Anne Rimmen OM FAMILIEN:
Anne har endelig blitt norsk statsborger. Hun merker forskjell
Hun har endelig blitt norsk statsborger, men er fortsatt en danske i skiløypa. Når snøen smelter og vårsola skinner, våkner Anne Rimmen (43) til liv.
Det er påskestemning på Damplassen i Ullevål Hageby i Oslo. Utenfor det lokale bakeriet sitter Anne Rimmen (43) på en skinnfell og myser mot sola. Dagene har blitt lysere og lengre, og både folk og fugler kvitrer fornøyde i solveggen.
Til tross for at klokka bare er 10 på formiddagen, har Anne allerede rukket å steke vafler, hun har malt litt og fulgt barna Ebbe (8) og Iben (5) til skole og barnehage.
– Det er ikke vanlig at jeg steker vafler på en torsdag morgen, altså, men noen morgener er litt roligere fordi både Ailo og jeg har fleksible dager, og da synes jeg det er deilig å ta det litt med ro. Å være frilanser, har sine fordeler, og en av fordelene er definitivt friheten.
Frilansfrihet
Anne Rimmen er en av Norges mest profilerte programledere. Hun startet karrieren i TV Telemark, og har siden den gang vært sportsanker i NRK, programleder for blant annet «Monsen på villspor», samt ledet store live-sendinger som OL-studio, Idrettsgallaen, Melodi Grand Prix og TV-aksjonen. Nå er hun aktuell som deltaker i seersuksessen «Spillet» på TV 2.
– Som frilanser kan jeg i større grad velge selv. Noen jobber takker jeg ja til fordi det er smart og godt betalt, mens andre ting sier jeg ja til fordi det er gøy. Jeg tror det er sunt å utfordre seg selv på arenaer der man ikke er på hjemmebane. Det er én av grunnene til at jeg sa ja til programmer som «Spillet», «Maskorama» og «71 grader nord kjendis» – sistnevnte skulle jeg aldri ha blitt med på. Jeg passet overhodet ikke inn på den arenaen, sier hun og ler.
– Jeg er ikke noe konkurransemenneske, og det er ikke viktig for meg å gjøre det bra, men jeg er med på grunn av opplevelsen og utfordringen. Jeg er egentlig glad i å ha kontroll og være godt forberedt, men sier likevel ja til ting som er utenfor komfortsonen. Jeg er stolt av at jeg tør.
– Hvordan var det å være med i «Spillet»?
– Det var intenst, spennende og lærerikt. Intenst fordi vi aldri vet hva som skal skje og aldri får slappet av. Vi er «på» hele tida, og det er kameraer overalt. Spennende fordi det er et spill og man ikke vet hva som venter, hvem som sier og gjør hva, og hvem man kan stole på. Og lærerikt fordi jeg lærte mye om meg selv, og om menneskelige relasjoner.
Les også: Oskar Westerlin: – Jeg skulle jo være iskald, men ...
Norsk og dansk
Anne Rimmen ble født i Viborg på Jylland i 1981. Tre år senere ble foreldrene skilt. Faren og broren ble igjen i Danmark, mens Anne og mora flytta til Norge.
I Norge giftet mora seg på nytt, og Anne fikk to stesøsken: Marte og Morten Stokstad. De første skoleårene tilbrakte hun i Moss, så flyttet de til Porsgrunn. I fjor ble Anne norsk statsborger.
– Gratulerer! Merker du noen forskjell?
– Litt – og det handler om identitet. Jeg har aldri kunnet si «vi nordmenn». Jeg er jo født i Danmark, og begge mine biologiske foreldre er danske, så da er man jo dansk. Men jeg har bodd i Norge i 40 år, og jeg har alltid følt meg mer norsk enn dansk. En liten del av meg har tenkt: «Må jeg gi fra meg den danske identiteten?» Men for noen år siden ble det enklere å ha delt statsborgerskap. Jeg fylte ut et skjema og sendte inn politiattest – og vips, så var jeg norsk – og dansk!
– Men du er visst ikke født med ski på beina?
Anne ler høyt.
– Jeg er en danske på ski, og det å være dansk, har alltid vært min unnskyldning for å være elendig på ski. I barndommen tilbrakte jeg alle vinterferier, påskeferier og annenhver jul i Danmark, og der er det jo ingen som går på ski. Når vi var på skitur på hytta på Rauland, satt mamma seg ned på rumpa i alle nedoverbakker, og det har jeg også mest lyst til å gjøre.
Anne smiler, men hun tuller ikke.
