Anniken Huitfeldt: – Hvis du lurer på hvorfor både Else Kåss Furuseth og jeg skarrer på r-ene, kan jeg fortelle hvorfor

 Jessheim:

Avtalen er å møte Anniken Huitfeldt (52) i nabolaget hennes på Jessheim, ved Nordbytjernet. Når hun ikke er på en av sine mange reiser som utenriksminister, liker hun å være ute i naturen.

Denne fredagen pøser regnet ned. Det er knapt mulig å se ut av bilvinduene der vi venter på parkeringsplassen. «Hvordan skal vi løse dette?» undrer Hjemmets to utsendte.

Plutselig banker det på den ene ruten. Kledd i blå regnfrakk står Huitfeldt blid som en sol utenfor. Klar for både å bli tatt bilder av utendørs og til å slå av en morgenprat. At håret blir vått, bare ler hun av. Selv om neste post på det tettpakkede programmet er å møte en delegasjon fra Chile.

– Om hvordan jeg ser ut hadde bekymret meg, kunne jeg ikke ha vært på farten som utenriksminister. Det hender at jeg drar rett i et møte fra en nattflyvning, smiler hun.

Det får oss til å tenke på noe hun ofte har pratet om, nemlig de viktige norske verdiene. Ved å være seg selv, den jordnære jenta fra Jessheim, opplever vi henne som nettopp et symbol på dem.

Anniken meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1985, rett etter at hun og moren hadde hørt et foredrag av Reiulf Steen. Da var hun 15 år og en ivrig elevrådsleder.

I 1996 ble hun leder for AUF, i 2002 sentralstyremedlem i moderpartiet, og fra 2005 fast stortingsrepresentant.

– Da jeg ble valgt inn på Stortinget, sa mannen min (Ola Flem, red.anm.): ‘Nå må du vel være glad. Du har jo kommet inn i Norges største elevråd på heltid.’

Anniken ler trillende godt.

– Jeg er takknemlig for å få jobbe med noe som er meningsfullt, og som jeg brenner for.

Barne- og likestillingsminister

Hennes politiske karriere er lang. Hun landet sin første statsrådspost som barne- og likestillingsminister under Jens Stoltenberg i 2008, sin andre som kulturminister året etter, og sin tredje som arbeids­minister i 2012.

I tillegg har hun blant annet åtte års fartstid som leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, og i fjor høst ble trebarns­moren utenriksminister.

– Er du aldri redd for «å sette utfor»?

– Jo da, svarer hun kjapt.

Hele tiden med et fokusert, direkte blikk. De blå øynene viker ikke én eneste gang under samtalen.

– Også jeg kjenner på en frykt for ikke å prestere. Men jeg har akseptert at slik er det, og jeg lar ikke frykten ta overhånd. Da kan det bli en god og viktig redsel, et slags korrektiv. Jeg tror man må lære å leve med en indre, kritisk stemme. For hvis den ikke er der, og man tenker at dette klarer jeg uansett, kan det bli virkelig feil.

Det er ett tema som ligger hennes hjerte nært – et hun ofte har tatt opp i Arbeiderpartiets kvinnenettverk, som hun har vært leder for i 12 år.

– Jeg tror de fleste, og spesielt vi kvinner, har en kritisk stemme inni oss. Jeg er opptatt av at vi ikke lar den stoppe oss.

– Har du et tips til hvordan?

– Jeg pleier å si at ‘du blir ikke kvitt den stemmen, men la den ikke overdøve deg’. Se snarere på din indre kritiker som en nyttig stemme, en sunn korrigering.

Les også: (+) Brutalt ærlig om fattigdommen og glemselens slør: – Jeg er ikke flau over å ta imot hjelp

Kreftsyk mamma

Året etter at Anniken meldte seg inn i Arbeiderpartiet, ble moren hennes alvorlig kreftsyk.

– Da ble jeg bråvoksen. Søsteren min var bare åtte år, broren min 13. Jeg prøvde nok å være litt mamma, men klarte det jo ikke. Jeg var jo veldig ung selv. I et par år etter at mamma døde, forsøkte jeg å være en ansvarlig og flink storesøster, men etter hvert ble det for mye for meg.

Moren var lærer.

– Sykdom forandrer et menneske og en familie, sier hun ærlig.

– Mamma og jeg, ja, hele familien, har alltid stått hverandre nær. Men behandling med cellegift forandrer folk, og det er man kanskje ikke forberedt på.

