Anne Kat. Hærland
– Jeg kommer ikke til å gifte meg igjen
Anne-Kat. Hærland (52) frykter hverken fremtiden, døden eller kunstig intelligens. Og mener hun har god grunn til ikke å gjøre det.
– Det er det vondeste jeg har opplevd! Ja, det var så vondt at jeg bare måtte … begynne å le!
Og så gjør Anne-Kat. Hærland nettopp det. Ler høyt. Og lenge.
– Legene sa at det er omtrent på samme smertenivå som en fødsel. Og det var virkelig ufattelig. Fullstendig ufattelig. Kroppen vet rett og slett ikke hvordan den skal forholde seg til slike smerter.
– Men – du overlevde og kan le av det nå?
Hun nikker sakte.
– Jeg fikk heldigvis mye smertestillende. Så mye at jeg syntes det var irriterende at folk kom på besøk. Jeg hadde jo bare lyst til å ligge der og space ut.
Hun smiler. Trekker pusten.
– Nei, nyrestein er virkelig ingen spøk.
Nytt og annerledes show
Det er onsdag formiddag, og Anne-Kat. Hærland, en av våre mest prisbehengte komikere og TV-personligheter, har klart å rive seg løs fra PC-en, der hun den siste tiden har fordypet seg i det «alle» er opptatt av om dagen: kunstig intelligens, eller KI.
Nå har hun funnet seg en plass på en uteservering i Oslo sentrum for å snakke om høydepunkter og nedturer i sin over 30 år lange karriere. Om en barndom som «rar og utenfor». Om å «bruke funksjonshemmede som TV-underholdning». Om hvorfor hun aldri kommer til å gifte seg for tredje gang, om gleden ved smertestillende, om tro og tvil, om sitt nye sceneshow som …
Men, stopp en hal! Nytt sceneshow? Uttalte ikke en sliten Anne-Kat. Hærland for fem år siden at hun heller ville få fingerneglene trukket ut med tang enn å sette opp et nytt sceneshow?
– Jo, det stemmer, sier hun fornøyd.
– Men likevel er du godt i gang med å lage et nytt show som skal ha premiere i november. Hva skjedde?
– KI skjedde. Og det ga meg tilbake lysten til å jobbe, sier hun, og forteller at da hun begynte å leke med dette, så hun plutselig store og nye muligheter.
Les også: Anne Kat. Hærland: – Dere skjønner ikke hvor lite jeg ser
Ingen grunn til panikk
– Det høres ut som om «Don’t Panic – En guide til kunstig intelligens» skiller seg fra det du har gjort før?
– Det blir nok ganske annerledes, ja. Men jeg tror det kommer til å bli morsomt.
– Du høres ekstremt entusiastisk ut, men samtidig er det knyttet mye frykt til denne teknologien …
Hun sukker oppgitt.
– Hvis du tenker på disse skrekkscenarioene om at maskinene kommer til å utslette menneskeheten, så tror jeg ikke på det. Tvert imot er jeg overbevist om at KI kan bli en uvurderlig hjelp for oss. Det er ingen grunn til panikk. Men likevel, den perioden vi er inne i akkurat nå er utfordrende.
– Hva tenker du på?
– Svindel. I gamle dager, altså for ti år siden, da du fikk en e-post fra Nigeria, var det lett å avsløre den som falsk. Ved hjelp av KI kan man lage mye mer avanserte former for svindel. Ja, jeg trenger bare fem sekunder av stemmen din så kan jeg få «deg» til å si hva som helst.
– For eksempel ringe til familie og venner og si at jeg er i ytterste nød og trenger penger nå?
– Ja. Sånne ting. Men, det vil gå over. Vi vil også bli smartere og flinkere til å skille mellom falskt og ekte.
Hun lener seg frem over bordet og hever øyenbrynene.
– Problemer til tross, dette er en veldig spennende tid å leve i. Utrolig spennende!
Lystekniker i NRK
Historien om hvordan Anne-Kat. Hærland startet sin karriere som lystekniker i NRK for over tredve år siden er fortalt mange ganger.
Når hun ser tilbake, er det også den aller første tiden hun anser som den beste og morsomste. Først og fremst fordi NRK den gang var noe helt annet enn det er i dag.
– Å jobbe i NRK var helt fantastisk. Jeg var 22 år gammel og jobbet i selveste N – R – K!
– Du snakker om slutten på den såkalte «gullalderen», den gang bygningene på Marienlyst var rene drømmefabrikken?
– Ja. Og det var faktisk akkurat det NRK var. Vi hadde enorme ressurser, massevis av dyktige fagfolk i alle avdelinger, og det var satt av tid til å kunne jobbe ordentlig. NRK var som en by i byen. Vi hadde egen bankfilial, eget reisebyrå og to leger som jobbet fulltid. Det var … helt utrolig.
– Hva har det vært minst morsomt å jobbe med?
Hun tenker seg om, men bare et øyeblikk.