– Når jeg sier at jeg ikke er født med ski på beina, sier de fleste: «Jeg er heller ikke så god på ski», men de skjønner jo ikke hvor ille det er. Både jeg og mine nærmeste er livredde for hva som kan skje når jeg går på ski. Det hadde jo vært ålreit om det ikke var helt krise når jeg kom til en nedoverbakke, for eksempel, men det er det faktisk. Jeg blir livredd for ikke å klare å bremse i tide, eller for at jeg skal slå meg skikkelig. Jeg tuller det litt bort, sånn som nå, men egentlig er det jo litt sårt og kjipt fordi jeg er redd for at det skal smitte over på barna. Jeg skulle jo ønske at jeg mestret det.
– Du skal med andre ord ikke gå på ski i påska?
– Absolutt ikke.
Les også: (+) Sophie Elise helt privat: – Vi bodde i en trang kjellerleilighet og hadde lite penger
Forloveden Ailo Gaup
Anne Rimmen har intervjuet alt fra idrettshelter i lykke- rus til fattige mennesker i dyp krise. En sommerdag for 17 år siden skulle hun intervjue Ailo Gaup for NRK Sporten. Hun hadde intervjuet den profesjonelle motocross-utøveren tidligere. Han konkurrerte mye i utlandet på den tida, men nå var han hjemme i Norge med et brudd i hånda. De hadde bedre tid enn vanlig, og TV-bildene viser en strålende blid og opplagt journalist. «Her er det ett eller annet», tenkte Anne Rimmen.
– Jeg syntes Ailo var en kul fyr og ble veldig sjarmert. En stund etter intervjuet, møttes vi på fest hos noen felles venner, og så møttes vi på date. Like etter første date ble vi oppringt av journalister som hadde fått tips om at Ailo og jeg hadde blitt sett sammen på en restaurant, forteller Anne.
Det hadde altså sittet noen og observert de to på restauranten, og så tipset mediene.
– Det var ubehagelig og rart å tenke på, og det ble masse styr og stress. Plutselig ringte det journalister og spurte om vi var et par, lenge før vi selv hadde definert oss som det. Vi hadde bare vært på et par dater, liksom. Ingen av oss var forberedt på at det skulle bli noe oppstyr. I verste fall kunne det jo ha ødelagt for oss, men istedet måtte vi – veldig raskt – finne ut om vi var kjærester.
Les også: Anne Rimmen og Ailo Gaup: Vil ikke at sønnen skal følge i hans fotspor
Bryllup på planen
Anne og Ailo bestemte seg for å bli kjærester. Nå er de forlovet. Ailo fridde på en båt i Antibes i Frankrike høsten 2023, og den klassiske diamantringen som glitrer på Annes venstre hånd, vitner om at hun sa ja.
– Det er kjempestas å si at vi er forlova, og det gir en ro på at det er oss. Vi har vært sammen i 17 år, så vi har ikke noe hastverk med å gifte oss. På én måte kunne jeg fint hatt et bryllup med fest i hagen og brukt kjole fra Tise, men jeg kunne også hatt et fancy bryllup. Det er jo bare én dag. Skal man ikke kjøpe drømmekjolen og be alle man kjenner og ha en skikkelig fest? Men å kjøpe svinedyr kjole for den ene dagen, sitter langt inne … Dette er så typisk meg. Jeg liker så mye forskjellig. Jeg er glad i fine kjoler, men en annen del av meg er veldig fornuftig. Vi skulle ha gifta oss før jeg ble så fornuftig. Ha-ha!
– Er du så fornuftig?
– Ja, jeg tenker ofte på konsekvenser. Jeg går for eksempel hjem tidligere fra fest enn før fordi det kommer en dag i morgen. Det handler nok også om søvnmangel. Jeg har jo ikke sovet så mye de siste ni årene, så jeg orker ikke at dagen derpå blir slitsom og ødelagt.
– Er du og Ailo like?
– Vi er både like og ulike. Vi utfyller hverandre på mange måter, og vi samarbeider godt. Vi er omsorgsfulle og snille, begge to, men Ailo tør mye mer enn meg. Han turte for eksempel å satse på idretten og gå for drømmen sin. Jeg beundrer mennesker som tør. Også er han mye mer gøyal enn meg! Ailo er veldig morsom, og jeg ler mye av ham.
Til tross for den tøffe sporten han har drevet med, beskriver Anne ham som en veldig beskyttende pappa.
– Han er nesten over i kategorien overbeskyttende, vil jeg si. Jeg er mer laidback. Jeg tenker at ting går bra, at det ordner seg. Etter 17 år sammen, faller man jo inn i et mønster der man har hver sine oppgaver. Ailo følger for eksempel opp Ebbe på fotballen. Jeg tror han kjenner seg godt igjen i lidenskapen til idretten.
