Dødsdommen rystet en hel verden:
NRK-legenden tok til tårene etter møtet med Paula (16)
Paula ble den yngste som er blitt dømt til døden i USA. Dommen rystet en hel verden – og satte dype spor også hos mange nordmenn.
Drapet var grusomt og brutalt. Til politiet sa Paula Cooper (15)
at hun fikk en blackout. Til dommeren som senere dømte henne, sa hun at det var noe som klikket i hodet.
14. mai 1985 stakk Paula Cooper en kjøkkenkniv 33 ganger inn i kroppen på den 78 år gamle søndagsskolelæreren Ruth Pelke, mens tre av hennes venninner sto og så på.
Deretter forsynte jentene seg med 10 dollar – som var alt de fant av kontanter hos Pelke. Så stakk de av i bilen hennes.
Skulket skolen
De fire jentene hadde stukket av fra skolen i hjembyen Gray i Indiana midt på dagen. De hadde drukket en flaske av den billigste eplevinen de fant og røkt marihuana, var blakke, og trengte mer penger. Rykter sa at den gamle søndagsskolelæreren Ruth Pelke hadde en krukke full av dollarsedler stående hjemme. De fire bestemte seg for å prøve å stjele den.
Kvartetten lurte seg inn hos Pelke under påskudd av å ville snakke om kristendomsundervisning. Paula Cooper angrep 78-åringen bakfra og slengte henne i gulvet. Én av de andre jentene slo henne i hodet med en vase. Paula forlangte å få vite hvor den gamle hadde verdisakene sine, og truet med å stikke henne.
– Gi meg pengene, din tispe, freste hun.
Ruth kikket opp og sa helt rolig «du har ikke tenkt å drepe meg?» Så begynte hun å rope på hjelp.
Paula eksploderte i vilt raseri, hun så blodet som rant nedover Pelkes ansikt fra slaget med vasen, og hun gikk nesten berserk, en reaksjon hun senere slet med å forklare.
Til en psykolog som undersøkte henne, sa Paula senere at hun plutselig så en annen kvinne foran seg der på gulvet: Moren som så mange ganger hadde sviktet henne i oppveksten.
Ba for sitt liv
Paula gikk løs på den gamle kvinnen med en 30 centimeter lang slakterkniv. Det første hugget traff i kinnet, deretter stakk Paula i hodet, armene og bena på den gamle kvinnen, før hun begynte å stikke henne i magen – og så, det dødelige stikket inn i brystet på venstre side. Deretter stanset hun.
Paula Cooper og hennes eldre søster vokste opp i et hjem preget av omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Jentenes far trengte ingen unnskyldning for å slå løs på familien sin, særlig ikke dersom han var ruset. Og det var han ofte.
– Han slo meg så voldsomt at jeg flere ganger trodde jeg skulle dø, alt jeg kunne gjøre var å gråte, jeg gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen, fortalte Paula.
Hos moren var det lite hjelp å få.
Da Paula Cooper begikk det drapet på Ruth Pelke, hadde 15-åringen vært plassert på ti ulike skoler. Hun var dømt for innbrudd og andre mindre alvorlige forhold. Hver gang hun forsøkte å komme seg vekk fra volden og overgrepene, endte hun tilbake i hjemmet igjen etter noen dager eller uker.
– Jeg klarer ikke dette mer, sa hun tungt.
På gulvet lå Pelke døende. Den sterkt troende kvinnen klarte å få frem noen få ord
– Fader vår, du som er i himmelen, hørte én av jentene henne si.
Paula, som hadde rast frem og tilbake i huset, hørte det aller siste 78-åringen sa før hun åndet ut:
– Hvis du dreper meg, kommer du til å angre.
Ordene kom til å plage Paula Cooper så lenge hun levde.
Rystet av dommen
Da de fire jentene skjønte at Ruth Pelke var død, gjennomsøkte de huset på jakt etter penger. Deretter stakk de av i drapsofferets bil, en 1976-modell Plymouth. Med seg i bilen hadde de den blodige kniven, som en av jentene hadde trukket ut av den gamle kvinnens kropp.
Det gikk ikke lang tid før hele venninneflokken var arrestert. Samtlige tilsto mer eller mindre alt de var tiltalt for. Paula fikk dødsstraff, de andre tre ble dømt til fengsel mellom 20 og 60 år. Saken vakte voldsom oppsikt, blant annet på grunn av Paulas unge alder.
Ingen hadde noen gang tidligere blitt sendt «i stolen» i så ung alder.
Én av dem som fikk med seg dramaet i Indiana på slutten av 1980-tallet, var Dagbladets unge USA-korrespondent, den senere NRK-profilen Ole Torp. Han skjønte straks at dette var en historie som ville kunne engasjere mange lesere – og som ville si svært mye om det samfunnet han var satt til å dekke.
– Jeg mener jeg leste om Paula Coopers skjebne i New York Times. At et 16 år gammelt barn var dømt til døden, var naturligvis svært sjokkerende – og helt spesielt, sier Torp til Vi Menn.
