leserne forteller
Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Jeg har vært forelsket i ham siden jeg var 15 år, men det vet ikke mamma. Og hun kjenner ham veldig godt...
Jeg husker godt da moren min presenterte meg for ham som skulle bli min stefar, Martin. Jeg var nesten ti år.
De var svært forelsket, og jeg ble fryktelig sjalu. Jeg hadde ingen søsken, så etter at pappa døde, hadde det alltid vært bare mor og meg.
Da Martin flyttet inn til oss, var jeg bunn ulykkelig. Jeg var mutt og ekkel mot ham og hadde ikke det minste lyst til å dele mors oppmerksomhet med denne fremmede mannen.
Men Martin var sympatisk og klok. Han brukte mye tid på å gjøre meg trygg og få meg til å forstå at han ikke skulle ta mor fra meg. Snarere tvert imot – han skulle sveise oss sammen alle tre så vi ble en lykkelig familie.
Det gikk flere måneder før jeg aksepterte Martin og godtok at han var en del av familien. Og da gikk det ikke lenge før jeg ble veldig glad i ham – jeg hadde fått den pappaen jeg alltid hadde drømt om.
Årene gikk, og vi var virkelig en harmonisk familie. Mor blomstret opp, ble gladere og mer munter. Martin gjorde henne lykkelig, det var tydelig.
Martin var snill og god, dessuten var han svært praktisk og fingernem. Mor kunne bare komme med alle sine ønsker om forandringer og utbedringer i huset – Martin fikset og ordnet.
På konfirmasjonsdagen min var det Martin som holdt den fineste talen. Ingen tvil om at han var oppriktig glad i meg. Han så på meg som datteren sin.
Når jeg tenker etter, var det på denne tiden det skjedde noe i forholdet mellom oss.
Jeg var tenåring og begynte å interessere meg for gutter og livet utenfor hjemmet, men det var som om Martin ikke kunne godta at jeg begynte å bli voksen.
Han satte strenge grenser og forsøkte hele tiden å finne på interessante ting, slik at jeg heller ville være sammen med ham enn å treffe vennene mine. Mor begynte i ny jobb, mens jeg gikk siste året på skolen. Hun hadde skaffet seg mer utdannelse og fikk en interessant og ansvarsfull stilling.
Både Martin og jeg gledet oss oppriktig på hennes vegne, og Martin laget festmiddag den første dagen hennes i ny jobb.
I tiden som fulgte så jeg mer til Martin enn til moren min.
Arbeidstiden hennes var uregelmessig, og hun måtte reise en del. Men vi oppmuntret henne, både Martin og jeg, for vi visste at jobben betydde mye for henne.
Martin hadde fast arbeidstid, og jeg gikk på skolen, dermed ble det vi to som delte på husarbeidet. Jeg var fremdeles mye sammen med vennene mine, men likevel mer hjemme enn tidligere.
Jeg trengte tid til å jobbe med leksene, men innerst inne visste jeg likevel at det var en annen grunn til at jeg var hjemme så mange kvelder.
En grunn jeg ikke engang ville innrømme for meg selv: Selv nå, så lenge etterpå, er det litt ekkelt å skrive det. Jeg var forelsket i Martin. Dårlig samvittighet hadde jeg, og jeg skammet meg over de forbudte følelsene. Han var jo faren min! Var jeg helt gal …?
Martin var like koselig som han alltid hadde vært, men det var tydelig at han ikke så på meg som et barn lenger, for han ga meg stadig komplimenter om hvor vakker og flott jeg var.
Jeg nøt godordene hans, og selvtilliten steg flere hakk i denne tiden.
Da jeg var nesten 18, kom sjokket. Mamma ville skilles. Hun var blitt forelsket i en kollega og ville at Martin skulle flytte ut. Jeg ble rasende da hun fortalte det.
– Hvordan kan du gjøre noe sånt mot Martin? skrek jeg. Det var hans følelser jeg tenkte på, det var han som hadde all min sympati.
– Er dette takken, så snill som han har vært mot oss, hylte jeg videre.
– Kjærlighet er noe mer enn sympati og takknemlighet. Dessuten har Martin og jeg glidd fra hverandre, forklarte mor.
Ifølge henne hadde de ikke hatt noe godt forhold de siste årene, og hun mente jeg burde være voksen nok til å respektere og forstå at hun ville bryte med Martin. De hadde aldri vært gift, bare samboere.
