PROGRAMLEDER OG SPORTSANKER ANNE RIMMEN
Da Anne Rimmen falt for Ailo, sendte hun mail til sjefen: «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det»
Setefødsel, rettssak og direktesendinger på tv – og det midt under en pandemi. Med medfødt sinnsro og store mengder energidrikk kommer Anne Rimmen (40) seg gjennom det meste.
Det er vår og Anne Rimmen (40) stråler om kapp med sola.
Det er her, i funkisvillaen på Tåsen i Oslo, at hun har holdt fortet gjennom hele pandemien, sammen med Ailo og de to barna. Ebbe kom til verden etter en styrtfødsel for snart seks år siden. Kort tid etter at Norge stengte ned i mars 2020, kom Iben med rumpa først.
– Jeg var alene med henne på sykehuset. Ailo fikk bare være der under selve fødselen og et par timer etterpå. Det var rart. Siden har det egentlig bare fortsatt sånn, sier Anne.
Det er virkelig forunderlige tider. Et lite virus setter hele verden ut av spill, et land som bryter menneskerettighetene arrangerer OL, og til å lede sendingene fra den kinesiske hovedstaden: en selverklært sportskløne fra Danmark. Eller «en av Norges beste programledere», som hun ble kalt av Eivind Landsverk, kanalsjefen som lokket Anne til TVNorge da kanalen fikk OL-rettighetene i 2016.
Nå er hun på sitt sjuende OL – og like blid.
– Det er gøy, intenst og altoppslukende! sier hun.
– I fjor ble «sportsvasking» kåret til årets ord. Hva tenker du om å være en del av det? (Sportsvasking handler om å arrangere store sportsarrangementer for å lede oppmerksomheten bort fra brudd på menneskerettighetene og andre kritikkverdige forhold, red.anm.)
Les også: Anne Rimmen og Susanne Wergeland fikk barn samtidig: Lettet over at OL ble utsatt
Yrke: Journalist og programleder,
Kjæreste: Samboer med Ailo Gaup (43)
Barn: Iben (1) og Ebbe (5)
Bosted: Tåsen i Oslo
Kjent fra: Tidligere sportsanker i NRK, der hun også ledet arrangementer som Melodi Grand Prix og Idrettsgallaen.
Har siden jobbet i TVNorge og blant annet vært programleder for «Mandagsklubben». Er i dag frilanser og aktuell med «OL-kveld» på TVNorge, som hun leder sammen med Carsten Skjelbreid.
Barna Iben og Ebbe
Anne skal akkurat til å svare idet lille Iben gjør sin entré. Hun blir stående og titte lenge på moren, smørblid og med smokken dansende i munnen, mens hun vugger litt fram og tilbake, som for å invitere til lek, før et par hjelpende besteforeldrehender henter henne.
Anne, som bare har smilt overbærende til hele opptrinnet, retter seg litt opp i ryggen, stemmen er et knepp høyere.
– Det er vanskelig. Jeg synes ikke det er medienes rolle å boikotte. Vi er journalister og skal dekke det sportslige og selvfølgelig det som skjer rundt. Det vil gjøre at mye kommer fram, som ellers ikke ville ha gjort det, og som forhåpentligvis kan føre til en endring. Kanskje det er naivt, men jeg velger å håpe på det.
Femten år er gått siden Anne Rimmen insisterte på at Karen Marie Ellefsen måtte være med henne inn i studioet da hun debuterte som sportsanker i Dagsrevyen på NRK i 2007 – i tilfelle dånedimpen.
Les også: Anne Rimmen var ikke i tvil om NRK-comebacket: – Sjokkerende hvor stort problemet er
Storebror i Danmark
Men la oss hoppe enda lenger tilbake, til 1982. Lenge før hun utdannet seg til journalist i Australia, fikk jobb i TV Telemark hjemme i Porsgrunn, fortsatte som sportsanker i TVNorge, ble snappet av NRK og ble et av landets mest kjente fjes, satt nemlig lille Anne på storebroren Jeppes fang.
Den biologiske broren i Danmark har ikke fått like mye oppmerksomhet som de medieprofilerte stesøsknene Marte og Morten Stokstad, men når vi spør etter bilder som betyr noe spesielt for henne, trekker hun fram et fra nettopp den situasjonen.
Bildet er tatt på Annes dåpsdag, den lange hvite kjolen har røde og blå striper nederst, og mens Jeppe ser litt betenkt ut der han holder hendene rundt henne, stråler Anne mot fotografen i et stort, tannløst smil.
– Jeg ser mye av Jeppe og nevøene mine i mine egne barn. Vi har aldri bodd sammen, bare til jeg var ett år, likevel føler vi nok en sterk tilknytning til hverandre. Men det er noe med den fysiske avstanden.
