«Ukjent arving»:
Anne og familien arvet fem millioner av ukjent onkel
Gjennom NRK-programmet «Ukjent arving» fikk Anne Grete Taugbøl og hennes slektninger vite at de arvet nesten fem millioner kroner etter en onkel de aldri hadde møtt.
På et sykehjem i Oslo dør den 73-årige Arne Otto Jensen alene i 2014. Ingen sitter ved hans side når han sovner inn, ikke ett menneske var til stede i begravelsen – kirken sto helt tom.
Den tidligere sjømannen og telegrafisten etterlot seg nesten fem millioner kroner, men arven har stått urørt – frem til nå.
I NRK-serien «Ukjent arving» tok programleder Tarjei Strøm og slektsforsker Kai-Samuel Vigardt opp jakten etter Arnes mulige etterkommere.
Syv år etter at Arne døde i ensomhet, ringer telefonen i et hvitt trehus på Ekeberg i Oslo. Anne Grete Taugbøl (69) snakker med sin tremenning Helge. Han er en fjern slektning av Arne og har blitt kontaktet av NRK-programmet. «Kjenner du til navnet Arne Jensen?», undrer han på telefonen.
– Jeg kjente ingen med det navnet. Vi snakket sammen på telefon et par ganger, og jeg fortalte ham at min mor var født Jensen. Da ble Helge interessert i å vite navnet på min mor og alle hennes søsken, forteller Anne Grete til Her og Nå.
NRK-serien «Ukjent arving»
«Ukjent arving» sendes på NRK1 søndager kl. 20:15.
Du kan også se programmet på NRK TV.
Anne Gretes mormor, Signe, var tidligere gift med Otto Jensen. Sammen fikk de fem barn, deriblant Anne Gretes mor Margot.
Slektsforskeren i «Ukjent arving» finner ut at Signe og Otto gikk fra hverandre i 1929, men at de skilte seg først i 1940 – 10 dager før Otto giftet seg på nytt med en kvinne ved navn Ingebjørg. Bare to måneder senere fikk det nygifte paret en sønn, nemlig Arne Jensen. Han er dermed den mye yngre halvbroren til Anne Gretes mamma.
– Det var veldig overraskende å få vite at jeg var arving etter en onkel som jeg aldri har møtt. Jeg kan ikke huske at noen i familien snakket om ham noen gang. Min mor måtte ha visst om ham, for navnet hans sto i dødsannonsen til faren deres – Otto.
– Hun var også i begravelsen, så det er sannsynlig at hun møtte Arne der. Moren min og hennes søsken hadde lite eller ingen kontakt med faren sin etter foreldrenes skilsmisse, så det ble nok heller ikke naturlig for dem å inkludere den mye yngre halvbroren i familien, tror Anne Grete.
Les også: (+) Adopterte Kirsti måtte kjempe for arven
Skamfullt med skilsmisse
På begynnelsen av 1900-tallet, og i flere tiår senere, var skilsmisser både sjeldne og ansett som noe svært skamfullt.
Kanskje var det derfor alenemoren Signe ikke ville snakke om halvbroren til hennes egne barn? Kanskje var hun bitter på sin eksmann? Eller var det Arne selv som ikke ville ha kontakt med sine halvsøsken?
Spørsmålene er fortsatt mange, men i dag er ingen av dem som kunne ha gitt svarene i live.
– Det blir bare spekulasjoner å prøve å forstå hvorfor det ble sånn, for jeg fikk aldri vite noe. Men det er så stor forskjell på den tiden og nå. Den gangen var det vanlig at moren beholdt barna etter et brudd. Så dro faren, og ofte så de ikke mer til han.
– Det var sikkert vanskelig for min mormor å være en skilt kvinne. Det var nok også ganske tøft for henne å klare seg alene med fem barn. Heldigvis har verden gått fremover. I dag har jo de fleste kontakt med barna sine selv om ekteskapet går i oppløsning, men dette var helt andre tider, bemerker hun.
Les også: (+) Jeg var fanget i ekteskapet etter Olavs arbeidsulykke. Men én kveld ringte mamma med en stor nyhet
Ensomhet og alkohol
Anne Grete bor ikke mange kilometerne unna der hennes onkel døde alene på sykehjemmet. Hun satt aldri på fanget hans som barn, han var ikke i konfirmasjoner eller bursdagsselskaper – og hun fikk heller ikke være der for ham da han kanskje hadde trengt det mest.
– Det hadde vært fint å ha kontakt med ham mens han var i live, og det er veldig trist at ingen kom i begravelsen hans. Det får meg til å tenke at han kan ha vært ensom, selv om han egentlig hadde slektninger i nærheten. Jeg hadde selvfølgelig vært i begravelsen hans dersom jeg hadde visst om ham, understreker hun.
Arne var gift og skilt, men fikk aldri egne barn. Fra han var 15 til 23 reiste han verden rundt som sjømann, før han utdannet seg til å bli telegrafist. I mange år jobbet han som vaktmester hos Patentstyret i Oslo, og tidligere kolleger kan fortelle at han slet med alkoholmisbruk.
De siste årene av hans liv bevarte han ikke kontakten med sine tidligere arbeidskamerater. Enkelte møtte ham tilfeldig på gaten. Da var han i dårlig forfatning, og kjente dem ikke lenger igjen.
– At han var så mye alene og at han drakk, var nok et tegn på at han ikke hadde det så bra – at han måtte søke trøst i alkoholen. Det høres trist ut, sier Anne Grete stille.
Les også: Testamente: – Venter man for lenge, kan det bli for sent
Arne Jensens etterkommere
I «Ukjent arving» kommer programleder Tarjei Strøm frem til at det til sammen er åtte etterkommere av Arnes halvsøsken som er de rettmessige arvingene av hans millioner. Kun tre av hans søstre fikk barn. Summen på 4,9 millioner ble derfor delt i tre – og igjen fordelt på åtte av hans nålevende arvinger.
– Det føles rart å arve penger fra en onkel jeg ikke visste at jeg hadde. Det føles på en måte ufortjent. Han har gitt oss penger uten at vi har gjort noe for ham. Det gjør at jeg synes synd på ham. En av slektningene mine sa: «Vi skulle så gjerne få gitt ham en klem for å takke for pengene vi fikk», sier hun.
I NRK-programmet møttes Arnes arvinger hjemme i Anne Gretes stue på Ekeberg, bortsett fra nevøene Peter og Paul – som bor i England og derfor måtte delta digitalt. Beskjeden om arven ble en følelsesladet seanse for den tidligere sjømannens etterlatte.
– Det ble noen tårer, for det er jo litt følelser i dette. Denne opplevelsen har bidratt til å føre oss tettere sammen. Vi har hatt kontakt før også, men etter «Ukjent arving» har vi truffet hverandre mer. Vi hadde en samling i høst, og alle syntes det var så koselig.
– Sånn sett har vår ukjente onkel faktisk ført til at vi har blitt mer sammensveiset som familie. Nå besøker vi graven til Arne og steller for ham, som en takk for det han har gitt oss, sier Anne Grete til Her og Nå.
