Leserne forteller
– Jeg ble rasende da jeg hørte hva foreldrene mine hadde gjort med arven
Mari bestemte seg for å gjøre noe drastisk da hun hørte hva som hadde skjedd.
Å overvinne seg selv er en fantastisk følelse. Maris historie skal handle om det, pluss mye mer.
– Jeg fyller 60 neste år og kan endelig kalle meg moden og voksen. Det har vært litt av en reise, sier hun og uttrykker oppgitthet over seg selv.
Hun vokste opp på en stor og fin gård. Begge foreldrene hadde fulltidsjobb med å dyrke jorda og ta vare på husdyr, og Mari og storebrødrene måtte hjelpe til fra de var ganske små. Hun likte å arbeide ute, og i dag tenker hun på barndommen som trygg og god.
– Mamma og pappa var nøysomme og fine mennesker som lærte oss å bli anstendige og jordnære personer. Gården var stor og fin, men ingen av oss ble fortalt at vi var bedre stilt enn mange andre gårdbrukere. Det var innsats og stå-på-vilje som gjaldt, minnes hun.
Som eneste jente hadde hun et ekstra godt forhold til faren. Hun trillet ham rundt lillefingeren og fikk det ofte som hun ville. Moren var litt strengere og ba faren om å være oppmerksom på at det kunne bli forskjellsbehandling av barna.
– Den eldste broren min var oppgitt over at jeg fikk lov til ting som de ble nektet da de var på samme alder som meg, men stort sett var vi gode venner, vi søsknene, selv om vi utviklet oss i forskjellig retning, sier hun.
Mari har med seg et album til vårt møte, og hun henter det opp av vesken og spør om jeg har lyst til å se på sort-hvitt-bilder fra tiden da hun vokste opp. Jeg nikker og flytter meg over til hennes side av bordet.
– Her er vi alle sammen, pyntet for å gå til fotografen. Å ta familieportretter var en høytidsstund den gangen, sier hun og smiler.
De ser ut som en harmonisk familie. Far smiler, mens mor er alvorlig. Minstejenta sitter på pappas fang. To gutter med kjemmet lugg stråler mot oss.
Les også (+): Hun lot meg tro at det kunne bli oss igjen. Da sannheten kom for en dag, følte jeg meg rundlurt
Det var for sent
Da Mari kom i tenårene, begynte hun å lengte bort fra gården. Én ting visste hun sikkert, og det var at livet som bonde eller bondekone ikke var noe for henne.
Nei, hun ville til byen og ha en vanlig jobb. Hun ønsket å kle seg pent og være en ordentlig dame. Den eldste broren fikk også nok av det fysiske arbeidet og utdannet seg til jurist.
Bare den mellomste så ut til å like det livet han var født inn i. Mens de to andre flyttet, ble han igjen.
– Johannes elsket å så korn, harve jorder, felle trær, sanke sauer og ta imot lam. Han drømte ikke om noe mer enn å bli på gården. For mamma og pappa var det fint å ha en sønn som ønsket å hjelpe til. De maste aldri om at han måtte flytte eller utdanne seg, og det var fordi de fikk så mye god hjelp av ham, oppsummerer Mari.
Selv giftet hun seg med en forretningsmann. De dro på ferier til hennes foreldre – ikke så lange besøk – men for tre–fire dager om gangen.
Øyeblikkelig så han noen muligheter på svigerforeldrenes eiendom.
– Én dag kan dere tjene millioner på å selge tomter, sa han til meg.
Det var som om blikket hans lyste av forventning om en dag å få mye penger gjennom hennes arv.
– Jeg kom inn i et miljø hvor det var mye snakk om pengeverdier og det å eie mest mulig. Når du vanker i slike kretser, er det lett å bli smittet av tankegangen. Jeg sier dette for å forklare mine reaksjoner da familiegården brått skiftet eier, fortsetter Mari.
Foreldrene begynte å føle seg slitne og lot Johannes kjøpe gården. For pengene de fikk, kjøpte de seg en bolig på ett plan, bare med en liten hage rundt.
– Jeg våkner med ryggsmerter hver dag, og far gjør det samme, sa moren da hun ringte for å fortelle datteren om avgjørelsen.
