STO BAK GRUSOMT ROVMORD:
3000 mennesker møtte frem for å se Kristoffer bli halshugget. Det var siste gang det skjedde på norsk jord
Allerede som 12-åring måtte Kristoffer ut i arbeidslivet. Det ble starten på et turbulent liv som fikk en bestialsk slutt 60 år senere. Fattigguttens navn vil for alltid stå skrevet i Norges historie, men ikke for de riktige grunnene.
Bøddelen lot øksen falle mot nakken til Kristoffer Nilsen Svartbækken (72) mens presten leste Fadervår. Ellers var ikke en lyd å høre blant de over 3.000 fremmøtte på den iskalde morgenen på Ekromsstormyra ved Løten, 25. februar 1876.
Nysgjerrige unggutter hadde klatret opp i trærne for å få med seg begivenheten. Da blodet sprutet og rakkerknekten holdt opp Svartbækkens hode, besvimte flere og falt ned.
Nede ved skafottet mente flere at de hadde hørt at Svartbækken hadde skjært tenner etter hodekappingen. De tilstedeværende legene konstaterte at han hadde noen bevegelser i krampe.
Endte opp hodeløs
Det var ingen tvil om at Kristoffer Nilsen Svartbækken var en notorisk, hardkokt skurk. 41 av de siste 46 årene av sitt liv satt han i fengsel eller på slaveri. Som på tiden da kong Oscar II skulle krones i Trondheim i 1873.
I forbindelse med kroningen var kongens mor, enkedronning Josephine, med i kongens følge. Hun var svært populær blant folket. Josephine deltok ikke på selve kroningen fordi hun var katolikk, men brukte tiden blant annet til å inspisere fengselet i Trondheim, og da fikk fangene ekstra forpleining.
I fengselet traff hun Svartbækken og fikk medynk med den 70 år gamle mannen. Flere historiske kilder forteller at han ble benådet i forbindelse med kroningen. Det svirret mange rykter, men de fleste innsatte ble skuffet. Også Svartbækken. Han måtte sone hele dommen og ble først sluppet fri tre uker før jul i 1874.
Senere skulle Svartbækken sette grå hår i hodet på sønnen til enkedronning Josephine; kong Oscar II, mens han selv endte hodeløs.
Strømper forsvant
Kristoffer Nilsen Svartbækkens ble født til et hardt liv i fattigdom. Han kom fra husmannsplassen Svartbækken i Elverum. Moren var mye eldre enn faren og hun døde da gutten var ni år gammel. Faren giftet seg på nytt. Kristoffer og broren Ole fikk ikke lenger bo hjemme. De flyttet til besteforeldrene på den vesle plassen Olenilsbakken i Leiret. Som 12-åring måtte Kristoffer ut i arbeidslivet, først som gjetergutt. Han ble konfirmert som 16-åring i 1821. «Temmelig god», var karakteren fra presten.
Etter hvert lokket hovedstaden. Han vervet seg i 1825 for fem år som artillerist i 2. bataljon av 3. ridende batteri. Hans trøst var at han kunne spise seg mett hver dag, hadde klær og husrom – og attpåtil lønn.
Mistenkt for kvinnemord
En stund etter henrettelsen av Svartbækken ble en kvinne funnet drept i en steinrøys ved veien over Dovre.
Kvinnen som hadde drevet med omførselshandel, hadde forsvunnet sporløst på den tiden Svartbækken slapp ut fra fengselet i Trondheim rett før jul i 1874. Han dro hjem over Dovre.
Skrinet som Svartbækken brukte da han plutselig ble sukkertøyselger, var helt likt skrinet som den drepte kvinnen pleide å bruke. Svartbækkens skrin hadde også merker etter et bortskrapet navn.
Drapet ble grundig undersøkt, men aldri oppklart. Svartbækken var eneste mistenkte.
De første årene gikk greit. Ingen klaget på ham og tilværelsen så lovende ut.
Men tok Svartbækkens liv tok en brå og vending. Et par strømper forsvant fra kaptein Jon Kløve som Svartbækken var oppasser for. Like etter forsvant fire spesidaler fra to andre soldater på Akershus. Under ransaking ble et noenlunde tilsvarende beløp funnet hos Svartbækken. Han blånektet, men ble likevel dømt i krigsrett til 25 dagers arrest på vann og brød.
I fengselet ble han hard og bitter. Etter soning ga han blaffen i reglementet og oppførte seg så dårlig at han to ganger ble straffet med 10 stokkeslag for tjuvperm.
Da han satt i arresten for tredje gangs tjuvperm, hadde han åpenbart fått nok. Før han rømte, tok han seg inn på laboratoriet på festningen og stjal 25 spesidaler fra pulten til kaptein Fabricius. Han var også innom kaptein Jon Kløves avdeling og rappet med seg hans lommeur, signet og to nøkler.
