Allerede som tenåring bestemte Gunhild Stordalen seg for ikke å få egne barn

– På Muggerud hadde alt sin egen lukt, minnes Gunhild Stordalen (43).

– Hønsehuset med hanen min, Storebror, snekkerloftet til pappa, den myke pelsen til hundene og kaninene våre. Luktene ga meg en trygghet. Også tobakken fra snadden til pappa, og grønnsåpen mamma vasket gulvene med, og som trengte inn i furuen i det røde, kose­lige huset vårt. Et hjem innredet med pappas selv­snekrede møbler. De jeg en gang ikke syntes var fine nok. Akkurat som den skranglete familie­bilen, sier Gunhild.

Foreldrene brydde seg ikke om materielle ting.

– Mamma og pappa lærte meg å fokusere på indre
verdier. De lærte meg og søsknene mine om ville dyr, fugler og planter, og om hvor sårbare økosystemene er. Vi hadde hunder, katter, frittgående høner og kaniner. Alle hadde egne navn og var en del av familien. Vi fikk et nært forhold til naturen, og vi lærte å vise respekt for alt liv. Det er verdier jeg er takknemlig for å ha fått inn med mors­melka.

– Jo eldre jeg blir, desto mer hentes frem av Muggerud-jenta, forteller Gunhild.

Den travle stifteren av den verdensomspennende organisasjonen EAT har ikke plass eller tid til like mange dyr i dag, men hun har én stor, firbent bestevenn.

– Rammstein stortrives på Muggerud, opplyser Gunhild om sin 80 kilo tunge, sjarmerende livsledsager.

Den kosete Grand danoisen ligger på alle fire foran spisestuestolen hvor hun sitter, og selv da rekker hodet hans opp til fanget hennes.

– Pølsa mi, sier Gunhild kjærlig.

Det er kjælenavnet hun har gitt ham. De slanke hendene stryker konstant over den blanke pelsen.

– Du elsker å besøke bestemor og bestefar, gjør du ikke? Henvendt til «ungen sin» går hun automatisk over til barnespråk.

– Pølsa blir tatt imot som ett av barnebarna hos mamma og pappa, Ellen og Tor.

Les også: May-Britt har levd med store smerter: – Vi blir vel­dig ofte dømt av and­re, folk kan si «men du ser jo ikke syk ut»

Valgte tidlig bort barn

I motsetning til sine to yngre søsken bestemte den travle miljøaktivisten seg allerede som tenåring for ikke å få egne barn.

– Da vi var små, hendte det at mamma lå på sofaen og gråt av utmattelse. Hun hadde egen legepraksis og hovedansvaret for hus, hjem og tre barn. Pappa jobbet lange dager som sivil­ingeniør, og i helgene var han ofte på fjellet. Han trengte jevnlige doser med fjell og vidde for å være lykkelig.

– Mamma prioriterte alltid oss barna. Det ville også jeg ha gjort om jeg fikk barn. Men da hadde jeg ikke kunnet bruke krefter på min selvdefinerte mening med livet; Å gjøre verden til et bedre sted for mennesker og dyr.

– Senere ble det klart for meg at den måten jeg kunne gjøre størst forskjell på, ikke var på operasjonssalen, men gjennom mat. I dag er det et luksusgode å ha et sunt kosthold. I verden er det tre milliarder som ikke har råd til det. De med minst ressurser ender med å spise den dårligste maten og de betaler med liv og helse. Slik skal det ikke være, mener Gunhild bestemt.

Skal ikke ta biffen fra noen

Engasjert lener hun seg fremover i stolen. Dette er et tema hun vil prate mer om.

– Folk har misforstått meg når det gjelder kjøtt. Problemet er ikke kua. Problemet er at vi fôrer opp rundt 60 milliarder kuer, sauer, griser og kyllinger hvert eneste år for å fø 7,8 milliarder mennesker. Det aller meste kommer fra industriell kjøttproduksjon, fôret på kraftfor. En tredel av verdens korn går til å produsere billig kjøtt. USA alene kunne ha produsert mat til 800 millioner om de hadde gitt kornet til mennesker i stedet for dyr.

