Å Miste ET barn :
«Du må love meg å bli glad igjen, mamma». Moren hennes klarer bare å klemme hånden hennes som svar. «Ikke glem meg», sier Ina
– Disse ordene har gitt meg den største trøsten i tiden etterpå. Ina (31) døde på den lyseste dagen i året, bare kort tid etter at hun sa dette til meg med svak stemme, sier mamma Åse, som mistet datteren.
Ina ligger i sykehussengen.
Hun ble nylig mamma, og nå er den vakre, unge kvinnen preget av alvorlig kreftsykdom og medisinering.
Likevel har hun tilstedeværelse nok til å tenke på de andre i rommet – som hun alltid har gjort.
Hennes fire måneder gamle datter, Vilja, ligger i sine fineste klær på magen hennes. Hun smiler tannløst til alle i rommet, uvitende om stundens alvor.
Til pappaen sin, Ludvig, til mormor Åse, til onkel Bjørn Egil, til bonusbestefar Anders og til bestefar Nils Edvard.
Ina og familien hennes har nettopp fått vite at hun har kort tid igjen. De vet at det kan være snakk om timer. Hun fikk fire dager.
– Jeg husker at jeg lå på sengen og hadde begynt å skrive dødsannonsen. Jeg var i ventesorg, og visste hva som kom. Jeg visste også at jeg måtte komme gjennom det på ett eller annet vis. Været hadde vært fint hele dagen, men plutselig kom det et voldsomt tordenskrall. Jeg er ikke overtroisk, men har siden tenkt at det var da Ina gikk ut av tiden, sier Åse Kringlebotn (65).
Les også: Hermine ble koronasmittet i mammas mage. Etter fødselen gikk det fryktelig galt
Den føflekken må du sjekke
Ina hadde en gryende operakarriere da hun ble syk. Tanten hennes, den internasjonalt kjente operasangeren Solveig Kringlebotn, var mentor og støttespiller. Ina hadde kommet inn på den prestisjetunge operautdanningen i København.
Da hun som 21-åring var hjemme i Oslo i noen dager på sommeren, la Åses ektemann, Anders, merke til at en føflekk på halsen hennes hadde endret seg.
«Den der må du få sjekket før du drar tilbake», sa han.
Åse var enig. Ina syntes egentlig ikke det var så farlig, men fulgte rådet. På vei til Gardermoen dro de innom et hudlegesenter. En stund etter at Ina gikk inn til legen, kom det to alvorlige leger ut i venteværelset for å fortelle at Ina mest trolig hadde fått føflekkreft.
Åse, som hadde mistet begge foreldrene i kreft, kjente hvordan det åpnet seg et sort hull hvor hun bare ramlet igjennom. Inas flysete ble værende tomt den dagen. Hun måtte opereres to uker senere i Norge. En operasjon som etter mye venting og tenners gnissel, viste seg å være vellykket.
– Vi hadde levd i usikkerhet og holdt hverandre i hendene i noe som føltes som en evighet da Ina endelig fikk beskjed om at det bare var å nyte livet. Sjansen for tilbakefall av denne tidlige typen av malignt melanom var lav. Kun to av hundre opplevde å få kreft igjen. Så hun svevde ut i livet, og vi andre pustet lettet ut, sier Åse.
En skummel kul
En tid senere ble Ina sammen med Ludvig, sitt livs store kjærlighet. De studerte sammen og delte den felles drømmen om å bli store operasangere. Ina var så lykkelig, men lykken tok brått slutt da hun oppdaget en kul på halsen.
– Fem år etter operasjonen dukket det opp en kul akkurat der føflekken hadde vært. Da var vi rett tilbake til angsten og usikkerheten. Hun måtte igjennom en omfattende operasjon der hun fjernet 22 lymfeknuter og som etterlot et stort arr. Alle lymfeknutene skulle analyseres før legen kunne si noe som helst. Imens feiret vi alle fire påske på hytta i Kragerø. Det var lange dager med venting og vakuum, beskriver Åse.
Da de endelig kjørte ned til København for å få svar på analysene, var nervene i høyspenn. På legekontorets venterommet kom en kontordame mot dem og sa med høy stemme: «Deres datter er frisk!»
Åse klarte ikke å tro sine egne ører. «Hva er det du sier? Du er ikke legen.» De fikk slippe inn til legen, den peneste kvinnen Åse noensinne hadde sett, som med et strålende smil bekreftet det kontordamen sa: «Deres datter er frisk».
Ina skulle bli mamma
Lettelsen var stor, men denne gangen ble det klart at Ina måtte inn til tre månedeskontroller for å være sikker på at kreften ikke hadde spredd seg eller ville komme tilbake. Dette kunne hun gjøre i Norge. Åse var med henne hver gang.
