har livet ditt blitt som du ønsket? Har jeg vært bra nok for 15-årige Benny?» Ja, for den gutten er jo ikke lenger meg.
Svaret på det vil han aldri få.
– Jeg liker å tro at 15-åringen ville ha nikket.