Det satte sitt preg på dem alle.

– Jeg har ingen tro på at sykdom og sorg gjør oss til bedre mennesker, at vi blir klokere av skade. Mammas sykdom og død preget mange år av mitt liv. Jeg har det i meg at det verste kan skje.

Annikens mamma ble bare 50 år.

– I dag er jeg på samme alder. Det er en rar følelse. Min mors historie sluttet ved tallet 50.

Les også: (+) Anna (49) var utslitt og hadde smerter i flere år – venninnen oppdaget hva som var galt

Nabo med Else Kåss Furuseth

Anniken kan se henne i lillesøsteren Astrid, som for øvrig er statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre.

– Mamma dukker opp i måten Astrid er på med sine barn, spesielt når de har det vanskelig. Da trøster hun på samme milde måte som mamma gjorde med oss.

Det hender Anniken møter noen som har hatt moren som lærer på skolen.

– Det er veldig hyggelig! Hvis de sier noe om at hun var flink som lærer, eller at hun var grei med dem, blir jeg skikkelig glad. Det gjør meg godt å høre, sier hun rørt.

– Noen sier også at når de ser meg på TV, da tenker de på mamma.

Hun glemmer aldri omtanken familie og venner viste dem.

– Jeg husker spesielt godt den snille nabomammaen, moren til Else Kåss Furuseth. Vår første jul uten mamma kom hun over med en hjemmebakt julekake.

Året etter gikk også hun bort.

– Å ha opplevd sorg gjør at jeg ikke er så redd for å vise følelser.

Smilet har vært borte en stund. Plutselig skinner hun igjen som en sol. Anniken har noe morsomt å fortelle.

– Hvis du lurer på hvorfor både Else og jeg skarrer på r-ene, kan jeg fortelle hvorfor. Min familie bodde i Sandnes før vi flyttet til Jessheim. Over tid forsvant Sandnes-dialekten, men skarringen satt fast hos oss barna.

– Søsteren og broren min gikk hos samme dagmamma som broren til Else, dermed spredte den seg til henne. Da hun begynte på skolen, fikk hun tilbud om logoped. De mente hun hadde en talefeil. Men Else forsto ikke problemet fordi mange av barna i nabolaget hadde ulike måter å si r på, forteller hun.

Les også: (+) Else Kåss Furuseth: – Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått laktoseallergi, endte det med at jeg spiste fire ganger så mange boller som vanlig

Mamma-minner

En gul kjole hjemme i skapet er et av mange kjære minner Anniken har etter moren.

– Da mamma var konfirmant, ble hun kledd i en svær ballkjole. Det var en kjole som ingen hentet på renseriet til onkelen hennes. Hun mistrivdes i den prangende, turkise tyllsaken, derfor insisterte hun på å kjøpe en pen kjole til meg på min konfirmasjon. Hun fant en nydelig kjole i min favorittfarge, gul. Den satt som et skudd. Datteren min har senere brukt den.

Like før moren døde sa hun til sin eldste datter:

«Du skal miste en mor. Men det verste et menn­eske kan oppleve, er ikke å miste sin mor, det er å miste et barn.»

I dag er Annikens egne barn 17, 19 og 21 år gamle, to sønner og en datter.

– Disse ordene har jeg ofte tenkt på når jeg har møtt mødre som har mistet sine barn, enten det er i en flyktningleir eller etter 22. juli.

Ansiktet får en dyp rynke av innlevelse mellom brynene.

– Tanken på hvordan det må være, er umulig å forestille seg.

Les også: (+) De mest vanlige krefttypene – og symptomene du ikke bør ignorere

Krigen i Ukraina

Når det gjelder hennes medmenneskelige egenskaper, har vi som TV-seere vært vitner til dem. Ute på oppdrag legger ikke Anniken skjul på at menneskene hun møter og historiene hun blir fortalt, kan hente frem tårer i øynene hennes.

– Jeg lever meg mye inn i andre, ja, bekrefter hun.

At hun lar seg bevege, har vi blant annet sett under hennes besøk i flyktningleirer, og da hun denne våren fikk møte krigens ofre på nært hold i Ukraina.

– Det er mulig å vise følelser og samtidig ta rasjonelle beslutninger, understreker hun.

– I Ukraina møtte jeg unge gutter på min eldste sønns alder. De skulle ut i krig. Da min sønn skulle inn i militæret, kjørte jeg ham til Kjevik og sa: ‘Dette blir kjempegøy!’ De ukrainske mødrene, derimot, visste at sønnene deres kanskje aldri kom tilbake.