– Jeg har hørt at du kan være ganske lidenskapelig på fotballbanen også?
– Jeg har nok fått beskjed om å dempe meg litt på sidelinja, men det er kun entusiasme og glede, altså, forsikrer Anne.
Hun spilte også fotball i ungdommen, og var – etter eget utsagn – ikke spesielt god, men temmelig rask.
– Det har hendt at Ailo står litt unna meg når det er kamp, for å si det sånn. Jeg tror han later som om han ikke kjenner meg. Ha-ha-ha.
Les også: Anne Rimmen: – Mamma syntes ikke det var artig
Grønne greier
Anne Rimmen synes at vinteren har vært lang. Hun myser bak solbrillene og forteller at hun gleder seg til våren, til lysere dager og til å kjenne at sola varmer.
– Den energien som sola og lyset gir … Herregud, så deilig! Jeg gleder meg til det.
Mens det titter frem snøklokker i mange hager, skjer det ikke stort i hagen til Ailo og Anne. I hagen ved det gamle huset på Tåsen var det en gang det Anne kaller «en del greier». Paret fjernet de fleste greiene, men lot epletrær og plommetrær stå. Og noen rabarbraplanter, som Anne ikke skjønner seg på.
– Jeg aner ikke hvorfor rabarbraen kommer tilbake år etter år, for jeg gjør virkelig ingen ting med dem. Jeg gleder meg over flotte blomster og alt som er grønt og frodig, og det gir meg masse energi og glede, men jeg har ikke grønne fingre. Å dulle rundt med planter … Jeg har det ikke i meg. Men jeg kan skjønne at det gir folk ro. Mormor var kjempeglad i blomster, mamma også. Mamma mener jo at flere av inneplantene våre lever fordi hun vanner dem når hun er innom – ha-ha.
En blomst til besvær
Til tross for at Anne ikke har grønne fingre, valgte hun å tatovere en liten blomst ved ankelen. Anne og venninna syntes at tatoveringer var kult, så da Anne fylte 18 år, resulterte det i en liten blomst på foten.
– Hvorfor i alle dager skulle jeg ha den blomsten? spør Anne i dag.
– Noen år senere flyttet jeg til Australia for å studere. Jeg ble sammen med en som hadde mange tatoveringer, og plutselig syntes jeg den bitte lille blomsten var teit. Så da bestemte jeg meg for å ta en ny tatovering som liksom skulle henge sammen med blomsten, og vips så hadde jeg en svær tribal-tatovering på vrista.
Anne rister på hodet og forteller videre:
– Jeg husker at min spontane tanke var at tatoveringen var stor og voldsom da tatovøren tegnet den, men jeg turte ikke å si noe, for da var vi liksom i gang. Veeeeldig dumt, sier Anne og rister på hodet igjen.
Men hun bestemte seg for å fjerne den før hun fylte 30 år.
– Jeg har brukt mange penger og hatt mange smertefulle stunder for å fjerne den, men nå er den borte, sier Anne og smiler sitt bredeste og hviteste smil.
– Og det er det eneste kosmetiske inngrepet du har gjort?
– Ja, det er det eneste kosmetiske inngrepet jeg har gjort. Dette er forresten en veldig interessant diskusjon, som jeg har hatt med flere i det siste, sier Anne og retter seg opp.
– Jeg synes det er vanskelig å legge merke til at jeg blir eldre. Jeg er i en bransje hvor det er mye fokus på utseendet, men vi får ikke lov til å snakke om det fordi det er så tabu. Vi skal helst ikke gi hverandre komplimenter for utseendet heller fordi det liksom ikke er viktig. Jeg synes det er teit at vi ikke kan snakke om det. Jeg skulle ønske at jeg var en av dem som kunne omfavne å bli eldre. At jeg kunne si «Jeg elsker hver rynke fordi det er tegn på at jeg har levd», sier hun poetisk.
Når hun står trøtt foran speilet om morgenen og ser at det henger litt her og der, er det lett å tenke at det kanskje er på tide …
– Noen ganger føles det som om alle andre har tatt Botox eller gjort ditt og datt. Da er det lett å tenke: «Er jeg den eneste?» Da ser man jo plutselig veldig sliten og gammel ut, ikke sant, og det er jo litt urettferdig, sier hun og fortsetter:
– Jeg er stolt av at jeg har «stått imot», men man skal aldri si aldri. Hvis jeg noen gang gjør noe, vil jeg i alle fall kunne stå for det og snakke om det. Samtidig synes jeg det er noe skummelt med Botox og kosmetiske inngrep. Jeg ønsker å være et godt forbilde for datteren min. Jeg ser jo at hun er opptatt av sitt eget speilbilde allerede, at det er strutteskjørt og rosa ting. Mens hun får skryt for å være søt, får sønnen min skryt for å være flink. Alt i meg stritter imot når jeg hører det. Det går an å være både søt og flink og tøff. Jeg synes det er en vanskelig diskusjon, og det blir enda vanskeligere hvis vi ikke kan snakke om det.