– EAT skal ikke ta biffen fra noen. Men vi kan ikke fortsette med denne overproduksjonen av billig kjøtt i rike land. Det er like skadelig for planeten som kullfyrte kraftverk. Det gjør oss syke og overvektige, samtidig som det er en tragedie for dyrene, påpeker 43-åringen og fortsetter:

– Så ja, klart du kan spise kjøtt, men i mindre mengder, og fra dyr i Norge som har spist mest gress og gått fritt ute. Gjør som besteforeldrene dine, gled deg til staselig stek på søndager.

Det er ikke bare med tanke på planeten hun oppfordrer til et bedre kosthold.

– Hvert år dør 11 millioner mennesker på grunn av dårlig kosthold. Det er flere enn alle de som dør av tobakk, alkohol, legemidler, narkotika og ubeskyttet sex til sammen. Og nesten dobbelt så mange som de som hittil har død av COVID-19, sier hun.

Les også: (+) Synnøve Finden og Pernille Holmen bodde sammen og delte seng. Så kom en evangelist på besøk

Mer frukt og grønnsaker

Gunhild oppfordrer oss til å spise mer frukt, grønnsaker, bønner og linser, frø og nøtter, fisk og sjømat fra bærekraftig oppdrett eller villfiskbestander.

Kjøtt, egg og melkeprodukter har fortsatt en plass i kostholdet, men i mindre mengder og av bedre kvalitet. Kjøp lokalt og i sesong når du kan, og ikke kast spiselig mat.

– Mat står for en tredel av dagens klimautslipp og er den viktigste årsaken til masseutryddelsen av dyre- og plantearter. Dersom vi fikser matproblemet, kan 10 milliarder mennesker få nok sunn mat på en måte som ikke ødelegger planeten. Og da kan bøndene våre faktisk kan leve av jobben de gjør. Hadde det ikke vært fantastisk! De neste åtte årene blir kritiske, men om vi samarbeider, kan vi komme i mål i tide, forteller hun.

Ferie med familien

Den energiske jenta liker å sette seg mål.

– Det gjelder å si målene sine høyt og til mange nok, slik at de faktisk må gjennomføres, tipser hun.

– Nå har jeg bestemt meg for å slutte å kjøpe nye klær, bortsett fra det absolutt nødvendige, som undertøy og joggesko. Jeg er heldig som har en fingernem mamma som lapper hullete sokker og reparerer ødelagte klær for meg. Ellers går det å fint å kjøpe brukt tøy, leie eller bytte med andre.

Det nærmer seg sommer og ferietid. I Gunhilds timeplan er det så langt satt av fire feriedager i juli.

– Uff, ikke spør meg om ferie. Det er et sårt punkt, innrømmer hun og ler.

– Jeg er innmari dårlig på å ta meg fri, fordi det vi jobber med, haster sånn. Og verden har dårlig tid. Men vennene mine kjefter på meg, og for­eldrene mine er bekymret. Vel, jeg har i hvert fall skjerpet meg noe. Jeg skal besøke venner i Kristiansand og en tur til familiehytta vår mellom Lindesnes og Mandal. Jeg skal forsøke å snike inn noen flere fridager gjennom sommeren.

Fem timers søvn

Hun pleide å se litt skjevt på det å ta seg ferie. Selv kjørte hun konstant på femte gir og sov knappe fem timer hver natt.

– Nå advarer jeg andre om at de ikke må gå på samme smellen som meg. Jeg har aldri hatt et godt sovehjerte, men nå prøver jeg i hvert fall å få åtte timer søvn. Yoga, meditasjon, isbading og et planterikt kosthold har sam­men med jogging blitt en del av hverdagen. Jeg føler meg friskere enn på 20 år.

Følelsen av ikke å ha nok tid rir henne frem­deles. Hun smiler, lett unnskyldende, fast i blikket. Hunden tar seg en tur inn til den andre stuen, og Gunhild slenger bena over karmen på stolen. Barføtt.

– Jeg har ikke lenger en mann til å si fra når det blir for mye jobbing. Petter hjalp meg å sette på bremsen. «Nå er det nok, Gunhild. Legg bort PC-en og telefonen!»

Les også: Da Siri Avlesen-Østli møtte Erik, tenkte hun: «Dette kommer aldri til å fungere»

Takker Stordalen

I ni år var hun gift med hotellkongen Petter Stordalen (59).

– Det hadde ikke vært EAT eller en Gunhild uten Petter, roser hun eksmannen.

