Adam Schjølberg takker mamma Margot
Adam bare var fire år gammel da mamma Margot fikk følelsen av at han ikke var helt som de andre guttene på sin egen alder
Uansett hvor mye det har stormet rundt Adam Schjølberg, har komikeren alltid kunne legge fra seg de vonde tankene ved dørstokken til familiens hjem i Sandefjord. Der venter mamma Margots trygge favn.
Minnene fra barndommen i Sandefjord er mange og varierte for Adam Schjølberg (40):
Det store treet ved gangstien hvor han gjorde det slutt med jentekjæresten fordi han likte gutter.
Idylliske Goksjø hvor Adam og vennegjengen spilte gitar og sov under åpen himmel i sommermånedene.
Skolegården hvor han første skoledag ble møtt med spørsmålet som skulle bli startskuddet på en maraton av usikre tanker: «Er du egentlig gutt eller jente?».
– Nå i voksen alder liker jeg å ta meg en sykkelrunde på gamle stier. Da dukker minnene opp. Jeg har prøvd å forstå hvorfor livet her var så vanskelig, samtidig som alt var så greit. Jeg har en barndomsgjeng som har uttrykt at det noen ganger er litt kjipt å lese at jeg ikke hadde det bra i oppveksten. For de følte de backet meg og at vi delte så mange fine minner sammen, forteller Adam ettertenksomt.
Og det stemte jo. Livet er sjelden svart-hvitt. Adam forteller om de mange opplevelsene han og barndomsvennene delte, og som for alltid vil stå igjen som kjære barndomsminner. Opplevelser som representerer en del av de grunnverdiene som sitter i ryggmargen i dag.
Ensom i barndommen
Adam Schjølberg
Født: 30. mars 1982
Alder: 40 år
Bosted: Oslo
Kommer fra: Nord-Norge/Sandefjord
Yrke: Komiker og TV-profil
Men det var ikke alt Adam satte ord på. Midt i vennegjengen sto han også helt alene. Fikk han voldstrusler eller det ble ropt skjellsord, ville han ikke bry sine nærmeste med det. Det kunne jo hende de syntes det var vondt og vanskelig å høre om. Så han var ensom.
– Selv om det var fint å høre om mine venners sommerflørter, gjorde det også enda tydeligere at jeg sto alene i min verden.
Det var ingen han kjente som var som Adam. Som elsket en av samme kjønn. I hvert fall sa de det ikke høyt.
– En periode syntes jeg det var litt vanskelig og trist å dra tilbake til Sandefjord, for det minnet meg om den ensomheten. Men etter at jeg er blitt voksen, husker jeg mer av de fine tingene også. Nå kan jeg også å le litt av de tingene som føltes dønn seriøse den gang.
– I dag har jeg blitt veldig glad i å komme til Sandefjord – selv om Nord-Norge ligger både mamma og mitt hjerte nærmest.
Les også: Først nå våger Adam Schjølberg å snakke om det som skjedde: - Jeg ble voldtatt
Kledde seg ut i morens klær
Adam, storesøsteren Lisa og mamma Margot Brix Bredesen (66) flyttet til Sandefjord fra Nord-Norge da Adam var syv år gammel. Vi møter komikeren hjemme hos mamma og stepappa Trond.
Her er det høyt under taket, og døren er alltid åpen. I det han tråkker over dørstokken hjemme, strømmer roen gjennom kroppen. Hos familien har han alltid følt seg sett og akseptert.
– Jeg har alltid visst at hjemme var det trygt. Da ble det også mye lettere å stå i det som var vanskelig på utsiden. Mamma har alltid forsikret meg om at jeg er bra nok som jeg er, forteller Adam, og kikker varmt bort på sin flotte mamma.
Margot forteller at Adam bare var fire år gammel da følelsen av at han ikke var helt som guttene på sin egen alder, kom snikende.
Sammen med søsteren elsket han å kle seg ut i morens klær og høyhælte sko i imitert krokodilleskinn. Det var minstegutten som la føringene når det kom til antrekk og ga moren råd om de nyeste motene.
– Jeg stusset nok litt den gang. Hvordan han merket seg den fine leppestiften, kjolen eller sko. Han hadde et øye for detaljer allerede da og sa gjerne: «Sånn kjole, mamma – må du ha!». Søsteren var ikke i nærhet av å ha den samme interessen, minnes Margot, og fortsetter:
– Tanken modnet og jeg vurderte flere ganger å spørre Adam. Samtidig var jeg redd for at han skulle bli lei seg om jeg spurte og han ennå ikke hadde forstått det selv. Det viktigste for meg har hele veien har vært å få Adam til å tro på seg selv og at han var bra nok uansett hva andre måtte si.
Les også: «Det er nok fordi du egentlig ville vært gutt at du så ofte velger å gå i dress»
Kom ut av skapet
Gjennom barndomsårene var Adam og moren bestevenner. De to var alltid på lag. Men hemmeligheten han bar på skapte også en avstand.
