«Aldri mer!», sa Gabrielle og flyttet til Trøndelag. Det ble det store vendepunktet

En bratt trapp snirkler seg oppover, rundt og rundt i mange etasjer. Helt på toppen bor Gabrielle Leithaug (37). Hun står med ryggen til og lager kaffe når vi kommer inn. Radioen surrer i bakgrunnen og hun plystrer høyt og klart.

– Koffor tok du ikkje heisen? spør hun på klingende bergensk.

Toppleiligheten er kompakt. Entreen er en del av stua, som går i ett med kjøkkenet – som ikke ligger så langt fra verandaen. Seks etasjer over bakken har Gabrielle fantastisk utsikt over byens tak.

– Jeg føler meg nesten litt som Karlsson på taket her oppe!

Artisten «Gabrielle»

Det fulle navnet hennes er Gabrielle Susanne Solheim Leithaug, men vi kjenner henne best som artisten, musikeren og låtskriveren Gabrielle. Det er over ti år siden hun sang seg inn i livene våre med hitten Ring meg. Siden den gang har hun gitt ut fire album, fått gjeve priser og opplevd millioner av strømminger.

Hun har opptrådt på store scener og stått foran tusenvis av mennesker i kule kreasjoner en superstjerne verdig. Nå står hun midt i stua med lys Levis-bukse, vinrød collegegenser, håret i hestehale og en kaffekopp i hver hånd. Hun peker ut på verandaen.

– Jeg har lagt et saueskinn på stolen til venstre. Der kan du sitte, sier hun.

Det er stille og fredfullt her oppe. Vintersola er lav. Den varmer så vidt og skinner svakt på Tøyen til venstre og på Ekebergåsen som ligger rett fram. Gabrielle tar på seg en dunjakke, setter fra seg kaffekoppene og ser utover byen.

– Jeg elsker denne utsikten. Jeg har bodd ti år i Oslo nå, men det er Bergen som er mitt barndomsparadis. Jeg hadde en fin oppvekst, men den var preget av at vi flyttet mye da jeg var liten. Vi bodde blant annet i Åsane, på Bønes, i Fyllingsdalen og inne i selve byen. Jeg er nok litt rotløs, men på kjøkkenet hos mamma og pappa i Bergen, der kjenner jeg en ro, forteller hun.

Da foreldrene til Gabrielle begynte å snakke om å selge huset og skaffe seg en leilighet, ble hun plutselig 15 år igjen.

– «Hæ? Skal dere flytte? Hva med meg, liksom», sier Gabrielle og ler.

– Nå er jo huset i Bergen like mye et hjem for de fire søsknene og de ni tantebarna mine. Og jeg vet at jeg ikke kan ikke kreve min egen krok lenger, altså!

Gabrielle vokste opp med en lillebror som hun var veldig beskyttende overfor, pluss tre eldre søstre som hun kranglet masse med.

– Jeg var dritten i midten. Jeg husker at jeg kunne banke på døra til rommene deres og spørre om jeg vær så snill kunne få lov til å være sammen med dem. «Jeg skal sitte helt stille i et hjørne», sa jeg. De bare: «Neeeei, kom deg ut!».

Les også: Får oppfylt brorens største drøm: – Det er jo ekstra kjipt for han

Påskeferie i folkevognbuss

Gabrielle ler og understreker at hun har et nært og godt forhold til søsknene sine i dag. De vokste opp i en særdeles musikalsk familie. Både besteforeldre, foreldre, tante, onkler, fettere og kusiner drev med musikk.

– Det var mye musikk i oppveksten. Vi var ikke noen bohemsk kunstnerfamilie, akkurat, jeg vil heller si vi var relativt streite. Å vokse opp med mange søsken gjorde at jeg aldri følte meg ensom. Jeg har stor respekt for mamma og pappa som dro med seg fem barn på sommerferie og påskeferie i en gammel folkevognsbuss, sier hun.

– Jeg er ikke vokst opp i et hjem med overflod, jeg har minner om at det var trangt av og til. Det var ingen av oss som fikk det vi pekte på. Etter at vi ble voksne, har mamma fortalt at hun hadde dårlig samvittighet for at vi ikke kunne få alt vi ønsket oss.

– Misforstå meg rett – vi var ikke fattige, men bekjente fikk gjerne ting som vi ikke fikk. Når jeg ser tilbake, synes jeg det er fint at vi lærte verdien av penger. Da blir det du får mer spesielt.