– Jeg husker det så godt, hun var redd, og jeg var redd før hver kontroll. Begge to prøvde å skjule det for den andre, men vi kjente hverandre så godt. Vi sto hverandre så nær og var som to tvillingsjeler. Jeg kalte henne alltid «Inamin», sier Åse.
Ina og Ludvig flyttet til Berlin en periode etter åtte år i København. Ina jobbet ved operaen i Berlin. Etter noen år endte de opp i Drøbak, hvor tanta Solveig bodde.
– De flyttet inn i et hus som pappaen min hadde bodd i ved siden av Solveig. Vi var så glade for å få dem hjem. Gleden var stor da Ina fortalte at hun skulle bli mamma. Jeg var med på ultralyd og så det lille hjertet banke. Vi fikk vite at det var ei jente. Vilja skulle hun hete, forteller Åse.
Les også: (+) Én kveld dyttet sønnen vår et brev til oss under døren med en hjerteskjærende beskjed. Det forandret alt
Falt plutselig sammen
Ina var fire måneder på vei da hun en kveld falt sammen. Familien trodde det var et migreneanfall, siden hun slet mye med det da hun var yngre. Men denne gangen virket det mer alvorlig.
– De var hos oss i Oslo den kvelden, og klokken seks om morgenen kom Ludvig løpende inn på soverommet vårt: «Jeg får ikke kontakt med Ina!» Det virket som om hun hadde havnet i koma, så vi tilkalte ambulanse. Etter undersøkelser på sykehuset viste det seg å være et tilbakefall. To svulster i hjernen og én i lungene. Der og da visste jeg at nå er det alvor, sier Åse.
På grunn av graviditeten kunne hun kun få begrenset med behandling. Cellegift ville uansett ikke hjelpe mot denne typen kreft. På et tidspunkt diskuterte legene om hun kunne bære frem barnet, men de ble enige om et planlagt keisersnitt i uke 33.
«Dette er det eneste barnet hun kan få, og vi kan ikke si noe om hvor lang tid hun får med barnet sitt», sa de.
Den verste beskjeden
Etter at Vilja ble født, ble Ina bare dårligere og dårligere. Hun startet på immunterapi, som krympet svulstene til en viss grad. Men hun var preget av sterke smerter i hodet og ryggen.
– Mot slutten, sent på våren i 2015, ble hun innlagt på Ahus. Hun hadde flere venner som var hos henne hver dag. Vennene var tydelig preget av situasjonen, mens Ina var den som spøkte og tullet, selv da hun bare kunne ligge rolig i sykehussenga, sier Åse.
Hele familien og alle vennene ventet og ventet med nerver i helspenn. Hva ville skje? Kunne hun bli frisk igjen?
Så kom den verste beskjeden en mor kan få: «Jeg beklager, men kreften i hodet har mutert og danner nå et småcellet dekke over alle de sentralnevrologiske organer. Det står om dager eller timer. Dere bør få hennes datter hit.»
Åse ulte ut sin sorg og smerte i en time. Ingen kunne trøste henne. Å skulle miste sitt barn er en ensom sorg.
– Ludvig og Ina giftet seg på palliativ avdeling, til hans vakre operasang og med bistand fra hennes aller siste svake toner. Hun fridde til ham. De rakk å være gift i tre dager før hun gikk bort.
Tåkelagt liv
Det var først i dagene før begravelsen, at Åse og Anders skjønte fra medieoppslag hvilket navn Ina hadde internasjonalt som operasanger. Det kom 400 mennesker fra inn- og utland til begravelsen. Det var en vakker og storslagen avskjed for Åses kjære datter, men sorgen hadde nå flyttet inn i morens kropp og sinn.
– De første ukene gikk jeg rundt som i en tåke. Alt var grått og tungt. Vanligvis har jeg levd for glede over begivenheter, små og store hendelser i hverdagen. Men nå var det ingenting å glede seg over. Jeg klarte ikke å se fremtiden, beskriver hun.
Hun kunne våkne opp om natten av mørke tanker og slet med å sovne igjen. Det var en fysisk og psykisk smerte. Tilbake på jobb var det den tøffe vaktmesteren med tatoveringer på armene som hun knapt kjente, som tok henne imot med mest omtanke.
– Mens andre slet med hvordan de skulle takle meg og min sorg, kom han bare bort og ga meg en lang og god bamseklem. Det blir jeg rørt av å tenke på den dag i dag, sier hun.