– Da hun fortalte meg det, syntes jeg først at det hørtes rett og rimelig ut, men da jeg la på og informerte mannen min, og han reagerte med vantro og forferdelse, endret jeg mening. På ordre fra ham ringte jeg faren min og sa at jeg ikke gikk med på at Johannes fikk kjøpe, sier Mari og fortsetter:
– Det er for sent, gården er tinglyst på ham, og salget er gjennomført, sa han. Brått hadde jeg tusen tanker i hodet om hvilke enorme verdier min ene bror hadde fått, og jeg ble sint og sa at de ikke kunne forskjellsbehandle oss søsknene på den måten.
Mari rister på hodet. Hun skammer seg når hun tenker tilbake på hvor kald og kynisk hun var i tiden som fulgte.
Hun ga foreldrene et ultimatum: Kanseller kjøpet, eller så mister dere meg! Selv om moren gråt og faren var lei seg, kuttet hun kontakten med dem.
Les også (+): Jeg var fanget i ekteskapet og hadde ikke råd til å skille meg. Så ringte telefonen en lørdag kveld
Mari fikk nok
– Jeg var gift med en mann som hver dag minnet meg på hva jeg gikk glipp av, og jeg hisset meg mer og mer opp. Det rare var at min eldste bror ikke tok mitt parti. Er det ikke fint at gården blir i familien? sa han. Han nektet å spekulere i potensielle verdier og mente at Johannes på ingen måte hadde baktanker med å overta, forteller Mari.
– Han er den av oss som elsker det livet, det er helt naturlig, minnet han meg om. Men jeg hadde en mann som fortalte meg at jeg var blitt sviktet, og ville ikke høre, innrømmer hun.
Var hun lykkelig i de tre årene hun ikke snakket med foreldrene? I dag ser Mari at hun ikke var det.
Hun levde i et ekteskap med en sterk mann som var opptatt av ytre verdier, og som ikke sluttet å mase om at hun måtte saksøke foreldrene.
– Jeg gikk til advokat og ble fortalt at jeg hadde en dårlig sak. Mine foreldre kunne gjøre hva de ville med gården. Min eldste bror sa fra seg odelen, og jeg hadde ingen rettigheter, fordi gården ble solgt til landbrukstakst.
Da hun sa at hennes bror kunne bli millionær på å selge tomter og eiendom, lo advokaten og sa at det nok ikke var så enkelt.
– Dette er regulert som et LNF-område, som betyr landbruk-, natur- og friluftsområde – og det må en omregulering av området til for å kunne skille ut og selge boligtomter. Hvilket ikke er sannsynlig at skjer, la han til. For en tosk, sa mannen min da jeg kom hjem og fortalte hva advokaten hadde sagt, minnes Mari.
I sommer skjedde det som kanskje burde ha skjedd for lenge siden: Mari ble skilt.
Mannen hun hadde fått to barn sammen med, og som var så opptatt av rettferdighet på hennes vegne, viste seg under skilsmissen som en smålig og grisk person som ville gi henne minst mulig.
– På et tidspunkt følte jeg at jeg sto helt alene i verden, men så ringte Johannes, som hadde hørt hva som hadde skjedd. Kom hjem, sa han. Jeg var så fortvilet at jeg takket ja, og i dag er jeg så glad for at jeg tok den reisen og ble hos ham i tre dager. Da jeg kom dit, så jeg at livet på gården var som før, og det gikk opp for meg hvor opptatt han er av å føre tradisjonene videre. Han er en bonde i sjelen og hjertet, sier hun nå.
At det er aldri er for sent å bli klok, vet hun i dag. Det hører med til historien at hun ble venner igjen med foreldrene sine. De fikk endelig forklart at hun og eldstebroren arver mest når de dør.
– Det rare er at arven ikke betyr noe for meg lenger. Økonomisk klarer jeg meg. Det viktigste i fremtiden er at vi i familien omgås og tar vare på hverandre. Nå har jeg pakket kofferten og reiser til hjemgården for å være der noen uker. De voksne barna mine er med, og den ene av dem drømmer om å overta gårdsbruket når den barnløse onkelen en dag ikke orker mer. At det kan skje, er en hyggelig tanke, sier Mari.
Hun gikk seg vill, det innrømmer hun. Nå håper hun at historien kan få andre til å tenke seg om.
– Det er synd hvis slektsgårder må selges ut av familier fordi ingen har råd til å betale ut sine søsken. Endelig er det gått opp for meg at ikke alt handler om penger og verdier. Heldigvis er jeg kommet tilbake til de verdiene min barndom var tuftet på. Jeg reiser hjem nå, og jeg er også kommet hjem rent menneskelig, sier hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