Felt av ku
Svartbækken hadde for alvor begynt sin kriminelle løpebane. Han stjal gjenstander som han solgte for å skaffe penger til livsopphold. Det gikk greit helt til han stjal ei ku på båsen i Vang. Han leide kua til Løiten, men lyktes ikke å selge den fordi folk fattet mistanke og varslet lensmannen.
På nytt ble Svartbækken tauet inn for krigsrett. I 1828 ble han dømt for desertering og annen gangs tyveri. Mens saken pågikk, så han sitt snitt til å rømme på selveste julaften. Han ble pågrepet av lensmann Strøm i Åmot. Denne gangen slapp han ikke unna, og ble dømt til fem års tvangsarbeid på Akershus festning.
Han ble løslatt på sankthansaften i 1834, og fikk pålegg om å forlate Kristiania. Men etter bare 10 dager havnet han atter på galeien. 4. november samme år ble han dømt til livsvarig tvangsarbeid.
På Akershus traff han sin bror Ole, som også hadde blitt en fengselsfugl. Brødrene drømte om å dra til hjembygda og starte et nytt liv, men Kristoffer Svartbækken var sjanseløs til å bli benådet. Plassmajoren på Akershus beskrev hans oppførsel som «temmelig mislig» og at det var fare for at han fortsatt ville dure i vei på utsiden av loven. Heller ikke presten gikk god for ham.
Rovmordet
Først sommeren 1848 slapp han ut fra Akershus. Han dro til Elverum og fikk jobb med å ro folk over Glomma. En høstkveld rodde han en angivelig styrtrik svensk kremmer over elven. Svensken forsvant. Ryktene sa at Svartbækken hadde slått ham i hjel, men etterforskningen brakte hverken spor etter svensken eller mistanke mot Svartbækken.
Han holdt seg på den smale sti i tre år før han atter havnet bak murene, denne gang på straffeanstalt i Trondheim. Han oppførte seg eksemplarisk og ble benådet i august 1867. Men – allerede i november åkte han inn igjen, denne gang til syv års tvangsarbeid.
Etter løslatelsen dro Svartbækken rett til Elverum. I to-tre måneder livnærte han seg med å gå rundt og selge sukkertøy, messingkammer og andre småsaker.
I slutten av februar 1875 begikk Kristoffer Nilsen Svartbækken sin første voldshandling, i hvert fall som han ble straffet for.
19 år gamle Even Nielsen Dælin fra Stange var på hjemtur etter å ha kjørt et sledelass med korn til Trysil da han så passerte Svartbækken på den snødekte veien. Svartbækken hoppet opp i sleden slo inn 19-åringens pannebrask med øksen han alltid bar i sin store skinnstøvel.
Neste morgen fant folk på gården Søndre Sagåbakken i Løiten en fremmed hest under låvebrua. Hesten var så forfrossen at de måtte varme den opp ved å ri en runde. Men plutselig ville ikke hesten gå lenger og de måtte snu. Det viste seg å være stedet der liket av Dælin lå nedgravd og gjemt i snøen. Gutten var nesten naken, ettersom klærne hans var borte. Det samme var pengene hans.
Gjorde i buksa
En ung jente hadde sett hestefølget dagen i forveien. Hun dro kjensel på mannen som ellers gikk rundt og solgte godterier. Politiet to henne med til den pågående Grundsetmart’n der hun identifiserte Svartbækken.
Den aldrende karen, beskrevet som «en gammel, høi, foroverbøiet styg mann», blånektet. I avhør for åpne dører hos sorenskriveren, insisterte han på at klærne som han var i besittelse av, var hans egne. Men uansett hvor mye han prøvde, så fikk han ikke på seg støvlene som han hadde ranet fra 19-åringen. Mens han holdt på med kraftanstrengelsen hørte forsamlingen et meget sterkt smell – han gjorde på seg så det rant ned på gulvet. En av politifolkene bemerket til sorenskriveren «nu tilstår han strax, hr. sorenskriver».
Tilståelsen kom likevel ikke før oppunder henrettelsen. Da hadde den svensk-norske kong Oscar II personlig vurdert Svartbækkens søknad om benådning og kommet til «at det ved bemeldte Dom skal have sit Forblivende.»
Stiftskapellan Erichsen på Hamar fikk til slutt hull på byllen da han i enerom i fengselet fikk Svartbækkens tilståelse. «Jeg har gjort så mange onde gjerninger i min tid at for meg finnes ingen frelse.»
Kapellanen fikk ingen dispensasjon for taushetsplikten og tiet om tilståelsen i nesten 40 år.
Men på skafottet tilsto Svartbækken og utbrøt «Ja, saasant hjælpe mig Gud!»
Så knelte han og forlot vår verden.
Kilder: Nordisk Kriminalkrønike 1974, «Tjukke Slekta» (Sør-Østerdal Slekthistorielag), Justismuseet, Peder Talbak, eget forlag 1958, Oplandenes Avis, Østlendingen, Elverum Historielag.
