Aina og Olaf Tuftes gård har blitt en møteplass
Aina og Olaf Tufte åpner gården sin for ensomme: – Fire av dem som er her denne torsdagen, var på randen til å ta sitt eget liv
Da pandemien rammet, bestemte Aina Tufte seg for å bruke tiden på sin hjertesak: Å skape en møteplass for ensomme. Nå står tilbudet i fare for å legges ned.
– Tidligere var gårdene i Norge et møtepunkt. En naturlig arena for sosialt fellesskap, uten at man trengte å gjøre en avtale eller varsle sin ankomst. Da maskinene tok over, ble bonden mer og mer alene.
– Det å ta tilbake den levende gården, har vært min og Olafs visjon. Vi er begge veldig sosiale og har et ønske om å hjelpe, forteller Aina Tufte (47) engasjert.
På Tufte gård står døren alltid åpen og kaffekoppen velduftende og klar. Aina, som er gift med den tidligere konkurranseroeren Olaf Tufte (47), er glødende opptatt av at mennesker skal bli sett og anerkjent for den de er.
Det er et engasjement som har vokst seg sterkere og tydeligere med årene.
– Min barndom og mine erfaringer har gjort meg ekstra opptatt av at alle skal ha det bra. Jeg har perioder i livet hvor jeg ikke har følt meg sett eller hørt, og har nok derfor et ekstra sterkt ønske om å se menneskene rundt meg.
– Også Olaf kunne ha havnet utpå i ungdomsårene da han slet med å finne sin plass. Så det å hjelpe mennesker som har kommet litt skjevt ut, står også hans hjerte nært, poengterer Aina.
Tufte gård
Er det ett adjektiv som beskriver Tufte gård, er det «levende». Det de mangler av dyreliv, tar de igjen med yrende folkeliv.
Da vi ankommer tunet en tidlig torsdag morgen, passerer vi Olaf og faren Sigurd Tufte ute på gårdsplassen. På tur opp i tredje etasje i det nyrestaurerte gårdsbygget hilser vi på Fredrik Skaslien, som har ansvaret for å brygge øl på gårdens eget bryggeri.
Vel fremme i toppetasjen er det hverken høy, møkk eller dyr å spore, men et innbydende selskapslokale. Her ønskes vi velkommen av gårdens altmuligkvinne Annette Hegg, som muntert tilbyr oss en kopp nytraktet kaffe.
I dag, som hver torsdag de siste to årene, venter Aina og Annette på den sammensveisede gruppen med mennesker som av ulike årsaker og i ulik grad har følt ensomheten på kroppen.
– Jeg har alltid hatt et hjerte for dem som ikke har hatt det så lett i livet. Jeg er opptatt av mennesker, at vi er forskjellige, men hvis vi viser raushet og ydmykhet overfor hverandre, kan alle blomstre. Jeg er nok litt utopisk. «Jeg skal redde verden» og skulle gjerne bidratt til at alle har det bra, innrømmer Aina og legger til:
– Men ett sted må man begynne.
Les også: Olaf Tufte: «Hva skjer hvis jeg hopper ned her? Er det noen som hører på meg da?»
Forebygging mot ensomhet
I 2021 var tiden moden. Pandemien var det siste dyttet som fikk prosjektet i gang. Tufte gård ble godkjent som en Inn på tunet-gård, som betyr at de kunne drive tilrettelagte velferdstjenester på gårdsbruket.
– Det ga oss muligheten til å ha et omsorgstilbud på en gård. Vi har en gård og er fulle av omsorg, så det burde jo være en god kombinasjon! ler Aina hjertelig.
Det startet med pilotprosjektet Forebygging mot ensomhet i samarbeid med Inn på tunet Norge SA og Helsedirektoratet.
– Vi var spente på om det ville komme noen i det hele tatt. Meningen var å ha en gruppe på 6–9 stykker. I dag er vi en svært sammensveiset gjeng på 20 stykker i alderen 20–87 år.
I takt med at klokken nærmer seg 10.00, kommer en etter en forventningsfullt inn døren. De sprekker opp i store smil når de møter Aina og Annette. De er rause med klemmene og erter hverandre familiært.
– Målet er å skape et pusterom fra ensomheten. Et trygt sted hvor de blir sett og hørt. Det er viktig og krever lite. Det å være ensom er vondt også fysisk, ikke bare mentalt, uttrykker Aina.
Alle som kommer inn dørene, møtes med et «hvordan har du det?» og en omsorgsfull klem. Deltagerne løfter hverandre med både omsorg og humor. Som utenforstående sitter vi med en følelse av å være vitne til at unike menneskebånd er blitt skapt. Like overfor oss setter Ole Petter seg ned. Lisbet plasserer rullestolen like ved.
