Alexandra Rotan besøkte nepal
– To bittesmå jenter møtte meg i den dørløse åpningen til den lille hytta i sement. Der bodde de alene. Uten en mamma og pappa
Dagen Alexandra Rotan fikk tilbringe med de to foreldreløse jentene Pushpa og Ganga, kommer hun aldri til å glemme.
– Jeg er så glad for at jeg kan bidra til å rette oppmerksomheten mot dem som så sårt trenger hjelp, forteller Alexandra Rotan (26) med glassklart blikk.
Det var et genuint ønske om å bidra som fikk Alexandra til å takke ja da Strømmestiftelsen tok kontakt.
Et håp om å bruke sin stemme til noe annet enn å underholde.
For der hun stadig blir hyllet for sin stemmeprakt, finnes det mennesker der ute som aldri blir hørt.
– Vi i Norge er født med en sølvskje i munnen. Jeg har vokst opp med foreldre som jeg har kunnet lene meg på. Jeg har hatt kort vei til skolen, mat på bordet og muligheten til å dyrke mitt talent. Vi må ikke glemme dem som ikke har noe. Særlig barn er en sårbar gruppe.
Utpreget fattigdom
«Keiino»-vokalisten er akkurat tilbake fra en skjellsettende reise til Nepal når vi møter henne. Fjell-landet, som ligger inneklemt mellom India og Kina, er det nest fattigste landet i Asia.
Landets politiske situasjon er svært ustabil og fortsatt skaper kastesystemet og diskriminering av kvinner og jenter, store forskjeller. Særlig på landsbygda er fattigdommen utpreget.
– Jeg reiser gjennom jobben hele tiden, men aldri til land som dette. Jeg så reisen som en unik mulighet til å vokse som menneske og utvide min horisont.
Les også: Hadia Tajik: – Jeg ville svært gjerne ha barn, men så at jeg risikerte at det ble en slags ønskedrøm
Setter livet i perspektiv
– Å få satt livet mitt og de bagatellene vi henger oss opp i i hverdagen, i perspektiv. Det har både vært fint og veldig vondt. Jeg har aldri sett noen som har bodd og levd som de gjør på landsbygda i Nepal. Det var mitt første møte med en helt annen kultur og et nivå av fattigdom som vi ikke ser her i Norge, sier Alexandra alvorlig.
– Jeg sitter igjen med en helt ny grad av takknemlighet for det jeg har hjemme i Norge.
Det vrimlet av mennesker i gatene da Alexandra ankom Nepal. Biler, motorsykler, folk og fe sameksisterte i et slags kontrollert kaos.
Som den eneste blondinen i folkehavet, stimlet nysgjerrige nepalere seg rundt henne.
Fargene, luktene og den tropiske varmen slo mot henne i det hun satte kursen mot landsbygda hvor hun skulle tilbringe en dag med de to foreldreløse jentene Pushpa (12) og Ganga (8).
– En del av meg glemte at jeg skulle møte barn. Derfor ble jeg litt satt ut da det var to bitte små jenter som møtte meg i den dørløse åpningen til den lille hytta i sement. Der bodde de alene. Uten en mamma og pappa.
– De hadde en storebror på 14 år som jobbet på en mursteinsfabrikk og var lite hjemme. Dermed var 12 år gamle Pushpa den ansvarlige i husholdningen, forteller Alexandra.
Inne i den lille sementhytta ble hun møtt av to enkle tresenger med et tynt pledd pent brettet over.
På en enkel hylle sto noen kosebamser sirlig oppstilt. På baksiden av hytta hadde søstrene en liten kjøkkenhage hvor de dyrket chili og sukkererter til eget bruk. Matlagingen foregikk utenfor i en bålgrop i bakken.
Les også: En dag hadde noen hengt opp en lapp på døra til Helsesista: – Det var vondt, rett og slett
Ville gi dem alt
– Klærne var hullete, og de gikk i enkle slippers når de skulle til skolen. Jeg hadde så lyst til å gi dem alt! Jeg bestemte meg tidlig for at dette skulle bli en fin opplevelse for dem. Jeg skulle ikke bare sitte og synes synd på dem, men gi dem en pause fra en hverdag sentrert rundt å lage mat og vaske tøy.
– Jeg hadde med meg tegnesaker og vi sang sammen. Jeg ville at de skulle få være barn da jeg var der, forteller artisten.
Fattigdommen i Nepal er størst på landsbygda. Daliter, også kalt kasteløse, er særlig utsatt. Daliter er født med oddsene mot seg.
De er lavest på rangstigen, uten rettigheter eller respekt fra andre kaster. De utestenges fra viktige arenaer i samfunnet – alt fra skole og arbeidsliv til nabolagets offentlige vannkran – fordi mennesker fra de høyere kastene anser dem for urene.
Pushpa og Gangas far ble drept, mens moren døde som følge av sykdom.
– Det var så tydelig på jentene at de har gått gjennom et kjempetraume. Det hvilte en tristhet over dem. De smilte uten å smile med øynene. Der bodde de helt alene, uten voksenpersoner. Når de kommer hjem fra skolen, er det ingen som står i døråpningen og spør hvordan de har hatt det.
– Å være 12 år og ha mistet de to menneskene som står deg nærmest, samtidig som du må ta over omsorgsrollen for en yngre søster – jeg har så stor respekt for Pushpa. Det er vondt å se at hun ikke fikk den barndommen hun kunne hatt.
Stemmen brister. Alexandra har selv et svært nært forhold til sine egne foreldre. Det blir vanskelig for Eidsvoll-jenta ikke å sammenligne.
Les også: (+) Hanne Sørvaag: – Det er ekstra sårt at jeg ikke fikk være der da pappa døde. At han døde alene
Bekjemper fattigdom
Uten hjelp fra Strømmestiftelsen hadde det vært lite håp om en fremtid for jentene. Stiftelsen bekjemper fattigdom ved å gi mennesker utdanning og jobb.
Stiftelsen tilbyr også leksehjelp to timer hver dag for barn uten foreldre. Det ble tydelig at skolen var et lysglimt i jentenes hverdag.
– Pushpa og Ganga tok meg med på skolen, og det var helt spesielt å se endringen som skjedde. De gikk fra å være alvorlige små jenter til endelig å være fri – på lik linje med de andre barna. Der møtte de venninnene sine, slappet av og fikk en pause fra bekymringene der hjemme, forteller Alexandra.
Kontrastene og inntrykkene fra sitt første møte med de foreldreløse barna, har gjort voldsomt inntrykk på Alexandra.
Det var vanskelig å sette seg på flyet på vei hjem til sin egen familie, vel vitende om at Pushpa og Ganga ville gå til sengs den kvelden uten å bli pakket inn i det tynne lille teppet av kjærlighetsfulle foreldre.
– Jeg kjenner fortsatt på en klump i magen hver gang jeg tenker tilbake på turen. Jeg skulle så gjerne vært der lenger og bidratt mer! Men jeg skal tilbake om noen år. Det har jeg bestemt meg for.
– Så håper jeg folk der ute stopper opp i førjulstidens kjøpegilde, og bestemmer seg for å bidra. Det trenger ikke være så mye, litt er bedre enn ingenting!
I «Julekveld hos Prøysen»på TV3 ser vi Keiino-vokalistens gripende møte med søstrene som brått måtte bli voksne da de i løpet av kort tid mistet begge foreldrene.
Du kan se episoden på Viaplay.
