William Kristoffersen
– Med Pia landet jeg for godt
Ole Ivars-sjefen kan både feire at bandet er 60 år og deltakelsen i «Hver gang vi møtes». Mest av alt feirer William Kristoffersen lykken på hjemmebane.
Råholt står det på skiltet. Grunnlovsbygda i Akershus.
Vi har kjørt av fra E6. På glatt føre snirkler bilen seg oppover en ås med staselige hus. Langt oppe i bakken gir GPS-en beskjed om at destinasjonen er nådd. Den høyreiste tyrolervillaen er som skodd for årets barske vinter.
Vi får senere vite at dette var husdrømmen til Pia Kristoffersen (55), den sjarmerende kona til Ole Ivars-sjefen, William Kristoffersen (72).
Til tross for snøværet står garasjeporten åpen. Bakenden på en amerikansk bil stikker utenfor. Har vi kommet til rett adresse? Jo da, der slås inngangsdøren opp, og vi ser et kjent ansikt, en av våre mest populære musikere, komponist, sanger og manager for Norges eldste danseband.
William smiler hjertelig bredt og slår dermed an takten for besøket.
Kona Pia Kristoffersen
Etter at vi er loset opp i den koselige stuen i andre etasje, sier Pia kjærlig:
– Det finnes ikke et snillere vesen enn William.
Noe som blir understreket av deres felles barn, Nicoline (20) og Sebastian (23).
Far i huset har også to eldre sønner fra tidligere.
– Han tar seg tid til alle. Og det tar, ja, nettopp – tid.
Familien ler smittende godt.
– I dag fikk vi nytt telefonabonnement, opplyser Sebastian og ser ertende mot faren.
– Pappa hadde som vanlig ikke hjerte til å avvise selgeren.
Telefonselgeren sanset nok det samme som oss, at det er noe godhjertet ved denne flokken.
– Jeg kan ikke huske å ha kranglet med William, fortsetter Pia tankefull.
I vel 31 år har de vært et par.
– At det går så bra, er nok mye takket være hvor rund han er av natur, sier hun og gir ektefellen ros for lykken.
Hennes raushet røper at velviljen går begge veier.
– William er konstant opptatt av at andre skal ha det bra, fortsetter hun beskrivelsen – fordi vi ber om en.
– Først da er kjæresten min fornøyd. Han er veldig oppmerksom. Du vet, med sånne små detaljer i hverdagen som å spørre om jeg har lyst på en kopp kaffe. For meg betyr det mer enn å få blomster og gaver. Det er viktig å være til stede for hverandre, skape glede, samhold og moro. Vi ler forresten mye.
– Som når dere spiller backgammon, avslører Nicoline skøyeraktig.
– Mamma og pappa sitter ofte ved kjøkkenbordet med yndlingsspillet, og vi kan røpe at begge har konkurranseinstinkt. Terningen trilles glovarm. De lever seg lekent inn i spillet.
Latteren varmer oss på nytt. Så kremter sønnen og ser plutselig litt rørt ut.
– Jeg har lyst til å si, begynner den kjekke unggutten, – at jeg virkelig verdsetter å være en del av denne familien. Dessverre er det ikke alle forunt å vokse opp med en mamma og pappa som begge er skikkelig snille, som elsker barna sine, alle fire, og ikke minst hverandre. De er gode forbilder å ha.
Hjemme hos Kristoffersen
I nesten fire år bodde Nicoline alene med foreldrene. Som dyktig fotballspiller mottok Sebastian et «scholarship» for å studere i USA. I fjor kom han hjem med en bachelor i økonomi og startet nyåret som stuer på Gardermoen.
– Vi dro selvsagt over og besøkte ham, understreker søsteren.
Selv har den søte jenta planer om å ta et friår for å reise rundt i verden med en venninne.
Sebastian forteller hvordan han presenterte farens jobb for studievennene.
– Et vanlig spørsmål når du blir kjent med nye, er ofte: «Hva jobber foreldrene dine med?» Når det gjelder pappa, var det like greit å la dem lytte. Mine utenlandske venner ble hektet på en melodi som han har skrevet og synger, og ville lære seg teksten: «Jag trodde englarna fanns».
– Vil dere høre? spør Sebastian muntert og henter frem et videotak på telefonen.
Selv om sangerne sliter med å mestre den norsk teksten, er det ingenting å si på entusiasmen.
William humrer.
Til nå har han latt familien føre ordet. Hans tilstedeværelse er likevel merkbar. Som kona har nevnt, liker han å passe på at alle har det bra.
– Er dere tørste, eller sultne? spør han regelmessig.
Foruten flotte malerier signert av en kreativ datter, har Ole Ivars-sjefen fylt hjemmet med gull, sølv, platina, og det bugner av salgstrofeer. William står bak vel 600 melodier og tekster, og i 2009 fikk han Kongens fortjenstmedalje. Norges eldste danseband er hedret med hele åtte Spellemannspriser.
– Det er jo moro, er vertens beskjedne respons.
– Jeg blir veldig glad av å se folk kose seg med musikken vår, men har aldri likt å stikke meg frem. Bandet bør stå i sentrum.
