I mange år følte Rolf at noe skurret. Så valgte moren å fortelle

Han kommer ruslende over fotgjengerfeltet i Ystad, og det blir litt småprat blant innbyggerne, på en diskret, svensk måte.

Det er nok få mennesker som kan krysse en gate og likevel på en måte eie plassen, men Rolf Lassgård kan det.

Han er «bare» 193 cm høy, viser det seg, men tar plass – på en positiv måte. Og når man hører den lave, buldrende latteren og den varme stemmen, da er det lett å bli litt mo i knærne.

Han er nyinnflyttet skåning og samboer, og i mars i år runder han 70 år.

Denne julen har han vært aktuell i SVTs storsatsing «Whiskey med is», der han spiller tidligere statsminister Thorbjörn Fälldin.

Serien er en satire om da den russiske ubåten U-137 gikk på grunn i den blekingske skjærgården i 1981.

Det var en hendelse som vakte oppsikt over hele verden, og midt i stormen sto den piperøykende sauebonden Fälldin.

– Hva husker du om ubåtaffæren?

– Jeg husker selvfølgelig da det skjedde, men jeg skjønte kanskje ikke helt rekkevidden av det. Men i ettertid er det definitivt en av de hendelsene der Sverige mistet sin uskyld. «Kan dette virkelig skje her?»

Møtet med Fälldin

Det er alltid vanskelig å spille en historisk skikkelse, men Rolf har brukt mange gamle filmklipp og tidligere minister Carl Bildt som hjelp til å finne ut hvordan han skulle gjøre rollen.

– Jeg kan også føle et visst slektskap med Thorbjörn, vi er begge menn fra søndre Norrland … Jeg møtte ham en gang i Gävle da vi spilte «Den stora vreden» av Fälldins favorittforfatter, Olof Högberg. Jeg prøvde å smugle Olofs bok inn i noen scener i serien, men jeg tror ikke jeg lyktes særlig godt …

Fälldins velkjente pipe-røyking er selvsagt med. Carl Bildt beskrev det som «slaget om Poltava» å entre Fälldins rom.

Og ja, det tøyses litt med statsministerens berømte treghet, men på vennskapelig vis.

– Jeg synes han er en fascinerende person. Thorbjörn hadde beina plantet godt på jorden da han var statsminister. Det er noe veldig vakkert i det, sier Rolf Lassgård.

Vi møter skuespilleren i den gamle jernbanestasjonsbygningen i Ystad, og han har ingen store krav. Et glass vann er mer enn nok mens han tålmodig poserer i den foreslåtte lenestolen.

Les også: Da Ole Torp dykket ned i den vonde historien, forsto han at faren ikke hadde fortalt ham alt

Sterkere kjærlighetshistorie

I mars fyller han 70 år, og det er ikke en dag han ser frem til, sier han.

– Men samtidig – hva kan jeg gjøre med det? Jeg må bare være glad mens jeg er her. Jeg har alltid fnyst av uttrykket «70 er det nye 50», men vår generasjon blir faktisk ikke gammel på samme måte som mine foreldres. Tenk bare på Ove i «En mann ved navn Ove». Han var bare 60 år og hadde allerede caps og gabardinbukse.

Vi stopper der et øyeblikk, filmen er tross alt den tredje mest sette svenske filmen gjennom tidene, med sine nesten to millioner besøkende.

Rolf Lassgård ble unisont hyllet, og filmen ble nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film i 2017.

For to år siden kom en amerikansk versjon med Tom Hanks i hovedrollen, og mange mener at Rolfs prestasjon overgikk verdensstjernens til gagns.

– Ja, ja, hm, sier Rolf, som ikke er typen til å erkjenne det sånn umiddelbart.

– Det er vanskelig å gjøre filmen om til en annen virkelighet, sier han i stedet.

– Jeg synes kjærlighetshistorien er sterkere i vår versjon.

Så er det noe ved Rolfs skuespill, at det alltid er en ekstra dybde under overflaten, enten han spiller en transkjønnet person i «Min far Marianne» eller legen Birger i Kerstin Ekmans «Händelser vid vatten».

Han analyserer ikke seg selv i særlig grad, men innrømmer at barndommen kan ha påvirket livet hans på en kanskje ubevisst måte.

