Smertefull kjærlighet
– Til og med da hun flyttet inn i omsorgsbolig ble moren min utsatt for hets
Svein Skahjem (78) ble født som et resultat av morens kjærlighet til en tysk soldat under annen verdenskrig. Det ble hun straffet for resten av livet.
Alt startet i Fredrikstad i 1941, da den muntre 22-åringen Anne Skahjem møtte den flotte, tyske marinesoldaten Gerhard Müller-Neuroth på 18 år.
Forelskelsen lot seg ikke bremse av krigens klare beskjed om at han tilhørte fienden. Forholdet blomstret gjennom flere år.
Men morens forelskelse i en av Hitler-Tysklands soldater gjorde, som for mange andre unge norske kvinner, livet vanskelig.
Sønnen Svein Skahjem (78) åpner en av de mange ringpermene som ruver i tårn på stuebordet. Han henter ut et håndskrevet brev og skyver det mot oss.
«Meine liebe Anne …» starter kjærlighetsbrevet som er datert november 1941. Brevet er skrevet mens Gerhard er ute på oppdrag til sjøs.
Dette er bare et av rundt 300 brev som Svein har funnet i jakten på de tyske røttene sine.
Født i hemmelighet
Tre år senere, i 1944, kom resultatet av de lidenskapelige brevene og møtene mellom de to, nemlig lille Svein. Han ble født i all hemmelighet – på Dr. Holms hotell på Geilo.
– Det er ikke alle som kan skryte av det!, humrer den nå 78 år gamle sønnen.
Han er en av 199 barn som ble født på Dr. Holms under krigen. Her opprettet okkupasjonsmakten fødehjem for enslige norske mødre som var blitt gravide med tyske soldater.
– Men ikke nok med det. Etter fødselen ble jeg senere sendt til Lebensborn-hjemmet i selveste Villa Stenersen i Oslo. Kunstnervillaen i Tuengen allé som senere ble statsministerbolig for Odvar Nordli, forteller han med ironisk himling med øynene.
Denne kjente og nå fredede funkisvillaen ble beslaglagt av okkupasjonsmakten og brukt som spedbarnshjem. Her skulle de drive et velferdstilbud som tok vare på fremtiden, nemlig «rasemessig verdifulle barn» av enslige norske mødre og tyske fedre.
Til foreldrene sa Anne, som da jobbet i organisasjonen Todt, at hun måtte jobbe og bo utenbys over en lengre periode. Dermed oppdaget de ikke datterens voksende mage.
Etter krigen verserte det rykter om at Lebensborn hadde drevet et aktivt «avlsprogram» på ariske, norske kvinner. Dette ble en ekstra belastning for de allerede utsatte krigsbarna.
Ryktene ble senere tilbakevist av blant andre historiker Kåre Olsen. Han har gransket flere hundre dokumenter knyttet til fødslene, uten å finne spor av det påståtte avlsprogrammet.
Skammen og løgnen
Da freden forbarmet seg over landet, ble lille Svein hentet hjem til Fredrikstad. Nå som «sønnen til en venninne som har blitt syk».
«Er det greit at Svein bor hos oss inntil venninnen min blir frisk?» spurte mamma Anne Skahjem sin far.
Det gikk faren med på.
Datterens engstelige løgn ble imidlertid raskt gjennomskuet. Foreldrene sa da klart ifra at alt var i orden fra deres side. De hadde vært fra seg av sorg da deres første barn, treåringen Erik, døde. Nå hadde de fått trøsten i et barnebarn.
Slik som alle andre jenter som forelsket seg i tyske soldater fikk Sveins mor føle den evige tyngden av skjellsordet «tyskertøs», hatets stempel.
– Mor ble hentet av naboer som hadde vært aktive i Hjemmefronten. De lempet henne opp på et åpent lasteplan sammen med andre «tyskerjenter» og kjørte dem så til politistasjonen.
Blant dem som sto langs veien var også en jente som helt frem til da hadde vært morens gode venninne. Nå gjorde venninnen som de andre tilskuerne, ropte spydigheter opp mot Anne.
– At de som ikke kjente moren min ropte ukvemsord, brydde hun seg ikke så mye om. Men at venninnen lot seg rive med av mengden gikk veldig hardt inn på henne.
Les også: (+) Desta Marie Beeder: – Da vi giftet oss i 2016, var vi kun fem stykker i bryllupet, og alle hadde møtt hverandre gjennom TV 2
Hos Gestapo
I tillegg til at Anne Skahjem hadde fått barn med en tysker, hadde hun arbeidet på den
tyske havnekommandantens kontor i Fredrikstad.
– Arbeidsledigheten var høy på den tiden, og moren min måtte søke på det som fantes av jobber. Siden hun var god i tysk, fikk hun jobben med å oversette søknader om tillatelse som lokale fiskere og båteiere måtte ha for å bevege seg til sjøs. Når oversettelsene var klare, måtte hun gå ut og levere dem til Gestapos hovedkontor.