Han kontaktet Monica Foster, advokaten som jobbet for Cooper. Hun søkte fengselsmyndighetene om tillatelse til intervju, og plutselig befant Torp seg på vei til Indiana.
Klar til å ta straffen
– Jeg kommer aldri til å glemme møtet med den unge, dødsdømte kvinnen. Hun forsøkte ikke på noen måte å unnskylde seg, hun fortalte hele sin historie, brettet ut hele sin bakgrunn – om vold, seksuelle overgrep, rus – og om drapet. Jeg tror aldri hun gråt, hun sa aldri «det er synd på meg». Hun sa bare at hun var klar til å ta sin straff, forteller Ole Torp nå, 34 år senere.
Cooper fortalte den norske journalisten hele historien.
– Jeg vil beskrive hennes væremåte med at hun hadde et forklaret blikk – hun var klar over at hun ville bli henrettet. Hun syntes selvsagt at det var altfor tidlig å dø, men hun klaget ikke over skjebnen. Det var mer en slags holdning om at «sånn har vi det her,» minnes Torp, som forteller at han var mye mer knekt enn Paula Cooper da det timelange intervjuet inne på et av fengselets visittrom var over.
Møtet med den unge jenta som var på vei mot den elektriske stol, gjorde et voldsomt inntrykk på Ole Torp.
– Jeg var rystet i lang tid, opplevelsen satt hardt i. Saken fikk kjempestort oppslag i Dagbladet og vakte sterke reaksjoner, også i Norge. Jeg følte at jeg som journalist hadde gjort en viktig jobb, at jeg hadde gitt et bidrag i debatten om dødsstraff. Det ble en reportasje som tok pulsen på Amerika, sier Torp i dag.
Og han innrømmer at tårene rant da han forlot 16-åringen etter å ha tatt bildene til reportasjen.
– Jeg hadde møtt et menneske med en utrolig skjebne. Vi journalister jager gjerne fra den ene saken til den neste. Vi glemmer, legger det bak oss, haster videre. Men Paula Cooper glemmer jeg aldri, sier Ole Torp. Han vil ikke glemme henne, heller.
Barnebarnets bønn
Paula Coopers sak vakte internasjonal oppsikt. Særlig sterke var reaksjonene i Europa der de fleste land hadde avskaffet dødsstraff.
Amnesty International gikk i spissen for en kampanje, og to millioner mennesker sendte brev til Indianas øverste domstol og krevde dommen omgjort. Også fra lille Norge kom det brev. Pave Johannes Paul II sendte en medarbeider over fra Vatikanet for å be om at Paulas liv måtte bli spart.
Men én av de første som støttet den unge kvinnen, var en tidligere Vietnam-veteran, stålarbeideren Bill Pelke. Han var barnebarnet til kvinnen Paula og venninnene hennes hadde drept.
Bill Pelke hadde selv sett faren skrubbe vekk bestemorens blod fra huset der drapet skjedde. Nå gikk han i spissen for å endre 16-åringens dødsdom.
Pelke, som var katolikk, trodde fullt og fast på at bestemoren ikke ville ønsket at den unge jenta skulle henrettes. Bill ble en støttespiller for Paula i årene mens hun satt i fengsel.
Da Paula Cooper ble løslatt i 2013, var han én av dem som hjalp henne til rette og sørget for at hun fikk noe meningsfylt å drive med.
I kø for å hjelpe
Det var mange som ville hjelpe. Paula fikk bolig takket være erkebiskopen i Indianapolis. Hun fikk jobb, først i restaurantkjeden Five Guys, senere ble hun dratt med i en organisasjon som jobbet for å hjelpe tidligere innsatte. Sammen med sin advokat, Monica Foster, reiste hun rundt og holdt foredrag på skoler.
– Hun var redd for å snakke offentlig, men hun hadde noe å bidra med til de unge, noe ikke andre voksne kunne snakke om, forteller Foster.
På utsiden virket Paula å ha funnet seg til rette i frihet. Paula Cooper hadde vært på leting etter fred i livet sitt i mange år. Nå var hun på vei for å finne den. Men veien var vrang.
Les også: (+) Stig studerte juss og hadde gode fremtidsutsikter. Ingen kunne ane at han skulle bli Nordens mest ettersøkte mann
Siste soloppgang
Den 25. mai 2015 hadde vært Paula Cooper vært fri kvinne i nesten to år. I noen dager hadde hun bodd hos venninnen Meshia Linton som hun var blitt kjent med i fengselet. Sammen dro de til Wallmart for å kjøpe nye klær og et par sandaler.
Tilbake i huset bad Paula om å få litt skrivepapir og noen konvolutter. Så satte hun seg ut på balkongen, røkte sigaretter og skrev brev. Paula var deprimert, sa hun ikke orket mer. Meshia trodde venninnen hadde problemer med forholdet til kjæresten.
Påfølgende natt satte Paula Cooper seg i bilen sin og kjørte av sted.
Da Meshia våknet neste morgen, var Paula borte. Lappene fra de nye klærne lå på sengen hennes, under lå tre brev, ett av dem var til venninnen. Meshia åpnet det, og trengte bare å lese de første linjene før hun skjønte tegningen.