Anne var tre da moren flyttet til Norge med henne, mens faren og storebroren ble igjen i Danmark. Hun er i ferd med å fortelle da lille Ebbe kommer for å sjekke hvor det er blitt av mammaen hans. Han titter ertelystent på henne, og har ingen bråhast med å gå ut igjen når Anne gir beskjed om at hun har et møte. Hun følger ham vennlig ut med blikket, før hun fortsetter.
– Da jeg var liten hørte jeg noen ganger: «Å, stakkars deg, foreldrene dine skilte seg» … Men det er sånn det alltid har vært. Det har aldri vært noen dramatikk i det for min del. Jeg hatt en stefar som alltid har vært der for meg. Det ble mer som en bonus, at jeg har familie i både Norge og Danmark.
«Jeg reiser alene»
Anne vokste opp med å se stesøsknene omtrent annenhver helg. Jeppe møtte hun i helger og ferier. Hver jul feiret de to sammen, enten hos moren eller faren.
– Jeg gledet meg alltid til vi skulle ses. Vi har så godt som aldri kranglet. Når vi var sammen, var vi så glade for det at vi ikke hadde den hverdagskranglingen. Vi nøt å være sammen, forteller hun.
Anne smiler, kommer på noe.
– Jeg var et av de barna som fløy rundt med en lapp rundt halsen med «Jeg reiser alene».
– Var du uredd som barn?
Igjen kommer et sånt pragmatisk svar hun så ofte gir.
– Å ta fly alene som barn, er mye mindre skummelt enn å ta båt. På fly blir du fulgt av en voksen hele veien. Jeg så på det som morsomt og gøy.
Kanskje var det i denne tidlige fasen av livet at Annes tilpasningsdyktige og løsningsorienterte livsholdning ble formet. Så lenge man har hverandre, kan det være det samme med alt annet, mener hun. Ja, hun er såpass upreget av strabasene de siste årene at vi tillater oss å komme med en vennlig påminnelse:
Ebbe kom til verden etter en styrtfødsel i 2016, Iben kom som nevnt med rumpa først i 2020. I 2017 var samboeren i en motocrossulykke, året etter gjennomgikk han flere kneoperasjoner – og det tok lang tid før han var ordentlig på beina igjen. Parets villakjøp i 2018 endte med rettssak mot den tidligere eieren i 2021.
Ifølge Dagbladet skal Ailo nærmest gråtkvalt ha beskrevet ekstraarbeidet som «enormt». Fortsatt bor familien mer eller mindre på en byggeplass.
Anne ser like uanfektet ut etter å ha hørt hva vi har lest opp. Hun lener hodet inntil den høye, lyse sengegavlen. På toppen står det oppstilt noen små leker. Rett ved Annes venstre øre står en blid legohund med kjeften på vidt gap og bjeffer stumt.
– Det har vært mye de siste årene, uten tvil. Vi har blitt flinke til å ta livets utfordringer som de kommer. Man må bare prøve å gjøre det beste ut av det. Være takknemlig over det vi har. At vi har friske barn – bank i bordet! Alle har sitt, det er sånn livet er, med opp- og nedturer.
– Men etter to år med pandemi og barn hjemme … Hender det at du også mister det?
– Jeg er rolig som type, men jeg mister det, jeg også. Jeg kan bli utålmodig og irritert, spesielt når jeg er sliten.
Les også: (+) Én kveld dyttet sønnen vår et brev til oss under døren med en hjerteskjærende beskjed. Det forandret alt
Falt for kontrastene
Det har vært en periode nå der det har tatt to timer å få den yngste i seng, forteller Anne, og som hun tørt påpeker – da er det lite igjen av kvelden.
– Og så drikker jeg ikke kaffe, heller …
Hun stopper litt opp for å finne de rette ordene.
– Jeg vil ikke si jeg har blitt avhengig av Red Bull, men det har gått en del av det. Det ser alltid helt bomba ut her. Men da tenker jeg at så lenge vi har hverandre og det er mat på bordet, så er det det viktigste.
– Hvordan er du når du mister det, da?
Hun nøler litt før hun svarer.
– Jeg er veldig opptatt av å ikke miste det foran barna.
– Men mot voksne? Kan du være spydig, for eksempel? Banne eller skrike?
– Ja. Men når du bor med en nordlending, så preller liksom sånt av.
Anne og Ailo møttes da hun var sportsjournalist i NRK og han var motocrosskjører. «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det», skrev hun i en mail til sjefen da forholdet var et faktum i 2008.
Hun falt for kontrastene ved ham, har hun forklart i tidligere intervjuer, at han hadde både det tøffe, maskuline og det myke og gode. Da de ble foreldre for første gang, var det ingen som kunne kjørt saktere hjem med Anne og den lille enn det han gjorde.
– Hvordan har det gått med forholdet under pandemien?
– Pandemi eller ei – vi er i småbarnsfasen og holder på med oppussing, så det er ikke like romantisk som det var for fem-seks år siden. Jeg er glad for at vi hadde noen år med bare oss to der vi bygde en solid plattform før vi fikk barn.
