– Jeg elsket å være mamma, men jeg kjente også litt på misunnelsen

Det er en fin dag å vente på. Sola skinner, lufta er klar og gradestokken viser bare noen få minusgrader denne formiddagen i Larvik.

Et kvarter på etterskudd kommer Gro kjørende i en svart Tesla. Smilet er like stort som håndtrykket er fast.

– Jeg beklager at du måtte vente, men jeg måtte bare ta en tur til frisøren. Jeg kan rett og slett ikke ha så mye ettervekst når jeg skal bli fotografert i Kamille, sier hun og ler.

Investerer i parforholdet

Hun tar opp nøkkelkortet og låser seg inn bakdøra til Festiviteten i Larvik sentrum.

Gro og kona Anja har kontor i første etasje i den ærverdige bygningen. Ekteparet Hammerseng-Edin har begge bakgrunn som landslagsspillere i håndball, og jobber nå sammen om blant annet foredrag, kurs og andre arrangementer.

Gro er i tillegg håndballekspert for TV 2, og inntil nylig var hun også landslagstrener for jentelandslaget i håndball.

– Det har vært ekstremt gøy og jeg lærte masse med jentelandslaget, men tiden strakk ikke til. De siste årene har vært veldig travle, og jeg kjente på at jeg var for mye borte fra familien. I løpet av ett år hadde jeg 90 reisedøgn med trenerjobben for landslaget, pluss noen reisedøgn med foredrag og TV2. Jeg har også fullført årsstudium i ledelse på Universitetet og trenerutdanning samtidig. Mio (11) og Leo (5) begynner å bli store, og tida går plutselig veldig fort. Nå har jeg lyst til å ha tid og kapasitet til å rekke opp hånda hvis det trengs hjelp på et skolearrangement, på trening eller andre aktiviteter. Dessuten har Anja og jeg veldig lyst til å jobbe mer sammen. Det Anja og jeg har sammen, kommer ikke av seg selv, det heller. Vi må investere tid i parforholdet, sier hun.

Den 180 centimeter høye dama som vi ofte har sett med hestehale og landslagsdrakt, er avslappet kledd
i jeans og hvit skjorte. Hun serverer kaffe og setter
seg ned på kjøkkenet i kontorfellesskapet.

Sneik seg ut

Gro Hammerseng vokste opp på Gjøvik med to brødre og en lillesøster som ble adoptert da Gro var 10 år. Familien bodde i et gammelt, koselig hus med hage og stakittgjerde. Ettermiddagene var fylt opp med fotball, ridning og turn, og som tiåring begynte hun med håndball.

– Foreldrene mine pushet meg aldri til noe, men de lærte meg at jeg måtte legge ned mye innsats og hard jobbing hvis jeg skulle bli god i noe. Venninnegjengen min var veldig dedikert til håndballen, og faren min var politimann, så det var mer trening enn det var festing og drikking. Det hendte jeg sneik meg ut på natta, men det var ikke for å feste. Det var for å møte kjæresten jeg hadde den gangen, sier Gro og ler.

– Det var en trygg og god barndom, og jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på akkurat det. Nå som jeg er forelder selv, er jeg så glad for å være det med sammen med Anja. Hun er veldig fri og stiller alltid spørsmål. «Må det være sånn?». «Hva hvis det er mulig å tenke annerledes?» Mitt hovedbidrag som forelder er nok at barna skal tørre å stå opp for seg selv og andre.

Et stort hjerte

Gro spilte seg inn på U-landslaget i tenårene og debuterte på A-landslaget i 2000. Da hun la opp for landslaget 13 år senere, hadde hun vunnet titler som «Årets lagspiller» to ganger på Idrettsgallaen, «Årets forbilde» og «Verdens beste håndballspiller». Og ikke minst: Hun hadde møtt sin store kjærlighet, Anja Edin.

– Hva jeg falt for med Anja? Anja stilte andre spørsmål og snakket om andre ting enn de andre. Øynene, tilstedeværelsen og blikket hennes, og kombinasjonen av å være leken og samtidig veldig dyp – det var essensen. Anja var, og er, annerledes enn de fleste andre mennesker jeg har møtt. Hun er klok, rolig og trygg, og har veldig gode verdier. Hun utfordrer meg og får meg til å være et bedre menneske, sier Gro.
Så begynner hun plutselig å le.

