Anne Lindmo
– Jeg turte ikke å si det til noen
Det var ikke så mange som så for seg at talkshowdronninga Anne Lindmo skulle bli et entusiastisk og aktivt friluftsmenneske. Men dama som stråler i paljetter på TV-skjermen, velger heller ullgenser og tur hvis hun må.
Anne Lindmo gir seg talkshowdronning på NRK etter 12 år.
Talkshowet Lindmo avsluttes, men hovedpersonen gir seg ikke. Humorpodkasten Lindmo og co. fortsetter, og hun vil snart være å se på TV i et nytt program, hvor hun tar meg seg gjester ut i naturen, skriver NRK.
Les vårt intervju med Anne Lindmo fra høsten 2023, hvor hun forteller om sin lidenskap for naturen og spennende nye prosjekter:
Bamse?!! BAMSEEEE!!!
Anne Lindmo står i en fremmed hage på Oslos østkant, iført BH og shorts, og roper.
Hunden er borte. Hvor lenge den har vært borte, aner Anne ikke, for hun har vært travelt opptatt med å bli sminket, fønet og stylet til fotoshoot.
Kamilles team sprer seg raskt. En løper ut i skogen, en løper ut i veien og Anne roper og lokker i alle retninger. Etter en kort og intens leteaksjon viser det seg at bikkja er hos en nabo nede i veien.
Bamse har spist opp maten til hunden hans, kan naboen fortelle, og nå kommer Bamse logrende tilbake.
– Herregud, sier Anne og synker ned i en stol, puster og lukker øynene mens stylisten fortsetter å spraye håret hennes.
– Hvor var vi, egentlig?
Programmet «Lindmo»
Det hele startet stille og rolig to timer tidligere. Anne Lindmo kom ut av en taxi med Bamse i den ene hånda og en diger bag i den andre. Hun hadde på seg sønnens olashorts, venninnens T-skjorte og sine egne sandaler.
Hun kom direkte fra Marienlyst der hun har vært programleder for Reiseradioen i sommer. Det er forskjell på TV og radio, sier hun. Man trenger liksom ikke å pynte seg for å være på radio.
De fleste som har vært oppegående her på berget de siste 20 årene, vet hvem Anne Lindmo er. Stemmen ble kjent gjennom radiosuksesser som «XL» og «Mamarazzi» på NRK allerede på midten av 90-tallet, og etter hvert ble hun også et kjent ansikt på TV. Hun har hovet inn Gullruten-priser for programlederjobben i «Store studio» og «Lindmo».
Hver fredag siden 2012 har hun strålt i høye hæler og like høyt hår, med skinnende kjoler og glitrende ørepynt. Derfor var det noen som ble overrasket da hun plutselig dukket opp i VG med musefletter og allværsjakke, og fortalte at hun hadde skrevet en bok om å gå på tur.
– Jeg turte ikke å si det til noen. Jeg har aldri skrevet en sånn bok før, og syntes det var kleint, og litt stusslig, å slå om meg med at jeg har et skriveprosjekt på gang. Og så innmari flaut om det ikke skulle bli noe av. Når jeg først hadde bestemt meg, så sa jeg det til de nærmeste og det siste året har jeg skrevet boka.
– Det har vært utrolig gøy, og overraskende treigt, på slutten, med ørten runder språkvask og diskusjoner rundt alt fra tegnsetting og fonter til papirkvalitet og trykketid, innrømmer hun.
Les også: Da Anne Lindmo fant igjen den mistede gifteringen, fikk ektemannen Hasse en idé ...
Faren jobbet i Bibelselskapet
Anne Lindmo er født i Sveits. Faren studerte der og fikk sin første jobb som prest i Basel, og sammen med mora Inger la de ut på dette eventyret som nygifte. De hadde bare hverandre og noen gamle møbler i en liten leilighet i Basel, og plutselig hadde de altså broren Eystein og så Anne.
Den lille familien bodde der noen år før ferden gikk videre til Bærum. Denne gangen hadde faren fått jobb i Bibelselskapet, en jobb som blant annet innebar en ny norsk oversettelse og språklig tilpasning av Det nye testamentet.