Gabrielle lærte seg tidlig å jobbe og tjene sine egne penger. Hun har solgt burgere, jobbet både i blomster-butikk og klesbutikk – og vasket på en skole.

– Jeg tror jeg hadde en avisrute på et tidspunkt også, men jeg ble jo kjørt rundt av foreldrene mine, så det var jo like mye jobb for dem som for meg.

Les også: – Vi var en familie på åtte som levde på en årslønn på 270 000 kroner

Deltok i X-factor

Gabrielle var ikke den beste på skolen. Hun tror at hun hadde vært flinkere om hun hadde giddet mer, men hun var mest opptatt av musikk.

Hun meldte seg på Idol som 17-åring, men kom ikke videre etter auditionen. Hun prøvde igjen tre år senere, denne gangen røyk hun ut etter første semifinale. Da hun ble spurt av lokalavisa om hun kom til å bli med i en sangkonkurranse på tv igjen, uttalte hun: «Aldri mer!»

Så tok livet en ny vending.

– Som 23-åring skjedde det ting i livet mitt som gjorde at jeg slapp alt jeg hadde i hendene og søkte musikklinjen på Høgskolen i Nord-Trøndelag. To uker etter at jeg søkte, sto jeg på perrongen i Levanger med alle tingene mine. Jeg flyttet inn i en studentbolig, begynte med musikk på høyskolenivå – og nailet det! Jeg som aldri hadde vært spesielt flink på skolen, fikk plutselig flere A-er i de praktiske fagene.

Gabrielle begynte å skrive musikk mer aktivt, og mens de fleste i klassen hennes skulle bli musikklærere, var Gabrielle den eneste som sa høyt at hun ville bli artist. Da noen i klassen hennes skulle til Trondheim for å delta på audition til X Factor, ble hun med.

– Jeg hadde jo bestemt meg for aldri å være med på noe sånt igjen, men jeg tenkte: «Søren heller!»

Gabrielle kom så langt i konkurransen at hun ble introdusert for bransjen og representanter for plate-selskaper. Det ga mersmak.

– Venner og familie syntes det var så trist da jeg røk ut, men jeg tenkte bare: «Yes! Nå starter det!» På en skala fra én til ti, var selvtilliten min på ti av ti mulige.

Les også: (+) Siri Avlesen glemmer aldri kommentaren fra butikksjefen: – Jeg gikk hjem og la meg ned og gråt

Kan være «på jobb» i dagevis

I ti år har hun jobbet, turnert og skrevet låter som får publikum til å danse i det ene øyeblikket og felle en tåre i det neste. I låtene løfter hun like gjerne fram de små tingene som de store, viktige temaene.

Som forretningskvinne har hun jobbet målbevisst fra morgen til kveld for å nå drømmer, mål og visjoner. Hele veien har hun stilt høye krav både til seg selv og andre, og blitt kjent som en artist med bein i nesa – en som er ekte, ærlig og kompromissløs. Det kan være slitsomt i lengden.

– Gjennom ti år har jobben vært livet mitt, og livet vært jobben min. Det er fantastisk, men det er ikke sånn jeg vil leve de neste ti årene. Å være på jobb fra klokka ni om morgenen til jeg legger meg – det skal jeg endre på, for sånn vil jeg ikke ha det. I tillegg kan jeg være «på jobb» i dagevis uten å ha utrettet noe konkret.

– For meg går det ofte veldig mye tid til tenking i forkant og etterkant av en prosess. Jeg er ikke god på å legge fra meg låter selv om vi har gått hjem for dagen, og det kreative kan bli altoppslukende. Nå prøver jeg å finne ut hvordan jeg kan være artisten Gabrielle uten å slite meg ut.

«Er dette det livet jeg ønsker å leve?»

– Hva sliter deg ut?

– Jeg har en sterk drive. Jeg kan være utålmodig og stille store krav til meg selv og folk rundt meg. Jeg er opptatt av kvalitet i alle ledd. Ting skal være skikkelig. Det er kanskje ikke noe unikt ved det – alle vil vel at ting skal være bra – men jeg vet at jeg kan være det som kvinner kanskje ikke skal være.

Gabrielle forteller at hun opplever at kvinner ofte blir kalt for kontrollfreaker når de egentlig bare er opptatt av at det er orden i prosjektet, noe som en mannlig sjef ville ha sluppet lettere unna med.