Les også: (+) Jens Stoltenberg: – Jeg hadde gitt henne et løfte jeg måtte holde

Måtte bli mellom oss

33 år gammel fikk han vite at han hadde en annen far, og selv om mange barn kan fantasere om at de ikke hører til i familien, var det likevel noe som skurret for Rolf.

Søsknene hans var korte og mørkhårede, mens han selv var høy og blond.

-«Det er fra bestefaren din», sa familien beroligende.

Men de som visste, visste, og til slutt valgte moren å fortelle at hun var blitt gravid uten å være gift, og at Rolf hadde en annen far.

– Du må tenke deg at dette var på 1950-tallet, midt ute på den jämtlandske landsbygda. Dette var noe som måtte «bli mellom oss», som de sa.

– Og så tror jeg tiden bare gikk. Når er det riktig å fortelle det? Da jeg var i ferd med å fylle 15? Da jeg flyttet hjemmefra?

Han forteller at han ikke tenkte så mye over det, men i stedet satte pris på at han rakk å bygge en relasjon til sin biologiske far før faren døde, og at han fikk flere halvbrødre å bli kjent med.

– Det var mer en konstatering da jeg fikk greie på at «sånn er det». Men kanskje har det vært noe som har gnagd litt, nei, det er feil ord, kanskje har det vært et lite, lite hull, at jeg alltid har følt at noe har manglet. Det er ikke så farlig, ikke noe jeg har måttet gå i terapi for, men det lille hullet – kanskje det til og med har vært en ressurs i yrket mitt?

– Er du som faren din?

– Ja, jeg husker da plakaten for «En mann ved navn Ove» kom. «Det er en skikkelig kjekk kar», kommenterte pappa. Da jeg kvittet meg med luggen, ja, da var vi like.

Å skulle bli skuespiller var ikke en barndomsdrøm. Han følte seg slett ikke som en fremtidig filmstjerne hjemme i Östersund, men var heller ubekvem i kroppen, følte seg stor og klossete.

På typisk tenåringsvis forsøkte han å krype sammen og huke seg ned for å ta minst mulig plass.

– Jeg passet aldri inn i malen. Det gjør jeg forresten fremdeles ikke, de rammene for medianfolk er ikke noe for meg.

Men da han fant veien inn i studieforbundenes ulike amatørteaterscener, følte han seg straks hjemme.

– Når visste du at du var på rett sted?

– Jeg var vel 18–19 år da jeg første gang tenkte: «Hvis jeg ikke prøver meg på teaterskolen, kommer jeg til å angre resten av livet».

Han kom inn, bare 20 år gammel, og favorittimene hans var – kanskje litt uventet – dans.

– Både stemmen og kroppen er så viktige instrumenter for en skuespiller, og for meg, som alltid hadde følt meg stor og uformelig, var dansen nærmest en befrielse.

Til slutt ble han danselærernes favoritt. Til taterforestillingen «Den store vreden» lærte han seg til og med folkedans.

– Jepp, jeg vil takke den svenske folkedansen for at jeg fant både letthet og tyngde i samme kropp!

Det viser seg at en av sønnene også har en finger med i spillet når det gjelder dansen.

– Jeg husker så godt da han var tre år gammel og kom inn med glade hoppetrinn. «Du hopper så bra», sa jeg. «Nei, pappa, jeg flyr, flyr …» Der har vi hemmeligheten! tenkte jeg.

Alle som har sett Rolf Lassgård i «Min far Marianne», forstår. Det skal noe ekstra til for å få en «overvektig mann med skjegg i dame-nattkjole» til å sveve over en gressplen.

– En veldig kjær scene, kommenterer han selv.

Les også: (+) Fredrik Skavlan åpner opp: – Foreldrene mine mente at jeg burde utredes

Harmonisk skilsmisse

Rolf Lassgård har tre barn og flere barnebarn. I store deler av livet har han bodd i Gävle, på behagelig avstand fra Stockholms kjas og mas.

Derfor kom det nok som en overraskelse for mange da Rolf og kona Birgitta for tre år siden bekreftet at de skulle gå hver sin vei.