– Vi tuller litt med at Anja er «Gandhi». Anja er et eneste stort hjerte, hun er full av godhet og leter etter det beste i alt og alle. Av og til, når jeg blir engasjert eller får nok av noe, hender det at det smeller fra meg: «Noen ganger må man bli sint og heve stemmen, stå opp og slåss for noe!» Jeg har et litt mer eksplosivt temperament, kan du si, men jeg er ganske stolt av at jeg har blitt bedre på det med årene.

Les også: (+) Jeg var fast bestemt på å takle hans to små barn. Så dukket ekskona opp

Ensom i babybobla

Gro ser på klokka og konstaterer at vi må sette kursen mot huset på Saltbrygga.

Jula er grønn i Larvik, veiene er bare og båtene ligger fortsatt langs brygga rett nedenfor huset i det nye nabolaget. Svigerforeldrene hennes bor et steinkast unna, pluss at de har flere gode venner i umiddelbar nærhet. Skole og barnehage er også like ved.

Gro parkerer bilen utenfor huset og lar bilen gå mens hun fortsetter å snakke.

– Jeg har alltid vært veldig drevet av jobben, men jeg har også alltid vært opptatt av kjærlighet og familie. Det aller viktigste for meg er at noen elsker meg og at jeg elsker noen tilbake. Da jeg la opp på landslaget, hadde jeg funnet den store kjærligheten. Anja og jeg hadde fått vårt første barn, Mio, og vi snakket om å få et til. Jeg var mentalt forberedt på at karrieren som håndballspiller kun var for en tidsbegrenset periode av livet, og jeg var opptatt av å sette pris på det og nyte det underveis.

Hun forteller at det var lett å ta for gitt at man får anerkjennelse for å gjøre en god jobb på håndballbanen, men som mor var det ingen arenaer fulle av folk som applauderte.

– Jeg var hjemme med Mio mens Anja storspilte på landslaget og fikk masse kred. Det var vanskelig å gi slipp på den delen av livet, og det var en tøff periode. Jeg klarte å glede meg på Anjas vegne, og jeg elsket å være mamma, men jeg kjente også litt på misunnelsen og higet etter å være en del av det. Jeg visste jo hvor gøy det kunne være, forteller Gro åpenhjertig.

Les også: (+) Stort årshoroskop: Slik blir 2024!

Interiøransvarlig

Huset på Saltbrygga er lyst og moderne. Ved den rosa sofaen, er det store vinduer med utsikt mot båthavna. Anja hadde ikke så mange krav til hvor de skulle bo da de skulle etablere seg med familien, annet enn at det skulle være ved sjøen, og sånn ble det. Det er Gro som står for interiøret, og da Anja foreslo at hun skulle kjøpe en ny lyslenke i sommer, fikk hun klar beskjed om at det skulle Gro gjøre.

– Det har en forklaring! Da vi bodde på Gjøvik, ville nemlig Anja pusse opp den øverste etasjen i huset. Hun ville male i rødt og svart, og ha en projektor for å se på sport. Hun skulle vel helst hatt en sånn pole-dansestang også. Hvis jeg ikke styrer med interiøret, kan dette eskalere, sier Gro og ler.

– Men Anja bestemmer masse annet, altså!

Ble en ekspert

Da Gro la opp som håndballspiller, måtte livet fylles med noe nytt. Engasjementet på banen ble byttet ut med et brennende engasjement for blant annet likeverd og feminisme.

– Heldigvis har håndball aldri vært alt i livet mitt, men det er klart jeg lurte på hva jeg skulle fylle livet med da håndballkarrieren var over. Håndball handlet mye om hva jeg gjorde og ikke så mye om hvem jeg var. Jeg begynte å tenke på hva slags kompetanse jeg hadde opparbeidet meg som var overførbart til livet for øvrig. Det å bli en god håndballspiller handler mye om å være dedikert, engasjert og å bruke mye tid på å trene, og disse egenskapene kan jo definitivt overføres. Jeg kom fram til at jeg ville jobbe med formidling, og begynte å lese meg opp. Etter hvert var det noen temaer som utpekte seg som mer interessante enn andre. Feminisme, for eksempel.