– Ja, det ville nærmest være forventet av ham. Kvinner skal liksom være mer ydmyke. Jeg vet at vi har kommet videre, men jeg tar meg stadig i å tenke at jeg bør si unnskyld. Hadde jeg vært en mann, så tror jeg ikke at jeg hadde tenkt på det, sier Gabrielle.

– Ja, jeg snakker i store bokstaver. Ja, jeg er detalj-fokusert og jeg har problemer med å delegere. Grunnen til det, er at jeg er redd for at de rundt meg ikke skal forstå visjonen jeg har. Det er bare sånn jeg er. Egentlig vil jeg bare at alle skal være i synk.

Hvor går balansen mellom det å bekymre seg og det å gi slipp? Hvor lite kan man bry seg om ting og så går det likevel bra, liksom? Å gi slipp er noe Gabrielle bevisst jobber med, og som hun har tatt tak i det i det siste året.

– Noen ganger må man stoppe opp og spørre seg: «Er dette det livet jeg ønsker å leve? Gjør det meg lykkelig å henge meg opp i alle disse detaljene?» Nei. Men hvordan kan man få det livet man har lyst til å leve? spør hun.

Hun forteller at det kanskje høres flåsete ut, men at hun prøver å finne en balanse der hun kan gi mer slipp på ting.

– Jeg har tatt et bevisst valg om at jeg skal bli flinkere til å stole på folk rundt meg, men også være flink til å være tydelig med visjonen min. Da er det lettere å være med og hjelpe. Jeg må la folk få gjøre jobben sin, og gi mer faen. Det er så viktig.

Les også: Skal vi danse-Royane var 17 år og visste ikke om hun ville bli 18. Så ble hun gravid

Setter pris på de små tingene

Gabrielle har et litt anstrengt forhold til tid. Hun synes årene og tiden går fort. For fort. Hun vet at de neste ti årene vil bli slukt på et blunk – med masse musikk, nye kapitler og nye opplevelser. Hun er spent.

– Livet kan ikke planlegges, det har slått meg etter hvert som jeg har blitt eldre. Vi er så opptatt av de langsiktige planene. Jo da, det er bra med planer, men vi må også være forberedt på at livet kan ta en 360-graders vending.

– Har du opplevd det?

– Ja, jeg har opplevd å være syk i en periode, og det var ikke gøy. Det som er positivt med å være slått ut på den måten som jeg ble, er at jeg nå setter utrolig stor pris på de små tingene i hverdagen. Det å gå på butikken, sitte på kafé og gjøre helt vanlige ting. Det er utrolig mange som ikke får gjort det. Det har lært meg å være litt mer takknemlig.

Sett fra et businessperspektiv var ikke pandemien bra for Gabrielle, men på privaten kom den på et perfekt tidspunkt.

– Den perioden jeg var sykest, var da pandemien startet. Vi skulle egentlig ut på en lang festivalrunde, men det ble jo umulig. Det var noe drit, men jeg tenkte at jeg ikke kom til å klare den sommeren uansett.

Drakk vin på Zoom

Gabrielle er ganske glad i å være alene, men hun kan også kjenne på akutt behov for å gå på bar. Det ble mye vin på Zoom og musikkquiz på Teams under pandemien.

Midt oppi det hele solgte hun den litt for store leiligheten sin og flytta hit. Så var hun altså ute av drift i noen måneder, før hun begynte å skrive albumet Klipp meg i ti og lim meg sammen som kom i oktober i fjor.

– Bla, bla, bla, sier Gabrielle og ser ut over hustakene.

– Jeg tror det var mange som synes det var litt befriende med pandemien også. Endelig var det noen som fikk en legitim unnskyld til å si nei til ting.

– Er du flink til å si nei?

– Hm, jo, men jeg kan også kjenne på samvittighet og forventninger. Jeg holdt på å si nei til dette intervjuet, for eksempel. Jeg hadde egentlig tatt en mediepause, men nå er jeg glad for at jeg sa ja.

– Hvorfor ville du si nei?