Martin tok bruddet svært hardt, han syntes de hadde hatt det bra. Men mest redd var han for å miste meg som datter.
– Det vil aldri skje. Jeg er like glad i deg som om du skulle vært min biologiske far, trøstet jeg.
Martin fikk seg en liten leilighet i nabobyen, og det var jeg som hjalp ham med flyttingen. At jeg ga ham min fulle støtte og hjalp ham i den første tunge tiden etter bruddet, betydde mye for Martin
– Du er trofast, du, Lene. Det setter jeg uendelig pris på, sa han mildt, så på meg med de gode øynene sine og strøk meg over håret.
Han ringte stadig og ba meg på middager og utflukter som før. Da jeg fylte 19, ba han meg på middag hjemme hos seg. Han hadde virkelig gjort seg flid, laget yndlingsrettene mine og pyntet festbord.
– Nå er du voksen, sa Martin, – så nå byr jeg på god vin.
Vi drakk vin til maten og til bursdagskaken. Senere på kvelden vanket det konjakk. Martin satte seg ved siden av meg i sofaen og hvisket i øret mitt hvor mye jeg betydde for ham.
– Du er godjenta mi, sa Martin. – Du og ingen annen.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Så kysset ham meg, stefaren min..
– Hva mener du? spurte jeg og kjente med hele meg hvor glad jeg var i denne mannen.
Jeg klarte ikke å fortrenge følelsene mine lenger og erkjente der og da for meg selv at jeg var dypt og inderlig forelsket i mannen som i nesten ti år hadde vært faren min.
– Jeg mener det jeg sier, sa Martin og la armene rundt meg og kysset meg. Det kysset var alt annet enn faderlig.
Den kvelden ble begynnelsen på kjærlighetsforholdet vårt.
Vi var redde for hva familie, venner og ikke minst mor ville si, så vi ble enige om å holde følelsene våre hemmelig foreløpig.
I begynnelsen slet Martin med dårlig samvittighet.
Han var dobbelt så gammel som meg og var redd for at mine følelser var mer avhengighet enn en sunn og god kjærlighet mellom mann og kvinne.
Han var redd for at han med sin intensitet hadde manipulert og presset meg inn i noe som egentlig ikke var bra for meg.
Martin viste også i denne situasjonen at han var et fint menneske som ikke bare tenkte på seg selv og sine egne lyster. Men nå visste jeg hva jeg ville. Jeg hadde jo vært hemmelig forelsket i Martin fra jeg var 15–16 år!
Ett år har gått. Jeg er 20 og Martin 40, og fremdeles holder vi forholdet vårt hemmelig. Det er så mange hensyn å ta, og vi ønsker å være helt sikre på hverandre før vi står frem – vel vitende om kritikken som vil komme.
For selv om moren min nå er sammen med en ny mann, kan jeg aldri tenke meg at hun vil akseptere et forhold mellom sin datter og sin tidligere samboer.
Følelsene mellom Martin og meg har vokst seg dype og sterke, nå er vi helt sikre på at vi vil ha hverandre, bygge et hjem, satse på familie – hvor støtende og merkelig det enn vil virke på omverdenen.
I Martin har jeg funnet verdens beste elsker og mann, og jeg klarer ikke å tenke meg et liv uten ham.
Les også (+) Vi slo ring om pappa da mamma døde. Da han fant seg ei ny dame, ble jeg mistenksom
Sannheten må komme for en dag..
Moren min spør stadig om hvordan det står til med Martin. Hun er glad for at jeg har så god kontakt med ham.
Jeg tror hun fremdeles har litt dårlig samvittighet for at hun gjorde det slutt med ham.
Martin støttet jo i alle år så helhjertet opp om hennes utdannelse og jobbsøk. Og da utdannelsen hennes endelig var ferdig, og hun hadde fått den jobben hun ønsket, fant hun en annen mann og kvittet seg med Martin.
– Martin er en kjernekar og fortjener en snill kone som setter skikkelig pris på varmen og rausheten hans, sier hun til meg.
Hun skulle bare visst at Martins fremtidige og snille kone er meg, hennes egen datter. I morgen får hun vite det. Jeg har bestemt meg for å fortelle henne alt, så får det gå som det vil.
Kjærligheten mellom Martin og meg skal ikke lenger gjemmes bort. Den er hverken snuskete eller skitten, og den fortjener dagens lys.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