– Skulle det være sauer eller får i Bibelen? Hyrder eller gjetere? Helliget vorde ditt navn eller la ditt navn holdes hellig? Pappa har sans for hvordan man kan fin-tune språket for å sette ord på det ene og det andre.
– Jeg er jo også glad i å tenke ut hvordan ting best skal uttrykkes, og jeg tror jeg har det fra ham. Det har vært en del nye og sammensatte ord med røde streker under i bokmanuset mitt, og mange spørsmålstegn i margen, sier Anne og ler.
Ett av ordene man kanskje ikke har hørt før, er «kraftsang». I boka skriver Anne:
«Når min mentale verktøykasse blir slunken, har jeg en siste utvei: Kraftsang. Som prestedatter har jeg en stor kvote innøvde salmevers som ikke er i daglig bruk, men som ligger lagret. Jeg vet ikke om salmesenteret i hjernen ligger rett ved nødsentralen, men det skjer altså at når jeg er forferdelig sliten og kald og forkommen, da pipler det ut salmer. Når hjernen jobber med å huske de vakre salmefrasene, er det som jeg kan glemme at armene svir og hendene har vabler».
– Stakkars Hasse, han har hørt mye fæl skam-synging av salmer. «Å Gud, han er så fast en borg» og sånt. Men det hjelper! Det er vel som med de gamle sjantiene som sjøfolk sang da det røyna på. Det var en som sa at han aldri var redd til havs før kapteinen begynte å synge salmer. Når kapteinen begynner å hoie ut religiøs tekst, da skjønner man at det kanskje er litt vel høye bølger. For andre er det kanskje litt urovekkende når jeg begynner å synge salmer på tur, sier Anne og tenker seg om.
– Men jeg gjør det stort sett på vannet, når jeg padler i min egen båt, altså. Jeg roper også en del når jeg står på ski. Når jeg får det skikkelig til og det dukker opp noe vakkert bak en sving, kommer det lyd. Noen ganger kan jeg bli så overveldet at jeg gråter litt også. Jeg kaller det Wergland-spasmer og utsiktskramper. I sånne situasjoner kan jeg uten forvarsel få tårer i øynene og hikst i brystkassa.
Les også: (+) Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel
Flyttet til Toten
Etter noen år i Bærum, flyttet Anne og familien til Toten. Denne gangen hadde faren fått jobb som prest på Vestre Toten. Prestegården de bodde på lå på toppen av bygda, med utsikt over duvende jorder og skogkledde åser.
Anne og storebroren utforsket hver krik og krok av eiendommen og kjørte rundt med en liten Fiat på gårdsveiene allerede på barneskolen. På sommeren reiste de til oldeforeldrenes seter i Vågå i Gudbrandsdalen.
Naturen var en stor del av barndommen, men den ble fjern da Anne flytta til Oslo for å studere. Da var det lukta av eksos og lyden av skranglete trikker som gjaldt. Anne og studiekompisene på Blindern lo seg i hjel av folk som trente eller gikk turer i naturen.
– Det viktigste var å være smart, belest og kjapp i hue. Det var greit å være daff og dryg i kroppen – det ble nesten som en politisk handling og en reaksjon mot skjønnhetsidealet å være litt tung.
– I mitt studentmiljø var det risikabelt å bli tatt på fersken i å være forfengelig. Enda verre var det å avsløres som sporty, så det ble mest studier og festing på meg. Så møtte jeg Hasse.
Hasse Lindmo og Anne Sandvik møttes da begge jobbet i NRK P3. Anne var 25 og Hasse var 23. Etter hvert flyttet de til Vålerenga. Hasse insisterte på at de måtte ha en leilighet med et ekstra rom. Anne Sandvik ble til Anne Sandvik Lindmo, og vips så var lille Eivind en del av familien.
Alle som har hatt små barn i små leiligheter, vet at det kan stresse vettet av selv de roligste blant oss. En tidlig morgen tok Anne derfor med seg ungen ut på tur i nabolaget. Neste gang ble det tur med bæremeisen.