– Det mest behagelige er å slippe intervjuer og få lov til å være helt privat. Jeg vet at det høres utakknemlig ut, for intervjuer er en fantastisk mulighet til å promotere seg selv, men det er anstrengende også. Det henger nok sammen med at jeg er redd for hvordan jeg blir oppfattet av andre – og det ubehagelige ved at fremmede mennesker kjenner deg uten at du kjenner dem, sier hun og legger til:

– Men jeg har ikke lyst til å gå gjennom livet og være redd for å gjøre et intervju fordi jeg er bekymret for hva andre synes om meg. Det er meningsløs bruk av tid og krefter. Jeg tror vi er på vårt mest lykkelige når vi ikke bruker energi på å tenke på hva andre synes om oss.

Les også: (+) Allerede som tenåring bestemte Gunhild Stordalen seg for ikke å få egne barn

Kunne gjerne ryddet møkk

Sola har gått ned og det begynner å bli kaldt. Vi går inn og setter oss i sofaen. Radioen summer fortsatt i bakgrunnen og Gabrielle plystrer igjen. Hun henter mer kaffe på kjøkkenet. Det er grønne planter på hyller og gulv, og rundt et gammelt trebord står tre eksemplarer av den klassiske Cesca-stolen.

Bordet har Gabrielle spist ved siden hun var tre år gammel. Faren hennes kjørte det over fjellet til henne da hun kjøpte sin første leilighet. Hun klarer ikke å gi slipp på det, selv om hun synes det er altfor svært for rommet.

– Jeg flyttet fra en leilighet som var 30 kvadratmeter større, men jeg følte meg ikke helt trygg når det var så mye plass. Hva skulle jeg med tre soverom, liksom? Jeg er ganske impulsdrevet og kan ofte handle med hjertet og glemme hodet. Da jeg kom inn her, så jeg jo at leiligheten var liten, men jeg likte den. Jeg brukte litt tid til å bli kjent med den, og nå – etter et år – kjenner jeg at den er litt vel liten, sier hun og ler.

– Jeg er sinnssykt glad i Guds frie natur, og jeg skulle gjerne ha vært mer ute. Jeg liker å gå turer på fjellet og er veldig hyttete av meg. Selv om det er gøy å pynte seg, så liker jeg meg best i joggebukse og en stor, hullete ullskjorte. Jeg kunne gjerne ha bodd på en gård, hatt dyr og ryddet møkk.

– Hæ?

– Det er noe enkelt ved det, så konkret.

Hun ser ut av vinduet, mot alle lysene som glitrer i åsen.

– Jeg elsker tv-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det er sant. Jeg blir dratt mot naturen og det stillestående. Det som ikke har noe med jeg-et å gjøre og som ikke handler om selvdyrkelse, men om noe som er bra for fellesskapet.

– Det er bra å lage musikk som betyr noe for folk også, da.

– Jo da, jeg må huske på at jeg gjør en forskjell og spiller en viktig rolle i livssyklusen, jeg også. Musikk betyr mye i livene til folk – og i mitt eget liv. Det at musikk får folk til å gjøre og føle ting, er liksom ikke noe jeg tenker så ofte på.

– Men når du står på en scene og ser utover?

– Det er stort. Det er de øyeblikkene ... Livet mitt er jo mest som alle andres, ikke så annerledes. Men når jeg står foran mange tusen mennesker. Åh, je heiane, sier hun og smiler.

«Gabrielle Leithaug kjæreste?»

Gabrielle slår fast at hun nok ikke kommer til å flytte ut i skauen med det første.

– Dessuten er jeg utrolig husredd og har ekstremt livlig fantasi. For meg er det hundre prosent sannsynlig at det står et gjenferd utenfor vinduet her nå. Det er dessuten lettere å gjøre alvor av å flytte på en gård når man er flere.

– Apropos det å være flere. Når jeg googler deg, kommer det alltid opp: «Gabrielle Leithaug kjæreste.»

– Haha, spør du om jeg har kjæreste? Nei, jeg har ikke kjæreste, og kommer ikke til å gå dypere inn i det temaet i dag, sier Gabrielle og ler.

Denne våren skal hun endelig ut på turné igjen. Hvis alt går etter planen, starter hun med konsert i Bergen i mars og fortsetter med det som må være en av årets «må på»-konserter sammen med svenske Veronica Maggio i Oslo Spektrum i april.

– Altså, jeg gleder meg sånn!

Gabrielle banker tre ganger i bordet.

– Det kommer til å bli en kveld for historiebøkene.

Håkon var popstjernen som nektet å opptre: – Vi skjønte tidlig at det var noe galt med pappa

Elvis ble sett på som en samfunnsfiende av en hel generasjon. Ett genialt grep endret alt