– Vi to må ha muligheten til å klemme på hverandre underveis, flirer Lisbet lekent.
De flørter humoristisk ved bordet. Vennskapene som har vokst frem disse torsdagene, har vært livsendrende for samtlige av dem.
– Da jeg mistet kona mi, ble det til at jeg bodde alene. Jeg fant ikke på noe og kom meg ikke videre. Datteren min tok initiativ og fikk meg inn hit, selv om det var langt utenfor min komfortsone. Det har jeg ikke angret ett sekund på. Det har betydd alt og vært livsendrende på så mange måter. I dag går jeg ikke til psykolog lenger, og det kjennes som om livet leker! stråler Ole Petter.
Les også: (+) Mamma bryr seg ikke om meg og barna mine, hun skal alltid noe annet. Jeg blir så såret
Mat og bingo på låven
Lukten av nytraktet kaffe blander seg med duften av nystekte vafler.
Vanligvis er gårdsarbeid i fokus, og mestring er vel så viktig som de gode samtalene. I dag har det – til tross for at våren lenge har vært i anmarsj – lagt seg et iskaldt teppe med snø over gårdsplassen.
Gjengen skal derfor i stedet hygge seg med god mat og bingo i det lune låvebygget.
– Her er det rom for å gråte og for å le. Det føles som en stor, herlig familie som tar vare på hverandre. Å komme hit har endret alt for meg. Å få et nettverk og ha noe å stå opp for og se frem til har gitt meg håp og gjort meg mindre syk, forteller Siv takknemlig.
Aina forteller at hver og en har vært gjennom en reise disse årene. For noen har reisen gått raskt, andre har brukt tid.
– Det har skjedd så store endringer at det er vanskelig å ta det inn. Flere dukket opp første gangen, gusten i huden, tunge, deprimerte og med gåstaver. I dag har de kastet stavene, løper opp trappene, har fått farge i huden og smiler og ler, beskriver Aina med blanke øyne.
– Fire av dem som er her denne torsdagen, var på randen til å ta sitt eget liv. De så ingen mening med livet, gråt seg i søvn og hadde det helt pyton. Etter at de kom hit, fikk den lokale atmosfæren og fikk nye venner, forteller de at livet har tatt en ny vending.
Les også: Thorbjørn Brook Steen: Jeg er sykemeldt. Fastlegen har dratt i nødbremsen
Trenger penger fra kommunen
I oktober kan det likevel være stopp. Aina har rikt med omsorg å gi, men realiteten er at et hjerteprosjekt som dette også koster penger å holde gående.
Penger som kommunen ikke er villig til å bidra med.
– Det er tungt å få nei gang på gang. Jeg vet ikke hvilke dører jeg skal banke på lenger. Det er et tunggrodd system, og kommunen har til nå ikke funnet penger til å bidra. Selv om jeg har håndfaste og konkrete beløp på hvor mye de faktisk sparer på at vi arrangerer dette, forteller hun oppgitt.
– Jeg skulle ønske dette ble et lovpålagt tilbud i alle kommuner. At de forstår at de ikke har råd til å la være. Enn så lenge har vi med hjelp fra private aktører midler til å holde på frem til oktober. Etter det aner vi ikke hva som skjer, erkjenner Aina.
Pengespøkelset puster dem i nakken. Også deltagerne kjenner på usikkerheten. Vil de ha et sted å komme til noen måneder frem i tid?
– Det er trist at det er så uforutsigbart. Vi vet ikke hvor lenge vi får holde på, og det et kommer til å bli tøft fremover for oss alle om vi blir stående uten dette tilbudet, forteller Siv.
Les også: (+) Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn
Stramt kommunebudsjett
Ordfører Are Karlsen i Horten kommune forteller at han selv har vært på besøk flere ganger. Han understreker at initiativet er veldig bra og at det er et godt supplement til kommunens egne tilbud.
Kommunen har til nå likevel ikke vurdert det slik at de kan prioritere dette prosjektet i budsjettet.
– Hvis kommunen skal kjøpe denne tjenesten fra Tufte gård, må vi først lyse ut en anbudskonkurranse slik at også andre private tilbydere kan konkurrere om tildelingen. Dette vurderte vi, og det ble mye diskutert sist høst, men i budsjettbehandling før jul fant ikke partiene i kommunestyret midler til det.
– Det var et veldig stramt kommunebudsjett, og det var stor enighet om at flere gode tiltak måtte settes på vent, forklarer han til Her og Nå.
Han setter likevel døren på gløtt før en ny vurdering blir gjort til høsten.
– Jeg både håper og tror at en del nye tiltak – inkludert denne typen tiltak – vil bli vurdert på nytt denne høsten. Hvis kommunestyret finner midler til dette, vet jeg at det vil være til glede og nytte for mange.