– Vi kom til et punkt der vi tenkte: Hvordan skulle det se ut fremover?

Han forteller at de valgte i fellesskap å gå fra hverandre.

– Det var en skilsmisse i full harmoni.

Men han innrømmer at han ønsket å få det til å fremstå som om det var hans initiativ.

– Men de første diskusjonene kom, som de ofte gjør, fra den kvinnelige partneren, innrømmer han.

– Men vi var begge helt enige. Det er ikke uvanlig at kvinner tar initiativ til skilsmisse etter lange ekteskap. De har ofte bygget opp et rikt sosialt liv, mens mennene blir stående alene.

– Var du bekymret for det, for å bli alene?

– Jeg hadde lenge næret en slags lengsel etter det ensomme livet, det ligger i DNA-et mitt på et vis. Dessuten hadde vi et gammelt sommerhus i Skåne, i nærheten av datteren min, som jeg flyttet til, så jeg visste at jeg ikke ville bli helt alene.

– Men det er klart man blir ensom den første tiden. Det er veldig tomt når du åpner døren og ser inn i kjøleskapet.

Huset i Øst-Skåne er fra 1850 og neppe det en eiendomsmegler ville kalt «topprenovert». Standarden er enkel, men Rolf setter i stedet pris på «de små tingene», som han uttrykker det. Nærheten til naturen, blomstene, fuglene …

– For tre dager siden plantet jeg masse blomsterløk; krokus, påskeliljer og tulipaner. Det er en jobb å få dem ned, men på den annen side er det en utrolig glede når de første knoppene dukker opp.

– Er du handy?

– Hah, jeg pleier å kalle meg selv «sterk og dum» fordi jeg er god til tungt grovarbeid. Jeg er en jævel til å slipe, grave, bære og male vinduer og sånt.

Rolf Lassgård hadde ingen planer om å finne en ny kjærlighet etter skilsmissen.

– Nei, den typiske mannlige tilnærmingen, det å gå ut og jakte med en gang, passet meg ikke. Jeg ville gi meg selv tid til å tenke og la livet komme til meg, kan du si.

Og livet kom. Under innspillingen av Richard Hoberts film «Proof of Love» var Beatrice Johansson med på sidelinjen som presseansvarlig.

– Det har sakte, men sikkert vokst til noe veldig fint, forklarer han.

– Blir du like forelsket nå som før?

– Ja, det tror jeg, men på en annen måte. I dag bærer man med seg alle aldre, både følelsesmessig og mentalt. Jeg husker hvordan jeg hadde det da jeg var 15 år og nyforelsket, de linjene er der fortsatt, men det er mye annet også. Jeg kan nok si at forelskelse er enda bedre i høy alder!

I dag bor paret sammen, og de har også skaffet seg sitt eget «kjærlighetsbevis», en valp. Lille Louie er noen måneder gammel og er en Yorkiepoo, en blanding av yorkshireterrier og dvergpuddel.

Det er Rolfs første hund, og den har tydeligvis allerede viklet sin herre rundt lillefingeren.

– Han er en hund som tror han er større enn han er, og det er full fart fremover hele tiden. Det er han som holder meg i form når plagene begynner å komme!

Kjappe fakta om Rolf Lassgård:

Rolf Lassgård (69) bor i et gammelt sommerhus i Øst-Skåne. Han er samboer med Beatrice Johansson, har tre voksne barn fra et tidligere ekteskap, og fem barnebarn mellom 1 og 6 år.

Leser: – Papiravis! Jeg får Dagens Nyheter i postkassen hver dag, foruten på søndager.

Lytter til: – Jeg hører på musikk hele tiden. Det er mange favoritter fra ungdomstiden som «Steely Dan» og David Gilmour fra «Pink Floyd».

Idol: – Jeff Bridges, han blir bare bedre og bedre. Vi møttes i en trang korridor da jeg var i Hollywood under Oscar-nominasjonene.

Blir sint av: – Urettferdighet.

Gleder meg over: – Barnebarna mine.

Ble kjendis over natten. Slik går det med henne i dag

En dag skjønte Vibeke at mormor hadde en helt spesiell plass i nordmenns hjerter. Lite visste hun at hun selv skulle bli en superstjerne