– Hva gjør du for å ta vare på deg selv og forholdet?
Anne bryter ut i latter.
– Det er noe jeg leser om at er fint å gjøre, men der har vi litt å gå på!
Les også: (+) Alle har vel sviktet et annet menneske. Men sviket mitt var verre
Gjorde intro i fritt fall
Det er takket være besteforeldrene at hverdagskabalen går opp. Ailos foreldre flyttet nordfra rett før pandemien. Gjetordet går om bestemors egenskaper som babyhvisker, hun kan bysse og lalle selv den mest gjenstridige unge i søvn. Nå har også Annes foreldre flyttet nærmere.
At hun selv en gang danset på høyttalerne under journaliststudiene i Australia, kjennes som et annet liv. Hun måtte ty til en venninne for noen morsomme bilder fra tiden «down under», men det viste seg at ingen av dem var egnet for trykk.
Også de ni årene i NRK beskriver Anne som en tid der hun fikk gjøre ekstremt mye gøy, som for eksempel Ekstremsportveko på Voss. En gang foreslo en av kollegene på spøk at programlederen kunne introdusere et innslag idet hun hoppet ut av et fly. «Hvorfor ikke», svarte Anne, og hoppet i tandem mens hun snakket til kamera – i fritt fall, men like blid.
I ettertid har hun vært glad for at hun gikk gradene i NRK. Startet i det små med dag- og morgensendinger, så videre som sportsanker i Dagsrevyen, før hun endte med å lede de aller største direktesendingene, som Sommeråpent, 17. mai-sendingen, Idrettsgallaen og Melodi Grand Prix.
– Det er ikke så skummelt med direktesendinger som mange tror. Når du har gjort det noen ganger, så merker du det. Jeg synes jeg gjør det bedre når det er direkte, jeg er mye mer skjerpa, sier hun.
Opplevd misunnelse
I mange år jobbet Anne mye og hardt, takket ja til nesten alle muligheter hun fikk.
– Du har fortalt om misunnelse i et tidligere intervju, kan du si litt mer om det?
– Jeg liker at vi jenter kan heie på hverandre og være rause med hverandre. Jeg prøver å være støttende overfor andre når jeg kan det. Men i denne bransjen er det mange som vil ha de samme jobbene. Så man må bare stå på og gjøre jobben bra, samtidig som man oppfører seg ordentlig.
– Er det noen som har oppført seg uordentlig mot deg?
Hun nøler før hun svarer.
– Misunnelse kommer jo sjelden direkte, det er mer indirekte. Det har heller vært sånn at jeg har forstått det i etterkant. Men jeg har ikke hatt fokus på det. Jeg tenker at det er lov å kjenne på at det kan svi litt om man ikke får en jobb, men at man likevel må kunne si «kult for deg» til den som fikk den.
– Er du en andre kan lene seg på nå?
– Jeg håper det. Jeg har flere kollegaer som har kommet etter meg, som jeg har prøvd å gi tips og råd til om de har spurt. Samtidig som jeg ikke har villet presse meg på om de ikke har spurt.
Etter ni år i NRK og fire år på kontrakt for Discovery (som eier TVNorge), er Anne nå frilanser. Med mindre lineær tv-titting, er det større aksept for at programlederne ikke må være tilknyttet bare én kanal.
– Det gjør at jeg kan takke ja til prosjekter jeg brenner skikkelig for. Da jeg ble spurt om å lede TV-aksjonen i fjor, hadde jeg skikkelig lyst til å gjøre det. Å gjøre en jobb som er så meningsfull … Det er ikke så ofte jeg føler at jeg hjelper andre mennesker i den jobben jeg har.
Les også: (+) Jeg fikk barn med eksen til venninnen min. Så kom hun på besøk ...
Lite søvn
Så skal man heller ikke undervurdere den gleden andres sportsprestasjoner kan gi i et menneskes liv. Nå er det Anne som er den garva, som kan si til OL-redaksjonen at det er lurt å vente litt når de vil feste allerede etter første sending – det er tross alt femten sendinger til.
Anne sitter ofte oppe og jobber etter at barna og samboeren har lagt seg, avslører hun.
– Når sover du, da?
– Ikke spør om det. Det altfor lite søvn i perioder.
– Hvor har du den mentale stabiliteten fra? Til å virke så upreget av både pandemi og småbarnsliv?
– Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er så stabil, men jeg er nok født med en rolig sinnstilstand og et positivt sinn. Jeg tenker at det meste ordner seg. Selv om det ikke alltid gjør det, så går det seg til.
– For en gave!
Anne Rimmen smiler det store, vakre smilet sitt enda en gang.
– Også er det Red Bull, da vet du, så da ordner det seg.
Styling: Linda Myrseth/Stylemanagement. Makeup og hår: Sissel Fylling/Stylemanagement. Location: Holzweiler Platz