I 2016 skrev Gro Hammerseng-Edin en semesteroppgave i journalistikk om eksperter i den norske, offentlige debatten. Underveis fant hun blant annet tall som viste at 4 av 5 av eksperter i den offentligheten debatten var menn.

– Jeg syntes det var rart og trist, og det forundret meg. Samtidig sa jeg nei til å ta slike ekspertroller selv. Ekspert er et litt skummelt ord – du skal være ganske flink for å kalle deg en ekspert, liksom. Grunnen til at jeg ikke ville, var at jeg ikke visste om jeg var god nok, pluss at jeg prioriterte andre ting. Samtidig slo det meg at hvis jeg synes at dette er viktig og må endres, må jeg takke ja. Det ble en «mission» for meg. Jeg måtte begynne å si ja. Jeg var livredd for å forplikte meg til lange engasjementer, og 9 til 16-jobb skremte meg, men jeg startet med å si ja til å uttale meg og mene noe når noen spurte. En av grunnene til at jeg begynte som ekspertkommentator for TV 2, var nettopp fordi det er så få kvinnelige ekspertkommentatorer, forklarer hun.

– Jo mer kunnskap jeg får, jo viktigere synes jeg det er å bidra. Jeg vil at det skal være mangfold i rollene og stemmene i samfunnet. Det jeg brenner mest for, har med «equality»-begrepet å gjøre, både fordi jeg er kvinne, men også fordi jeg er en kvinne som er sammen med en annen kvinne. Vi er ikke likeverdige mennesker i alles øyne. I mange deler av verden er det fortsatt livsfarlig å være lesbisk eller homofil. I mange land er det dødsstraff for å være sånn som meg. Jeg følte mening med håndball også, men det er likevel fint å være dedikert i andre temaer som føles viktig, og dette brenner jeg sterkt for. Etter håndballen har livet fått en ny dimensjon, og på grunn av jobbene jeg har, møter jeg mange forskjellige mennesker.

Les også: (+) Anne Grosvold åpner opp: – Jeg var aldri bra nok for mamma

Å bruke stemmen

Ytrer du deg i offentligheten, må du i dag være forberedt på stygge kommentarer og diskusjoner som det er alt annet enn hyggelig å blande seg inn. Gro er ikke den som står mest i disse tøffe debattene, men noen ganger hun har tenkt: Hvis vi bare er flere, så blir det ikke så brutalt for de få som står i disse stormene.

– Noen har stått der lenge og ropt høyt, de tar mye ansvar og får gjennomgå. For meg er det viktig å finne balansen mellom å ha energi og krefter til å være en bra mamma og en god kjæreste, samtidig som jeg bruker stemmen min på ulike arenaer. Formidling gjennom foredrag, ekspertrollen/kommentering, podkast-bidrag og å skrive bok er noen av mine.

I desember arrangerte Anja og Gro et ladebord i den ærverdige salen på Festiviteten, istedenfor et julebord.

– Jeg er veldig glad i jul, og jeg synes det trist at det er mange som synes høytiden er slitsom. Veldig mange stresser og kaver i jula, særlig kvinner. På ladebordet hadde vi fokus på restitusjon, hvile og pause, samt det å ta mer bevisste valg. Jeg tror vi kvinner må øve på å ta valg som er gode for oss selv, og spørre oss om vi alltid må gjøre som vi pleier eller det andre forventer av oss? Det er mange kvinner som gjør alt for andre hele tiden, men hva kan vi gjøre bare for oss selv? Det er mange som bærer på en drøm, men som tenker at «Nå er det for sent» eller «Nå er jeg for gammel». De siste seks månedene har Anja og jeg fulgt opp 14 kvinner som har ønsket en endring i livene sine, og sammen har vi forsøkt å finne svarene på hvordan vi kan kombinere jobben og familielivet, finne balanse og leve så gode liv som vi kan. Det har vært en utrolig morsom og lærerik reise, og det frister å gjøre mer av det, sier hun.

– Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, men mitt fokus for 2024 er å være mer til stede der jeg er. Og så ønsker å bidra til at flere kvinner skal ta de rollene de har lyst på. Ta plass – i arbeidslivet eller på hjemmebane – fri for frykt for å være for mye eller for å bryte med forventningene fra omgivelsene.

Min bonussønn (9) ødelegger søvnen vår

Stort årshoroskop: Slik blir 2024!