Å være uredd for følelser ble også viktig da hun var kulturminister, og terroren rammet Norge 22. juli 2011.

Anniken hadde akkurat landet i Molde, klar for jazzfestival som kulturminister, da hun fikk vite om den første eksplosjonen i Oslo. Omtrent samtidig ble hennes far, lagdommer Iver Huitfeldt, hjulpet bort fra åstedet. Han fikk en glassplint i ryggen og ble fraktet til legevakten med mindre skader.

Les også: (+) Da Mathilde (44) fikk jobben, startet hetsen og ryktespredningen

Snakket med ungdommer fra Utøya

Litt senere fikk Anniken en telefon fra en venn på Utøya. Vettskremt fortalte han om skytingen. Han kom ikke gjennom til politiet. Hun fanget straks opp alvoret, ringte politiet og sendte statsminister Jens Stoltenberg en SMS: «Skyteepisode på Utøya. Dødsfall, får jeg høre.»

– Jeg kom meg tilbake til Oslo med et postfly og dro sporenstreks til Utøya. Der ble jeg gjennom natten med ungdommer som hadde opplevd grusomhetene og sterkt berørte foreldre. Selv om jeg kjente flere som ble drept og hardt skadet, var smerten til dem jeg møtte på Sundvolden mye verre en min. I en slik situasjon gråter jeg jo ikke. I møter med enkeltpersoner som har det vondt, er det dem, og ikke meg, det handler om.

Når det gjelder sorg, tror hun vi mennesker reagerer veldig ulikt.

– Ergo finnes det ingen fasit på hvordan du kan støtte andre i en slik situasjon. La dem bare vite at de ikke er alene.

Enten du følger med på nyhetene eller søker henne opp på sosiale medier, ser du at Anniken holder et svært høyt tempo.

– Jeg sover godt og har stor glede av å være ute i naturen, sier hun – det er oppskriften på hvordan hun holder energien oppe.

Dessuten er hun heldig og har en trygg hjemmebase.

Les også: (+) – Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har gått utover familien. Perioder der de ikke synes det var noe ok å ha meg som mor

Ektemannen Ola Petter Flem

– Mannen min og jeg ble venner som 15-åringer. Vi gikk i parallellklasser på samme skole. Da vi var 29, skulle vi arrangere fest med noen venner. Det ble mye planlegging mellom oss, ler hun.

– Ola er en veldig sterk støttespiller. Med ham kan jeg prate om alt. I nabolaget bor også mine fantastiske svigerforeldre. I alle år har de vært der for barna og oss, sier hun.

Et bilde Anniken har lagt ut på Facebook, er av en blid svigermor og en fristende fiske­suppe hun har laget til familien.

– I henne fikk jeg også en god reservemor, deler Anniken takknemlig.

Sommerferien tilbrakte hun og familien på Sunnmøre med svigerforeldrene, som kommer derfra, og senere på hytta hun deler med broren og onkelen på Sørlandet.

– Jeg er veldig sosial og stortrives med å være sammen med familie og venner.

Mot slutten av praten slenger vi på et spørsmål:

– Blir neste trinn på karriere­stigen å bli statsminister?

– Nei, det har aldri vært min ambisjon, sier hun bestemt.

Les også: (+) Da Anne Rimmen falt for Ailo, sendte hun mail til sjefen: «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det»

Sier klart ifra

Vi slår oss til ro med svaret. Anniken har selv påpekt at hun ikke har pokerfjes, at andre lett kan gjette hva hun mener og tenker.

– Det er jo ikke alltid et pluss, sier hun humoristisk.

At hun derimot kan være brå av seg, som hun selv påstår, er ikke en side vi får oppleve.

– Det handler om at jeg sier klart ifra hva jeg mener – noe jeg foretrekker at også andre gjør. Selv tolker jeg saklig kritikk som et tegn på omsorg. Langsint, derimot, er jeg overhodet ikke. Mannen min sier: ‘Jeg kjenner ingen som blir så fort glad som deg’.

Skøyeraktig føyer hun til:

– De som kjenner meg, sier også at jeg er litt rar. Så jeg er nok det.

Gunhild Dahlberg: – Jeg gråt og tenkte: «Nå er det slutt.» Han dro, og jeg følte meg lurt

«Aldri mer!», sa Gabrielle og flyttet til Trøndelag. Det ble det store vendepunktet