Det at hun stadig ble observert mens hun gikk inn døren hos Gestapo, førte til at flere trodde hun anga motstandsfolk. Dette bidro til å forsterke hetsen, mener Svein.
– Moren min visste om flere båteiere som brakte flyktninger over grensen til Sverige, men hun sa aldri noe om dette til okkupasjonsmakten, understreker han.
Fredrikstads «tyskerjenter» ble sendt til noen måneders internering på Haugetun folkehøyskole på Rolvsøy, byens daværende hjelpefengsel. I interneringsleirene skulle kvinnene få «beskyttelse mot forfølgelse fra omgivelsene». I tillegg var begrunnelsen at samfunnet skulle beskyttes mot kjønnssykdommer.
– Ifølge norsk lov hadde mor og de andre «tyskerjentene» ikke gjort noe straffbart. Likevel ble oppholdet på Haugetun nærmest som en fengselsstraff. De kunne ikke forlate stedet.
Sønnen forteller at kvinnene opplevde hets. I tillegg var kostholdet elendig.
– Moren min gikk voldsomt ned i vekt, og til slutt veide hun bare 49 kilo. Heldigvis ble hun reddet av en lege som fikk hentet henne ut.
Les også: (+) Offisielt lå krigsskipet ved kai − men loggboken rommet en hemmelighet
Straff på bussen
Etter krigen var det mange som lot være å sette seg ved siden av Anne Skahjem på den lokale bussen. Andre viste omtanke.
– Han som hadde vært lokal leder i Hjemmefronten satte seg alltid på den ledige plassen ved siden av mor og var svært hyggelig mot henne.
Norge hadde mellom 30 000 og 120 000 «tyskerjenter». Rundt 12 000 krigsbarn hadde tysk far og norsk mor.
Å ha et forhold til en tysker var ifølge lovverket ikke straffbart, likevel ble mange tusen plassert i interneringsleir etter krigen.
Kvinner som hadde giftet seg med tyske soldater mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde ikke med
norske menn som giftet seg med tyske Wehrmakt-kvinner.
Kilder: Nrk.no, snl.no, kjonnsforskning.no
All hetsen og det hun gjennomgikk gjorde likevel at hun i perioder slet med alvorlige psykiske plager. De gangene Anne var innlagt på psykiatrisk sykehus, ble enebarnet Svein tatt hånd om av besteforeldrene.
– Mange krigsbarn ble også utsatt for hets etter krigen. Hva har du selv opplevd?
– Faktisk fikk jeg aldri slengt spydigheter etter meg. Kanskje fordi jeg var så stor og kraftig, og lett kunne ha banket dem, smiler han skjevt.
Men Svein legger ikke skjul på at russetiden var tøff. Da var moren pasient ved psykiatrisk avdeling på St. Josef sykehus i Fredrikstad. Bygget ligger nær sentrum av byen, der russetoget passerte på 17. mai.
– Mens vi marsjerte forbi, tittet jeg opp mot vinduene og fikk øye på moren min. Jeg vinket, og hun vinket tilbake.
Svein lar blikket og minnet hvile en liten stund, i utsikten til trærnes vakre blader gjennom stuevinduet.
– Jeg har vært enormt heldig, fortsetter han.
– Vi levde på bestefars pensjon, men da jeg skulle
begynne på realskolen, hadde vi ikke penger til skolebøker. Men så viste det seg at bestefar hadde fått støtte til å ha meg som pleiebarn, og alle disse pengene hadde han satt inn på konto. Før han døde, hadde han gitt beskjed om at pengene kun skulle brukes til utdanning for meg. Dermed kunne jeg begynne på realskolen.
Lette etter faren
– Når fikk du vite at du er krigsbarn?
– Det klarer jeg ikke helt å huske. Men jeg så iallfall navnet på faren min i dåpspapirene da jeg skulle konfirmeres, og jeg hadde hele tiden fått høre at faren min var død.
Svein klarte aldri å slå seg helt til ro med dette. Noen år senere tar han en sjanse og sier til Anne:
– Mor, jeg vet at faren min lever.
Svaret han får er:
– Men gutten min, hvordan vet du det?
Morens bekreftelse gjorde at Svein begynte å lete. Han fant ut at faren, Gerhard Müller-Neuroth, bodde i den tyske byen Rüsselsheim. I 1974, da Svein selv hadde fått en sønn, reiste han til Tyskland for å møte faren og hans tyske kone Margot.
– Det var et veldig hyggelig møte. Nå fikk jeg endelig vite en hel del om farsslekten, sier Svein.
Han forteller at en av grunnene til at forholdet mellom moren og Gerhard ikke fortsatte, var at Gerhard
ønsket at Anne skulle flytte til Tyskland, noe hun ikke ville. Gerhard kunne på sin side ikke bosette seg i Norge.