Han ga henne økonomiske midler til å kjempe for klimaet, og sto støtt ved hennes side da hun fikk diagnosen systemisk sklerose, en autoimmun og uhelbredelig bindevevs­sykdom.

Sammen dro de til et offentlig sykehus i Nederland hvor de betalte privat. Med all sin stahet kjempet Gunhild mot dødsbudskapet. Hun var gjennom to beinharde stamcellebehandlinger og høye doser med cellegift. Senere har behandlingen blitt en del av det norske sykehustilbudet.

I 2019 skiltes ekteparet, men Gunhild er klar på at det ikke er plass til en ny mann ved hennes side, og mener det er naivt å tro at et nytt forhold vil fungere bedre.

– Et forhold er som en plante, det må vannes og stelles for å overleve. Nå må jeg ha begge hendene på rattet, i all fall frem til 2030, da verden skal ha nådd FNs bærekraftsmål. Dessuten er jeg fornøyd med å dele dobbeltsengen med Rammstein, smiler hun varmt.

– Han har gjort meg mindre rastløs, mer til stede og mer harmonisk, sier hun.

– Å bli forelsket og leve i tosomhet var uansett ikke min opprinnelige plan. Petter var unntaket som bekrefter regelen min, smiler hun.

Paver og presidenter

Da vi møtte Gunhild, hadde TV 2 vist den første av fire deler i dokumentarserien Gunhilds kamp.

– Den kritiseres av anmelderne for å være en reklamefilm for EAT. Men hallo, selvsagt stilte jeg opp for å fremme budskapet vårt! Hvorfor skulle jeg ellers by på privat­livet? Det er ingen tvil om at sykdommen ga meg en sterkere stemme. Friske Gunhild som glamorøs milliardærfrue ble ikke oppfattet like seriøst. Jeg har forståelse for det, men vær så snill: Se forbi meg!

I vinduskarmene på Frogner står innrammede bilder av Gunhild sammen med kjente navn som pave Frans, president Barack Obama og Bill Clinton.

– Det var en glede å møte dem og andre som brenner for å skape en forskjell. Paven hadde forresten veldig myke, varme hender, røper hun.

– Ja, jeg vet jeg er utrolig privilegert!

Blendet av titler blir hun imidlertid ikke. Arven fra Muggerud er sterkere enn som så. Dermed er vi tilbake til foreldrene og på indre verdier.

– Det fineste komplimenten pappa kan få, er å høre at han er hel ved. En helstøpt kar fra Notodden.

– Mamma er et naturbarn fra Oslo, som forelsket seg i en kar som smurte huden med blå Nivea. Felles for dem er at de ønsker gi tilbake til sam­funnet, og de har gitt oss barna masse kjærlighet og omsorg.

Ønsker seg gård

Hun smiler mykt når hun snakker om barndommen.

– På innsiden er jeg en rufsete bondejente, erklærer hun.

– Ett av målene mine er å få mitt eget småbruk i 2030. Det skal fylles med Grand danoiser, hester, kuer, sauer, høner og selvsagt en hane. Jeg vokste jo opp med naturen som lekegrind og dyrene som mine venner. Jeg kan ennå føle vinden presse mot snekker­buksene der jeg for forbi de okerfargede kornåkrene. Varm luft mot bare armer. Søtlig lukt av jordbær langs veikanten. Ingenting er bedre enn norsk sommer.

Hjemme var moren kokken, maten var sunn og god.

– Hver fredag laget mamma grønnsakpannekaker uten sukker. Jeg syntes det var innmari godt. Vennene mine hatet den maten, ler hun.

Allerede i første klasse på barneskolen kjente hun på angst for at naturen skulle bli ødelagt.

– Jeg var veldig bekymret for hullet i ozonlaget. Kunne det bli så stort at dyr ville dø? Mamma satte meg på fanget og sa: «Gunhild, dette er et problem vi mennesker har skapt. Det betyr at vi må finne en løsning.»

Mammaen oppfordret henne til å skape en forskjell.

– Der og da fikk jeg kallet mitt. Jeg ble født klar for denne oppgaven. Det er viktig at vi alle bryr oss. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, oppfordrer Gunhild Stordalen.

Mamma vet ikke hvem jeg har et forhold til, hun kommer til å få sjokk

«Du må love meg å bli glad igjen, mamma». Moren til Ina klarer bare å klemme hånden hennes som svar.