Leserne forteller
Bare én måned etter mamma døde, gjorde pappa noe jeg aldri kommer til å tilgi
Jeg sørget over å ha mistet mamma. Pappa, derimot ...
Mamma fikk en hissig form for kreft og døde knapt to måneder etter at diagnosen var stilt. Det var så uvirkelig, gikk så fort og var et fryktelig sjokk for oss alle.
Jeg var 26 år da mamma døde, var gift og hadde tre små barn. Broren min var også gift og hadde barn.
Hele tiden mens mamma var syk, var jeg hos henne. Jeg dusjet henne når hun ikke orket. Smurte inn kroppen hennes med nærende krem når huden tørket ut.
Jeg masserte føttene, klippet håret og neglene hennes og vek omtrent ikke fra hennes side i disse to knappe månedene.
I alle år hadde mamma vært min trofaste støtte og beste venn. Alt kunne jeg snakke med henne om. Pappa derimot hadde jeg aldri hatt særlig god kontakt med.
Han reiste mye i jobbsammenheng og glimret mer med sitt fravær enn med sitt nærvær. Og når han var hjemme, hadde han viktigere ting å gjøre, for eksempel å lese avisen, enn å snakke med broren min og meg.
Da mamma ble syk, forsøkte jeg så godt jeg kunne å være blid og i godt humør overfor henne. Men jeg sørget så sterkt at jeg ikke orket å omgås noen.
Jeg maktet knapt tenke klart, jeg spiste ikke, sov nesten ikke, klarte ikke å konsentrere meg om noe annet enn at min snille mor skulle dø.
Jeg prøvde å snakke om årene som hadde vært, tok frem alle gode, lyse minner. Prøvde å gjøre hennes siste dager så gode som mulig.
Det virket som om pappa nærmest ble sjalu fordi jeg konsentrerte meg så intenst om mamma. Det var nemlig ham det var synd på.
Ingen forsto hvor vondt han hadde det. Egoismen hans var grenseløs, han holdt på å drive meg til vanvidd med sutringen sin. Vi hadde mer enn noen gang trengt hverandre i denne tiden, burde trøstet og støttet hverandre.
I stedet var det pappa som forlangte støtte og forståelse. At mamma holdt på å dø, var hans sorg, bare hans …
Mamma forsto og led også under pappas oppførsel.
– Når jeg er borte, må du ikke la pappa tyrannisere deg. Du har ditt eget liv å ta vare på, sa mamma en dag med svak stemme.
Jeg skjønte det kostet henne mye å si dette, for hun hadde i alle år holdt med pappa, selvoppofrende og lojal.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Tvilte på pappas ord
Pappa utnyttet min sorg og kjærlighet til mamma grovt under sykdommen hennes. Han forlangte at jeg skulle ta alt husarbeidet hos ham i tillegg til at jeg våket over mamma.
Han hadde ingen forståelse for at jeg hadde mann og tre små barn.
– De får klare seg selv i denne perioden. Nå er det jeg som trenger deg, sa pappa.
Jeg orket ikke å krangle med ham, men strakte meg så langt jeg kunne for mammas og husfredens skyld.
Så kom dagen da mamma forlot oss. Pappa mente tapet og sorgen var verre for ham enn for broren min og meg.
– En slik sorg kan ikke sammenlignes, sa pappa. – Dere er voksne og har deres egne familier, mens jeg må gå alderdommen i møte alene. Jeg har mistet min livsledsager, min største glede og støtte i livet.
Broren min lot pappa få bo hos seg de første tre ukene. Han ordnet opp i papirer og hjalp pappa med alt det praktiske. Da han flyttet hjem til seg selv igjen, kom han hver dag til meg, som bodde i nærheten, og beklaget seg.
Det var så fryktelig å bo alene, og den hjelpen broren min liksom hadde gitt ham, var ikke stort verd. Både broren min og hans kone var to store egoister, ifølge pappa.
Han hadde følt seg til overs hjemme hos dem. Min svigerinne hadde til og med vært så frekk at hun hadde spurt ham et par ganger om han kunne slå plenen og hjelpe til med middagsoppvasken.