Anne merket at samvær mellom store og små mennesker gikk lettere og mer friksjonsfritt ute i skogen, og at hun selv var i ferd med å finne tilbake til gleden fra barndommen. Være ute, tenne opp et bål, slå opp et telt. Det gikk fra leilighet på Vålerenga til hus på Oppsal, fra asfalt i byen til grusstier i Østmarka.
– Da jeg begynte å skrive boka, var det gøy å legge alle bildene og historiene etter hverandre. Det ga meg muligheten til å identifisere hvor vendepunktene i livet mitt var, og når jeg hadde de avgjørende beslutningsøyeblikkene. I begynnelsen var det litt skummelt å ta med barna ut i naturen, men etter hvert ble vi kjent med andre familier som også ville være ute. Å gå ut ble familiens favorittsyssel, men etter hvert som barna ble større, ville de heller dra ut med båten enn å være med meg på tur.
– Da hadde jeg to valg: Jeg kunne tilpasse meg eller søke de naturopplevelsene og litt mer spektakulære eventyrene jeg drømte om. Skulle det bli mer fjell, måtte jeg gjøre det alene og for meg selv. Det var et vendepunkt for meg. Jeg tror vi alle må lade kanonene iblant, riste løs og finne på noe nytt.
Les også: (+) Therese Johaug: – Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp
Boken «Min tur»
I boka «Min tur» blir vi med på Annes reise fra skjelven og livredd nybegynner til erfaren og kreativ fjellgeit, på korte og lange turer med nær familie, gamle venner og nye turkompiser.
Kjærligheten til naturen er sterk, og hvis hun må velge mellom paljetter og ullgenser, så blir det ullgenser.
– Soleklart! De fleste mennesker er sammensatte og har sine ytterpunkter, men jeg opplever meg ikke som schizofren av den grunn. Min grunnleggende utrusting mentalt og innpakningsmessig er mer i retning av fjellkjerringa, og hvis jeg måtte jeg velge, så ville jeg ha valgt ullgenseren når som helst.
– Samtidig elsker jeg at vi lager et høyglanspolert TV-program hver fredag der fjøra bruser og skoene pusses. Jeg synes det er gøy å dra på, også i andre sammenhenger i livet. Skru det på 11! Sett det på maks! Det meste blir mer gøy om man gjør det grundig, roper Anne fornøyd.
Bamse puster ivrig og spinner rundt på parketten.
– Det gjør noe med gjestene og stemningen også, når vi tar på oss de største øredobbene og åpner helgen.
– I boka skriver du at man blir bedre kjent rundt et bål enn man blir rundt et bord. Det er litt leirbål-stemning i Lindmo også?
– Fredagskvelden er det leirbålsamling! Da vi lagde konseptet og beskrev studioet vi ønsket oss i Lindmo, så bruke vi faktisk leirbålet som metafor. Avtrykket av studioet er rundt som en sirkel, og publikum sitter også nærmere enn i andre programmer.
– Det er gull-lamper og bålfarger i varmt rødt med innslag av blått. Folk snakker litt lettere når de sitter rundt et bål og ser inn i flammene, vet du. Når ting blir vanskelig, er det bare å pirke litt i bålet med noen trepinner og flytte på en vedkubbe og skylde på at røyken gir oss tårer i øynene.
Les også: Tone Damli: – Annenhver dag tenker jeg «Hvorfor har jeg sagt ja til dette?»
Lar tankene marinere
Når Anne tar på seg turbuksa og fjellskoene, kjenner hun et blaff av lykke. På starten av turen tenker hun på mye. Det går i et rasende tempo, og hun lurer på om hun skal ta noen telefoner, ordne ting og kanskje ringe moren sin og si at hun snart er ute av dekning. Så roer det seg.
– Det tar forbausende kort tid før jeg synes det er helt likegyldig – og da surrer jeg bare i mine egne greier. Da kjenner jeg litt etter. Er jeg litt sulten, skal jeg spise noen nøtter? Kommer jeg til å få gnagsår? Så tar jeg opp kartet for å identifisere det jeg ser rundt meg. Det er enkle øvelser. Åh – nå kjente jeg at jeg gleder meg til det, sukker hun og ser ut i lufta.