Det sies at enkelte mennesker kan kalles «hel ved». William er én av dem.
Les også: (+) Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel
60 års jubileum
I tenårene gikk han på realskole i Eidsvoll. Det hendte at han skulket for å dra til Rubis kafé ved rutebilstasjonen. De hadde nemlig en jukeboks.
– Jeg brukte de småpenga jeg hadde til å høre på musikk, minnes han.
Det gikk mest i svenske danseband, men han oppdaget også et fra Hamar-området.
– Den gangen fantes det 25-øringer, en rund mynt med fugl på. En slik ga meg sangen «Barndomshjemmet», som Ole Ivars hadde spilt inn. Jeg brukte alt jeg hadde av mynter for å høre den om og om igjen. Det er rart å tenke tilbake på.
I 2024 feirer Norges mestselgende danseband hele 60 år.
– Den siste dansen er altså ennå ikke over, lover William – som ble med i 1983.
Det som foreløpig er bestemt, er at de skal spille på flere kulturhus i Norge.
– Mot slutten av året legger vi nok inn årene for godt, opplyser han.
– Vi gamlegutta begynner jo å gråne.
Les også: William Kristoffersen: – Vi følte at musikken vår ikke ble vurdert som god nok
Dansebandet Ole Ivars
William kommer fra en musikalsk familie og vokste opp ikke langt fra stedet der han bor nå.
– Pappa, som bare var 17 år eldre enn meg, spilte til dans på Festiviteten i bygda. I 1966 dannet vi et familieband med lillebroren min, Åge. Far spilte trekkspill, Åge kompgitar og jeg trompet. Vi fikk 300 kroner per kveld. Som 15-åring kjøpte jeg min første bassgitar.
Etter ti år på skolen tok William et handelsbrev.
– I min ungdom var det et verdifullt papir. Jeg visste at mamma og pappa slet for å klare seg og ville hjelpe. Det gjorde jeg ved å starte en musikkforretning for familien.
Mens faren var en autodidakt musiker, ønsket William å studere musikk.
– I de bandene jeg likte best, hadde trompetister en viktig rolle, klassisk utdannelse, som Lew Soloff i Blood, Sweat and Tears. Planen var å bruke min trompet på en lignende måte, men da jeg var ferdig med hovedfaget var saksofonistene i skuddet.
William endte med å spille bass i Ole Ivars. Han har skrevet de fleste av tekstene og låtene til dansebandet og er ansvarlig for den daglige driften.
– Bandet fikk sitt gjennombrudd lenge før min tid, i 1967 med sangen «Regnets rytme». Helt fra starten av har det vært påvirket av svenske danseband. De fikk både musikken og ansiktene sine kjent i Norge via svensk TV. Vi var litt misunnelig på svenskene, ler han.
– Det tok mange år før norske danseband fikk drahjelp av radio og TV.
Veien til anerkjennelse som profesjonelle artister var lang.
Les også: (+) Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg
Hver gang vi møtes
I starten opplevde Ole Ivars-musikerne å bli satt i en mindre anerkjent bås som dansebandartister.
– I dag skjønner folk at det er et like høyt nivå i denne bransjen som innenfor andre musikkgenre. Om du ønsker å spille bra, er det ikke en enkel form.
Ole Ivars kjempet lenge for å vinne sin første Spellemannpris.
– Først i 1996 ble vi funnet verdige. Høsten 1999 kom albumet «Ole Ivars» ut med låtene, «Nei, så tjukk du har blitt» og «Jag trodde änglarna fanns». Plutselig eksploderte salget og dro med seg platene vi tidligere hadde laget.
Populariteten og platesalget steg videre med albumet «En får væra som en er».
– Vi fikk en drøss av gullplater i den perioden, mimrer han med et smil.
Ole Ivars sies å være selve lokomotivet i norsk dansebandbransje.
– At vi nærmer oss en endestasjon, er jo vemodig, kjenner William på.
– Når de andre artistene presenterte låtene mine på «Hver gang vi møtes», gråt jeg som en unge. Mange gamle, gode minner dukket opp og nye ble skapt. Opptaket av programmet var en fantastisk opplevelse. På Kjerringøy ble vi en familie, smiler han varmt.
Apropos familie, på hjemlig plan er den godlynte karen også storfornøyd. Både med mødrene til sine to eldste sønner, og med sin kjære Pia.
– Alle tre har vist forståelse for hvor mye jeg virkelig ville være musiker, at jeg ikke klarte å se for meg et annet yrke. Selv om det har krevd utallige reisedøgn, har jeg fått holde på. Ingen av mine fire barn har opplevd krangel eller høylytte stemmer hjemme.
Underveis på ferden, nærmere bestemt på Dombås, møtte han en ekstra blid jente, Pia.
– Vi kjente ikke på et savn før vi møtte hverandre. Da var det umulig å glemme den gnisten som bare en kort prat umiddelbart tente. Vi har en spesiell kjemi, og hun har en behagelig ro som skaper trygghet. Med Pia landet jeg for godt.