– Likevel fortsatte Gerhard å være den store kjærligheten for moren min. Hun giftet seg aldri med noen andre.
Rørende vennskap
Da Sveins far døde i 1986, reiste han med kone og barn til Tyskland for å være til stede under begravelsen. Under dette besøket fikk den tyske og norske grenen av familien ekstra god kontakt.
– Faren min og kona Margot fikk aldri barn. Kontakten med meg og min familie ble derfor viktig, også for Margot.
Svein forteller om årlige besøk etter at Gerhard døde. Familiene har vært sammen i Norge under både dåp, bryllup og på julaften. Og moren Anne og Margot ble gode venner.
– Siden Gerhard hadde vært min mors store kjærlighet, kunne jeg ikke skjønne hvordan hun kunne bli så god venn med Margot. Da jeg spurte, svarte hun:
«Jeg fikk deg, Margot fikk Gerhard. Og vi er fornøyde begge to.»
ble god venn med ekskjærestens kone. Foto: Privat
– Hvor viktig har det vært å få kontakt med din tyske familie?
– Veldig viktig. Mange brikker falt på plass da jeg endelig fikk møte faren min. Han hadde den samme hese stemmen som jeg. Og han var veldig interessert i historie, akkurat som jeg er. Det var som å møte en kopi av meg selv, ler den pensjonerte læreren.
Han har vært historieinteressert helt siden han var 16 år, og som lærer underviste han blant annet i historie ved Frederik II videregående skole i Fredrikstad.
– Etter at jeg møtte faren min, fikk jeg et enda større puff til å fordype meg i historie.
Svein holder stadig foredrag og leder historiske vandringer i Fredrikstad. I tillegg driver han MITT forlag, hvor han har utgitt over 50 lokalhistoriske bøker.
I 1986 var historikeren med på å stifte Norges Krigsbarnforbund. Her fikk mange krigsbarn hjelp til å søke opp sine tyske familier.
Svein arvet ingenting da faren døde. I Tyskland fikk kun barn som var født utenfor ekteskap etter 1949 arverett. Men bonusmoren Margot var blitt veldig glad i norske Svein.
Og da Margot døde i 2009, viste det seg at hun hadde ført ham opp som arving i testamentet.
Les også: (+) Vitnene sa skipene kolliderte − myndighetene nektet å etterforske
Hetsen på aldershjemmet
Hele livet måtte Anne Skahjem lide for forelskelsen som ung. Hun flyttet inn i omsorgsbolig da hun var 88 år. Der delte hun stue med andre eldre beboere fra lokalmiljøet.
– ‘Vi vet alt om deg!’, bjeffet en av damene da hun flyttet inn. Flere av de andre damene nektet å sitte ved samme bord som moren min når det var middag, forteller Svein og rister på hodet.
Han retter fingeren mot dobbeltmoralen i at så mange kvinner har måttet lide for sine forhold til tyske menn.
– Da norske soldater deltok i Tysklandsbrigaden fra 1947, bevilget Stortinget midler til innkjøp av prevensjon. KrF var det eneste partiet som stemte imot, sier han.
Til tross for alt hun var igjennom, ble Anne Skahjem 95 år.
– Moren min var veldig morsom. Bare tre dager før hun døde, lagde jeg et langt videointervju med henne om livet som tyskerjente. Etterpå spurte hun: ‘Tror du det er kø til himmelen?’ Jeg smilte og nikket. ‘Tror du jeg rykker fremover?’ ‘Ja, det gjør du’, svarte jeg.
Dagen før Anne trekker sitt siste sukk, spør hun: ‘Hvor i køen er jeg nå?’
– Nå er du nummer 1 i køen, svarte jeg da. ‘Er jeg virkelig det,’ svarte hun og ble så glad.
Hadde Anne levd to år lengre, ville hun fått oppleve unnskyldningen fra daværende statsminister Erna Solberg.
I oktober 2018 kom Solberg med en offisiell beklagelse til norske kvinner som hadde hatt en relasjon til tyske soldater – på grunn av hvordan de ble behandlet av norske myndigheter etter andre verdenskrig
Sønnens håp
Mannen med blikk for livets lange røtter tar oss med til arbeidsrommet i leilighetens annen etasje. Her er samtlige vegger tapetsert med hyller fulle av bøker om vår felles historie.
Det eneste som bryter opp i bokrekkene er vinduet med den vide utsikten. Herfra ser Svein de to neste generasjonene i familien: Både sønnens, datterens og barnebarnas boliger skimtes i det fjerne. Men i en tid der krig igjen herjer Europa, vil historikeren aller helst ha utsikt til en fremtid med mindre hat.
– Ja, moren min gjorde et uheldig valg da hun som ung jente under krigen forelsket seg i en tysker. Men hvis vi skal gå rundt hele livet og hate andre, ødelegger vi jo også våre egne liv, konkluderer Svein Skahjem.
Kilder: Store Norske Leksikon, Forskning.no