– Det er ikke noe det ikke har vært morsomt å jobbe med. Men det er noe som har vært slitsomt. Som lange turneer hvor jeg nesten ikke visste hvor jeg var, sier hun, og forteller at da hun reiste rundt med standupshowene sine, hendte det at hun måtte henge opp lapper på scenen for å huske hvilken by hun var i.
– Jeg gjorde fem soloshow. Den første turneen var bra. Den andre også. Men den tredje og de som kom etterpå?
Hun rister på hodet.
– Man blir jo eldre. Blir lei av hotellrom og flyplasser, lei av å reise. Å stå på scenen har jeg aldri syntes var kjedelig, det er alt rundt – spesielt reisingen – som ble slitsomt etter hvert.
– Så det blir ingen lang turné til høsten?
– Nei. Jeg har en begrenset spilleperiode i Oslo. Og det blir noen store byer. Det får holde.
Les også: Herodes Falsk: – Det verste som kunne skje, skjedde tidlig
Uhelbredelig sykdom
«Og Gullrutens hederspris går til …. Anne-Kat. Hærland!» Stedet var Grieghallen i Bergen, året var 2022. Fra første rad og i rett linje frem på scenen skred en åpenbart rørt Hærland. Rørt, selv om hun visste at hun skulle få den høythengende prisen – og betrygget, fordi hun før sending hadde hatt mulighet til å «prøvegå» veien til scenen.
Slik at hun visste det ikke var noen lumske trinn eller forræderske kabler hun kunne snuble i. Hun hadde jo vunnet flere priser før, vært nominert enda flere ganger, og blitt glad, bevares, da hennes navn ble ropt opp – men også lettet da det ikke ble det.
– Den gang var øyesykdommen ikke noe jeg snakket om. På gamle opptak der «Nytt på nytt» vant priser, vil du se at jeg alltid holder armen til enten Knut eller Jon mens vi går i halvmørket mot scenen. Så hver gang jeg hørte ‘Og prisen går til … Anne Lindmo!’, pustet jeg lettet ut.
Øyesykdommen retinitis pigmentosa, som fører til at cellene på netthinnen dør i sakte tempo og synet gradvis blir dårligere, har en tendens til å dukke opp i hvert eneste intervju med Hærland.
Hun skjønner godt hvorfor, men sier at hun er litt lei av å snakke om den. Da hun valgte å fortelle om den i første omgang, var det fordi hun ønsket å øke bevisstheten rundt utfordringer svaksynte møter daglig.
– Det stemmer. Det var i hvert fall ikke fordi jeg skulle underholde Norge med hvordan det er å leve med en uhelbredelig sykdom. Siden det ikke er så mye jeg kan gjøre med sykdommen, prøver jeg ikke å tenke så mye på den.
– I vår ga du et intervju til «Handikapnytt» hvor du advarte folk med funksjonshemning mot å være med i realityprogrammer. Mener du det går en grense mellom folkeopplysning og underholdning?
– Ja – og den grensen brøt Lars Monsen da han tok med seg handikappede opp på en fjelltopp. Det handikappede sliter med i dag, er ikke først og fremst å komme seg ut i skog og mark. Det som er vanskelig, er å manøvrere rundt i hverdagen.
– Jeg skulle gjerne sett hvor lett Lars Monsen hadde kommet seg rundt i rullestol eller med bind for øynene i Oslo sentrum en dag. Busser som raser forbi, taxier som nekter å ta deg med, eller som ikke vil kjøre deg helt frem til dit du skal, slik at du må finne veien dit selv – og snubler rundt i alle disse greiene som settes ut på fortau, slik jeg alltid gjør.
– Handikappet for en dag, kunne det blitt et underholdende seriekonsept?
– Jeg vet ikke hvor underholdende det hadde blitt, men det hadde vært interessant.
Klikk.no har forsøkt å komme i kontakt med Lars Monsen og sendt ham det som fremkommer i denne saken. Han har ikke besvart våre henvendelser. Hans kontaktperson ønsker ikke å kommentere saken.
Vil ikke gifte seg
Anne-Kat. Hærland mener hun alltid har vært «rar». Og i store deler av livet litt «utenfor». Det startet allerede i barnehagen, der man bekymret seg over dette barnet som satt så mye og lekte alene.
– Da de spurte meg om jeg hadde det bra, husker jeg at jeg syntes det var merkelig å spørre om. Jeg hadde det jo helt topp, jeg, inne i min egen verden. Bygde byer og land, hele fantasiverdener.
– Du likte også å lese?
– Ja, veldig godt. Likte å lese om universet og andre «voksne» ting. Og det gjorde også at jeg ble litt «utenfor», sier hun og føyer tørt til: – Det skulle forresten ikke så mye til den gangen, hvis man foretrakk å lese fremfor å spille fotball eller gå i speideren, skilte man seg jo ut.
Hun tenker seg om.
– Jeg tror kanskje jeg nå ligner mer på slik jeg var som barn, enn slik jeg var som tenåring og ung voksen. Nå trives jeg veldig godt i eget selskap. Jeg vil egentlig helst bare være hjemme hos meg selv.