Livet skulle gå videre. Åse skulle leve videre med en
datter som ikke fantes lenger. Som hun aldri mer skulle få holde rundt. Vakuumet og ventetiden på sykehuset var over. Følelser som bitterhet, urettferdighet og sinne rev i henne. Den mørke tåken skygget for alt.
Les også: Anette var 16 år da hun fikk vite at hun var fem måneder på vei: – Et enormt sjokk
Måtte finne tilbake til gleden
Åse tenkte at hun måtte gjøre noe. Hun laget en liste over alt som pleide å gjøre henne glad og hengte den ved sengen.
Punkt for punkt fylte arket: Å være ute i båt og kjøre langs kysten, å sitte tett inntil Anders i sofaen, å planlegge Viljas dåp.
– Familien min har en øy utenfor Arendal som var mitt sommerparadis da jeg vokste opp. Man kunne gå fra vår øy til en større øy, hvor det var mer bær å plukke, blomster og fine steder å være. Ved lavvann kunne vi hoppe fra stein til stein for å komme til den øya. Noen ganger plumpet vi i vannet og ble våte. Min vei ut av sorgen var å finne noe å glede seg til, som steiner å lande på. For hver stein jeg landet på unngikk jeg å plumpe uti mørket. Og var jeg først i mørket, kunne jeg redde meg opp på en stein, beskriver hun.
Lyspunktene var der, og hun måtte ta seg fra ett lyspunkt til et annet. Ta tiden til hjelp. Klamre seg til løftet hun ga Ina om å bli glad igjen, bruke det som en livbøye.
– Jeg jobbet fortsatt fullt som kommunikasjonssjef, men kjente at jeg ville gå da jeg var 62 år. Kort tid etter at Ina gikk bort, solgte vi leiligheten vår i Oslo og flyttet i en periode rundt på ulike hoteller før vi fant en ny bolig. I helgene bodde vi på hytta i Kragerø. Jeg klarte ikke alle minnene vi hadde etter Inas sykdom i den gamle leiligheten, sier hun.
Utga bok om sorg
Åse og Anders var på boligjakt, og da de fant sin neste leilighet, gikk Åse inn med hud og hår før de startet et omfattende oppussingsprosjekt. Å finne designløsninger ble en lidenskap og kilde til glede.
– Jeg har alltid vært veldig realistisk og pragmatisk og lette etter løsninger for å slippe det tyngste mørket. Jeg ville finne litteratur om andres erfaring med det å miste et barn. Jeg fant lite. Etter å ha blitt med i en sorggruppe i regi av sykehuset fant vi ut at vi skulle fortsette å møtes.
– Vi i gruppen ble enige om at det manglet en bok med erfaringer som våre. Jeg tok på meg ansvaret å finne et forlag siden jeg jobbet med kommunikasjon, forteller hun.
Det viste seg å by på større utfordringer enn forventet.
Det endte med at de etterlatte ga den ut selv, med Åse som redaktør.
– Tittelen ble Den største sorgen, fordi man i alle kulturer og terapiformer anser det å miste et barn som den tyngste sorgen å leve med. Fordi det er så naturstridig å begrave et liv du selv har skapt. Det er meningen at barna dine skal leve videre etter deg. Våre erfaringer knyttet oss sammen, og det opplevdes meningsfylt, men også veldig tungt å bearbeide de andres tekster til utgivelsen, forteller hun.
Kjærlighet til familien
Åse og Anders endte opp med å selge i Oslo og flytte til Kragerø, der Anders hadde sin oppvekst. I dag er den tunge sorgtåken et tilbakelagt kapittel. Det er sannhet i uttrykket «det blir bedre», men savnet etter Ina er med Åse hver dag.
Barnebarna hennes, både Vilja og barna til sønnen Bjørn Egil, gir henne så mye energi og overskudd. Hun har en stor kjærlighet til familien sin, og hun har fått et enda tettere og nærere bånd til sønnen Bjørn Egil.
– Vi treffes om lag to ganger i måneden, og det setter jeg så stor pris på. Han er opptatt med jobb og familien sin, men klarer likevel å ha tid til meg. Jeg er så utrolig stolt av ham og den personen han er. Han bærer også på en sorg over søsteren han mistet, de to sto hverandre nære. Heldigvis har han skapt en flott og god familie i livet sitt, sier hun.
Det er noen år siden Ina døde nå. Syv år er gått, hun skulle vært 38 år. Fremdeles tar folk som har mistet et barn og lest boken, kontakt med Åse. Hun vet så altfor godt hvorfor de gjør det.
– De trenger å snakke med noen som har kommet lenger. Da sier jeg til dem: «Jeg vil gjerne være hånden som drar deg videre. Vit at det blir bedre. Savnet er der, men du blir glad igjen».