Treningsrom i stua
De som følger Anne på sosiale medier, ser kanskje bilder av ei nysminka dame i vakre festkjoler, en friskus i fritidstøy eller en spreking med treningstights.
– De som følger meg på Instagram, sier at jeg trener masse, men det er jo fordi jeg alltid deler bilder når jeg er på trening. Jeg legger ut bilde for å skryte, og så ligger det en bitte liten forpliktelse i å legge ut sånne bilder også. Jeg skulle gjerne ha trent mer enn jeg gjør. Jeg er sånn at jeg må ta på meg treningstøy når jeg står opp hvis det skal bli noe av. For det forplikter. Jeg kan jo ikke ta av meg treningstøy uten å ha trent!
Ifølge Ailo har Anne innredet stua til et treningsrom. Der er det visstnok yogamatter, vekter og en diger balanseball – som ungene synes er kjempemorsom.
– Han glemte å fortelle om de fire kettlebells’ene som fortsatt står i originalesken sin, sier Anne og forklarer:
– Ved å ha masse treningsutstyr i stua, har jeg liksom ingen unnskyldning. Jeg tror at det er med på å motivere meg til trening, forklarer hun.
Når Anne skal trene i stua, vil hun helst at Ailo oppholder seg på et annet sted. Ifølge forloveden lukker hun igjen to skyvedører, men gjennom frostet glass kan han se Annes armer og ben bevege seg i et voldsomt tempo.
– Han tenker nok på gårsdagen! Da startet jeg dagen med treningstøy, men da jeg kom hjem etter å ha levert barna og handlet, hadde jeg mest lyst til å gjøre alt annet enn å trene. Jeg vil helst at Ailo holder seg unna, men han romsterer rundt og snakker i telefon, og jeg irriterer meg litt over det. Til syvende og sist handler det om at jeg febrilsk prøver å motivere meg til å trene, særlig på vinteren.
– Har du mye dårlig samvittighet?
– Ja, men jeg prøver å ikke ha det. Jeg tror mange har dårlig samvittighet for at de ikke strekker til, og at tida flyr fra oss. Men jeg synes det er viktig at vi ikke er så strenge med oss selv. At vi gir oss selv litt slækk og er rause med oss selv og hverandre. Jeg kan også være litt kritisk og streng mot meg selv. Noen ganger kommer den lille jævelen på skulderen som spør: «Er dette bra nok? Er du bra nok? Har du forberedt deg godt nok?» Noen ganger trenger jeg å minne meg selv på at ting er bra nok. Vi gjør så godt vi kan!
Les også: Dora Thorhallsdottir: Visste du at de seks første årene av ditt liv er de viktigste?
Gjøre en forskjell
Anne har fått jobbe med TV-aksjonen og har blant annet vært med på å samle inn penger til «Leger uten grenser» og «Plan». Mange av historiene hun har hørt i forbindelse med innsamlingene, har gjort inntrykk. Hun merker at hun tør å sette seg inn i og engasjere seg i tematikken på en annen måte enn tidligere.
– TV-aksjonen handler om så store ting. Det er en innsamlingsaksjon der man prøver å gjøre en forskjell i verden ved å samle inn penger til noen som virkelig trenger det, og det føles meningsfylt. For noen år siden var jeg mer distansert fordi jeg ønsket å ha en profesjonell holdning til alt og alle, men jeg synes det er fint at jeg som programleder også kan engasjere meg. Det gjør oss bare mer menneskelige, å vise at vi kan bli engasjert og rørt.
Anne har også jobbet mye med humor og underholdning, noe hun mener er viktigere enn noen gang.
– Vi skal ikke kimse av underholdning. Vi trenger underholdning også – særlig nå. For litt siden snakket jeg med en som lurte på om vi hadde vann og beredskapslager i kjelleren, og det har vi jo ikke, sier hun og ser utover Damplassen, på hundene som svinser forbi og på menneskene som trekkes mot sola.
– Verden er skummel akkurat nå, men jeg har likevel en naiv tro på at det skal ordne seg. Det gjør som regel det.