– I ditt svært ryddige hus på Smestad?
Hærland nikker.
– Å ha det ryddig er nok en slags yrkesskade jeg har med meg fra tiden som tekniker.
– Det sies at du nærmest automatisk også rydder etter andre, som ektemenn og samboere – når du har hatt det. Riktig?
– Ja, jeg har ryddet dem rett ut! Ha-ha! Har satt dem ved siden av søpla ved døren og kastet dem ut!
Hærland har vært gift to ganger, og på spørsmål om alle gode ting er tre, er svaret klart og kontant.
– Jeg kommer ikke til å gifte meg igjen, rett og slett fordi jeg ikke har lyst. Og fordi det ikke har noe for seg. Hvis det hadde fått en juridisk og praktisk betydning, kanskje. Men, nei. For meg, som er 52 og ikke har barn, er det egentlig helt meningsløst.
– Selv om du ikke har egne barn, trives du godt i barns selskap?
– Å, ja! Jeg har stadig masse barn rundt meg. Tre nieser og to stedøtre, i alderen ti til nitten. Det er helt fantastisk. Jeg har det veldig gøy med dem.
Les også: (+) Min nyskilte venninne kom på besøk til oss hele tiden. At jeg ikke så hva som som skjedde!
Gråter lett
Freidig. Frisk. Frekk. Den slagferdige humoristen Anne-Kat. Hærland kjenner vi godt. Men at hun også har en mykere side vil kanskje overraske mange.
Det skal svært lite til før øynene blir tåkete og fuktige. Ja, bare å snakke om det kan være nok.
– Herregud, se på meg nå, sier hun og tørker kinnene. – Du spør meg om jeg er lettrørt og når jeg gråt sist, og så setter jeg i gang, sier hun og ler.
– Hva får deg til å gråte?
– Når folk er snille og uoppfordret hjelper andre uten å forvente å få noe tilbake, hverken takk eller oppmerksomhet, ja, da blir jeg rørt. Sist jeg gråt var da jeg så sluttscenen i filmen A.I., om den lille robotgutten som ønsker mer enn noe annet å bli en ekte gutt. Nei, nå begynner jeg å grine igjen …
Anne-Kat. Hærland vokste opp i et ikke-kristent hjem, med foreldre som oftere svarte: «Det er det ingen som vet», enn: «Sånn er det!», når den vitebegjærlige datteren stilte vanskelige spørsmål. Hun hadde et veldig nært forhold til sin far, som var opptatt av science fiction og satte henne inn i teoriene om universets opprinnelse og uendelighet.
– Jeg husker at det kilte i hodet. Og jeg skulle ønske at jeg tidligere hadde skjønt at fysikk var læren om verdensrommet. At fysikk kan gi svar på mange ting. Det var først da jeg ble eldre, og begynte å interessere meg for kvantefysikk, at jeg følte ting falt litt på plass.
– Du mistet din far da han var seks år eldre enn du er nå. Åpner sånt for at du har tenkt på hva som kommer etterpå?
– Der er jeg igjen rett på kvantefysikken. Jeg er sikker på at jeg alltid har vært her og at jeg alltid kommer til å være her. Men i hvilken form, nei, det aner jeg ikke.
– Dette er litt … kompliserte greier?
– Absolutt. Det er helt utenfor vår fatteevne. Men det er greit. Jeg er mer opptatt av å ha det bra her og nå.
Hun trekker på skuldrene.
– Og husk, siden du ikke blir borte, er det heller ingen grunn til å frykte døden.
Hypp på å dra
Hærland sier hun ikke er det minste redd for å dø. I tillegg til troen på kvantefysikk, har hun en langt mer konkret grunn til ikke å frykte den siste fasen av livet.
– Da jeg lå på sykehuset med nyrestein, fikk jeg så mye smertestillende at jeg faktisk hadde det ganske bra. Og da tenkte jeg på min far, som døde av hjernekreft, som også fikk masse smertestillende. Da tenkte jeg: Ok, han hadde det i hvert fall ikke spesielt kjipt på slutten. Man blir jo helt salig.
– Smertene forsvinner helt?
– Ja. Men én ting er at den fysiske smerten forsvinner. Den psykiske smerten, frykten og tristheten, forsvinner også. Da pappa lå der, på vei ut av livet og ikke lenger kunne snakke, så vet jeg at det ikke var en hel masse ting han hadde lyst til å si, men ikke fikk sagt. Han var så full av smertestillende at han antageligvis bare tenkte: Nei, nå er jeg hypp på å dra, altså. He-he.
Så blir hun alvorlig.
– Og det …, sier hun med ettertrykk, – det synes jeg er fint å tenke på.
– Men du, dette showet ditt til høsten, er det riktig å kalle det et comeback?
– Nei. Jeg har jo vært her hele tiden, jeg.
Hun smiler.
– Og som jeg nettopp sa, så tror jeg også at jeg skal bli værende her for alltid.