– Aldri har jeg vært så ensom i hele mitt liv som i disse tre ukene hos broren din, sa pappa.
Jeg tvilte virkelig på pappas ord. Broren min og jeg hadde hatt daglig telefonkontakt i disse ukene, og jeg visste hvor mye han hadde stilt opp for faren vår.
– Er det sånn han vil ha det, kan den gamle kverulanten få klare seg selv heretter, fnøs broren min.
Jeg slet virkelig for å opprettholde kontakten mellom dem og drev det reneste skytteldiplomati, men skaden hadde skjedd. De ble uvenner.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Vanskelig å akseptere
Så, bare en måned etter begravelsen, fortalte pappa at han hadde truffet en ny kvinne. Jeg fikk sjokk og klarte overhodet ikke å godta det.
Han oppførte seg som en forelsket tenåring og kom innom hver dag for å fortelle om den vidunderlige kvinnen.
– Hun er så varm, vakker og kjærlig, skrøt han. – Uten henne hadde jeg ikke klart den siste måneden.
Jeg ble så forskrekket at jeg mistet munn og mæle. Den siste måneden! Altså måtte han ha møtt henne rett etter mammas død.
Her hadde både jeg og broren min omtrent utslettet oss selv for å stå på pinne for ham i hans altoppslukende sorg. Og så hadde han altså hele tiden trøstet seg med denne kvinnen!
Hva slags menneske var det jeg hadde til far? Hadde sorgen hans bare vært tomme ord? Hadde ikke hans 30 år lange samliv med mamma betydd noe som helst? Jeg begynte å strigråte.
Pappa kunne ikke forstå hva jeg sippet for, unte jeg ham ikke å bli lykkelig? Broren min reagerte enda sterkere enn jeg. Aldri tidligere har jeg sett ham så forbannet.
– Du burde skamme deg! Tenker du ikke på hva du utsetter oss for? Tenker du ikke på at vi synes dette er sårt og vondt så like etter mammas død?
Men pappa tenkte ikke slik. Han var fullstendig oppslukt av sin nye erobring. Han skjelte oss ut fordi han syntes vi bare tenkte på oss selv. Hva han gjorde, hadde vi ikke noe med. Om vi ikke trodde han sørget over mamma, så tok vi helt feil.
Det var vanskelig for meg å ta pappas sorg på alvor etter dette. Når han begynte å snakke om mamma og sorgen sin, vrengte det seg i meg. Han la ut om deres lykkelige ekteskap og hvor mye han lengtet etter henne.
Ingen kunne forstå hvor mye han lengtet, mente han. I neste øyeblikk kunne han begynne å snakke om den nye kjæresten. Han fortalte om alle hennes fortreffelige egenskaper og bedyret åpent sin kjærlighet til henne.
Et par uker etter at han hadde fortalt oss om det nye forholdet sitt, ville han at broren min og jeg skulle ta imot henne med åpne armer.
Barnebarna skulle kalle henne mormor. Men jeg ville ikke treffe henne, jeg nektet pappa å ta henne med hjem til meg.
Jeg nektet også å la barna mine få treffe henne. De sørget fremdeles over mormor, og så ville morfar tvinge på dem en erstatning!
Nå har det gått et halvt år, og pappa er fremdeles sammen med sin nye flamme. Han gjør mye mer for henne og barna hennes enn han noen gang har gjort for sine egne barn og barnebarn.
– Tenk om dere kunne tatt imot henne som hennes barn tar imot meg, pleier han å si.
Men situasjonen er ikke den samme for hennes barn og for oss. Vi har mistet en kjær mamma som betydde alt for oss.
Pappas kjæreste er skilt, så barna hennes har fremdeles en far. De har visstnok god kontakt med faren sin og kan besøke ham så mye de vil. Vi skal aldri mer få treffe moren vår …
Jeg tror alt ville vært annerledes om pappa hadde tatt seg tid til å sørge sammen med sin egen familie. Da hadde vi nok akseptert hans nye kvinne, sånn smått om senn.
I stedet løp han fra fellesskapet, sorgen og ansvaret og rett inn i en annen kvinnes armer. Det er det fremdeles vanskelig å akseptere og respektere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