– Også prater jeg med bikkja. Bamse og jeg på tur – det er så hyggelig. Han kan bokstavelig talt tråkke på en rype uten å bry seg, og sau … da står han bare og logrer. Veldig ofte så har jeg en utilsiktet plan om at det er noe jeg skal løse når jeg er på tur – og det gjelder også når jeg er på tur med andre. Det kan være noe som er komplisert, som jeg ikke vet hvordan jeg skal få til, og så drar jeg og roter rundt i fjellet.
– Å la tankene marinere og putre funker alltid. Når jeg kommer tilbake til et område med dekning, så synes jeg det er helt innlysende hvordan jeg skal gjøre det. Løsningen er ikke alltid i å sitte krokbøyd over en Mac, men man må «traske» på det.
– Hvem drar du helst på tur med?
– Svaret er alle! Jeg ga min venninne Pernille en tur til Blefjell i 60-årsgave og det var så fint å være på tur med henne. Vi gikk og surra i sju timer. Vi gikk ikke så langt, men det var helt greit for vi hadde det så fint. Man blir kjent på en annen måte på tur, man tar det til et nytt nivå. Jeg kunne bære sekk, lage mat, ordne og tilrettelegge, være den som leste kart og viste og fortalte.
– Og så er det gøy å gå den andre veien også, sånn som da jeg skulle gå opp fjellet Kvænan på Senja. Jeg hadde satt av hele dagen, men de to lokale som vi skulle gå sammen med, skulle rekke en konfirmasjon klokka to.
Anne ler høyt.
– Klokka to! Det er i praksis én kilometer rett opp! Jeg trodde jo jeg skulle kaste opp. For dem var det ikke mulig å forstå hvor treigt jeg hadde tenkt til å gå den turen. De gjør ikke annet enn å gå vertikale høydemeter hele tida. For dem så er det å gå opp Kvænan som å gå rundt Sognsvann.
– Uansett hvordan turen er: Å bruke en dag på å gå i fjellet, er en meningsfylt dag. Men å gå i kø – det gidder jeg ikke.
Les også: (+) Hyttenabo anla plen og sperret gangsti vi har brukt for å komme oss til hytta – er det lov?
Flyttet til Skillebekk
For noen år siden solgte Anne og Hasse huset på Oppsal og flyttet til en leilighet på Skillebekk. Der har de takterrasse, utsikt mot Oslofjorden og kort vei til stranda.
Anne insisterer på å gå til badeplassen med slåbrok og badetøy, men hun får skeptiske blikk fra naboer og forbipasserende. Et nytt kapittel er i ferd med å skrives. Gutta har flytta ut, men de vil fortsatt være med på tur.
– Savner du barna?
– Jeg vil ikke bli en sånn sørgmodig mor som gråter over at det er tomt i redet. Jeg elska det livet da det sto på, men nå er det er fint at det er som det er. Jeg tror det er viktig å ha en lidenskap og noe som gir glede når barna flytter ut. Noen går for avansert mat og stadig dyrere rødvin, folk oppgraderer livet og unner seg luksus.
– Jeg har sagt det til Hasse: «Tenk så flaks du har at kona di aldri trenger en oval Paris-helg med venninner eller driver selvmedisinering gjennom shopping. Når jeg er sliten, trenger jeg en full tank bensin og 500 kroner i proviant, så går jeg på ski i fire dager og sover i små jaktbuer og så kommer jeg hjem fulladet og lykkelig».
Denne høsten blir boka lansert, og Anne snører på seg fjellskoene igjen. Det er mange fjell hun gleder seg til å bryne seg på: Alene, sammen med venner og med Bamse.
– I sommer skal jeg ta med meg noen kompiser på en runge i Rondane, så satser jeg på å få litt toppturer i Hurrungane og kanskje en tur nordover sånn helt på tampen før alt braker løs, sier Anne. Hun reiser seg fra stolen og ser forvirret rundt seg.
– Er det noen som har sett Bamse?