– Når en så stor del av noens liv holdes hemmelig, blir det en slags distanse som gjør at man føler at man ikke slipper helt til. Du kjenner ikke helt personen før det blir lagt på bordet. Da åpner muligheten til å kjenne hverandre helt og holdent. Men det er noe med det å plassere det selv først, før du våger å dele det med andre, forklarer Adam.
Sommeren til åttende klasse tok Adam endelig mot til seg og delte hemmeligheten han bar på. Sjokkbølgen lot vente på seg.
– Det var jo ikke som om noen av oss ble overrasket! Dette hadde jeg ventet på, og jeg ble utrolig glad da han endelig åpnet seg. Det lettet kommunikasjonen for alle i familien. Adam var fortsatt nøyaktig den samme personen. Dette endret ikke noe, utover til det bedre, sier Margot varmt.
Les også: (+) Moralen har alltid stått høyt i min familie. Men én dag fikk jeg en melding som forandret alt
Ble mobbet i tredjeklasse
Mammaen forteller at Adam var en omsorgsfull og empatisk gutt fra han var svært liten. Til Adam kunne alle komme med problemer de bar på, og oppsto det krangel med foreldre, innlosjerte han vennene hjemme hos seg.
– Fra jeg var veldig liten husker jeg følelsen av «Når er det min tur?». Jo mer jeg satt med andres kjærlighetsproblemer, jo mer ble jeg minnet på at jeg ikke hadde noen. Håpet som holdt meg gående, var at jeg visste jeg skulle flytte til Oslo på et tidspunkt. Da var det min tur til å være meg. Da skulle jeg spre vingene!
Margot forteller at det var tidspunkt hun bekymret seg over hvor snill gutten hennes alltid var.
– Jeg husker da søsteren til Adam kom hjem fra skolen en dag. Hun sa det var medelever som hadde vært slemme med ham og skulle banke ham. Jeg tror han gikk i tredjeklasse den gang. Så husker jeg hun sa: «Han gjør ingenting tilbake! De kan gjøre hva de vil med ham!»
Hverken i dag eller den gang tok Adam nevene fatt. Vold har aldri vært et alternativ. Det var også i løpet av disse årene komikerspiren vokste frem.
– Humor var det sterkeste forsvaret jeg hadde. Ingen kom vel til å slå meg om jeg fikk dem til å le! Det har jeg gjort karriere av i voksen alder. Det er noe jeg kan – det har jeg gjort fra jeg var liten, forteller Adam.
Margot nikker anerkjennende og er tydelig stolt over de valgene sønnen har tatt på veien.
– Gjennom barndommen var det mange ganger jeg beundret deg veldig. Opplevde du noe negativt knyttet til din legning, sa du ofte: «Mamma, det er bare fordi de ikke vet bedre». Du unnskyldte folk når de var slemme mot deg. Jeg hadde nok selv blitt sinna! innrømmer Margot på kav nordnorsk.
Selvtilliten har ikke dukket opp fra intet. Den har Adam tatt med seg hjemmefra.
– Det viktigste jeg sier til foreldre som kontakter meg i dag, er at de må heie på barnet sitt og ha troen på dem. Så lenge du har det trygt hjemme, er det så mye lettere å gå ut og møte noe som er vanskelig. For meg var det avgjørende.
Les også: Adam Schjølberg avslører Jon Almaas' verste egenskap: – Han må jobbe med den timingen
«Homsepatruljen» og «71° nord – team»
Adam flyttet til Oslo etter videregående, og siden har det gått slag i slag for komikeren.
Fra gjennombruddet med «Homsepatruljen», til standup-show med bestekameraten Tore Petterson, TV-opptredener, forfatter-debut og soloshow.
Denne våren trykket nordmenn den friluftsinteresserte komikeren til sitt bryst etter en imponerende prestasjon i «71° nord – team» sammen med lagkameraten Jon Almaas (54).
Til høsten har soloshowet «Adam setter skapet på plass» premiere.
– Jeg har jobbet veldig hardt for å komme meg dit jeg er i dag. Fra jeg var liten har jeg fortalt meg selv at jeg må jobbe litt hardere enn alle andre i feltet jeg holder på med, hvis ikke får jeg ikke være med. Det har ikke alltid vært rom for meg. Gjentatte ganger har jeg blitt fortalt at vingene mine ikke kan slås helt ut. Jeg har derfor hatt dem bare halvt utslått. Nå i dag er vingene så store, at om jeg slår dem ut, så flyr alle av banen! stråler Adam.
Det glitrer i de stålblå øynene når han legger til:
– I dag er selvtilliten en annen. Det har nok noe med å fylle 40 år også. Jeg er ikke så stresset for å bli likt av alle, og jeg vet hva jeg er god på. I dag er jeg stoltere og mer avslappet enn noen gang.
For mamma Margot har det vært en lettelse å se sønnen lykkes.
– Mitt mål har alltid vært at mine barn skal bli lykkelige, at de skal ha det bra. At så mange av Adams drømmer i dag har gått i oppfyllelse, gjør meg veldig stolt. Han overrasker meg hver eneste dag med alt han får til!