– Hun skrev at hun ville dra dit ingen øyne kunne se henne, høre fuglene kvitre for siste gang, og se at solen sto opp, fortalte Meshia senere.
Paula Cooper hadde kjørt ut av byen opp på en åskam. Hun satt alene i bilen, i timen mellom natt og dag. I baksetet satt en hel familie av teddybjørner festet med setebeltet. Ved siden av seg i forsetet hadde Paula en digital båndopptaker.
Hun slo på båndopptakeren.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Siste avskjed
– Jeg er Paula Cooper. Jeg tror det er den 26. i dag. Klokken 05.15 vil jeg dø.
Deretter leste hun inn en hilsen til noen av de personene som hadde vært viktige for henne i det turbulente livet hun hadde levd. Først til storesøsteren Rhonda. Hun snakket med henne hver eneste morgen – også den siste.
– Min søster. Min dronning. Mitt alt.
Like varm var ikke avskjeden med moren, Gloria. Mange hadde tilgitt Paula, men hun hadde aldri følt tilgivelse fra den hun ønsket det mest fra.
– Mamma, jeg følte at du aldri elsket meg, du brød deg ikke om meg. Du såret meg. Men jeg elsker deg fortsatt.
Så fortsatte avskjedsordene – til advokaten Monica Foster, som hadde hjulpet henne i årevis.
– Jeg er så utrolig lei meg. Jeg kjenner på smerten hver eneste dag. Jeg vandrer rundt, jeg føler meg helt elendig. Jeg klarer ikke å forholde meg til denne virkeligheten.
Paula takket sin kjæreste, en tidligere kjæreste, venninnen hun nettopp hadde forlatt.
– Tilgi meg, sa hun på opptaket som senere ble funnet av politiet.
– Jeg må gå nå!
Paula gikk ut av bilen og inn i skyggene. Hun satte seg med ryggen mot en ødelagt trestamme. Hun hadde med seg alt som trengtes for å sette et siste punktum.
Snart var alt over.
Les også: (+) Politiet stormet 18-åringens leilighet. I kjøleskapet gjorde de en fryktelig oppdagelse
Norske Birgitta sto opp for Paula
Som 11-åring ble Birgitta Haga Gripsrud fra Stavanger så grepet av Paula Coopers skjebne at hun startet en underskriftsaksjon for å få dødsdommen omgjort.
Dagbladets reportasje om den dødsdømte 16-åringen i Indiana gjorde et voldsomt inntrykk på jenta fra Stavanger.
– Dette var i 1988, jeg hadde vel akkurat begynt å lese aviser. Akkurat denne dagen hadde moren min «sensurert» Dagbladets lørdagsmagasin, men jeg fant det og tok det med inn på jenterommet mitt for å lese, forteller Birgitta Haga Gripsrud til Vi Menn.
I dag er hun 45 år gammel og professor i humanistisk helseforskning og psykososiale studier ved Universitetet i Stavanger.
Ole Torps historie gjorde et enormt sterkt inntrykk.
– Det var noe med forsiden på magasinet, Paula Coopers ansikt, et vakkert ansikt, samtidig med et veldig trist drag. Det var historien om et barn på dødscellen som ventet på å bli henrettet i den elektriske stol. Selv om hun hadde innrømmet å ha begått et drap, så syntes jeg at hun var blitt behandlet på en måte som både var inhuman og opprørende. Paula var selv et offer. Jeg følte et slags «kall» om at jeg måtte gjøre noe, fortelle Haga Gripsrud i dag.
Hun fikk støtte av sin mor til å skrive et leserbrev i Rogalands Avis.
– Der oppfordret jeg alle, både voksne og barn på min egen alder, til å skrive brev og forlange at dødsdommen måtte gjøres om. Jeg bad dem først å skrive til meg, det strømmet inn med brev, så mye at vi senere gjorde det til en underskriftsaksjon. Moren min ordnet med lister, jeg fikk lov til å samle underskrifter på Jåtten skole, etter hvert gikk vi også ut i byen for å få folk til å skrive under. Da vi satte strek, tror jeg vi hadde over 2 000 signaturer. Moren min fikk dem sendt til guvernøren i Indiana, via ambassaden i Oslo, forteller Birgitta.
– Hvorfor tror du nettopp du reagerte så sterkt?
– Jeg må ha hatt en ryggmargsrefleks, sier Birgitta.
− Jeg reagerte på urettferdighet, og jeg syntes Paula var blitt forferdelig stygt behandlet.
Birgitta Haga Gripsrud fikk med seg at Paula Cooper i 2013 ble løslatt fra fengsel, men at hun hadde tatt sitt liv kjente hun ikke til før ganske nylig.
– Det kom som et sjokk, men når jeg har lest meg opp igjen om det som skjedde, ser jeg at hun må ha hatt forferdelige traumer etter alt hun hadde vært gjennom, både i barndommen og i fengselslivet. Historiene hun bar i seg, var ikke til å holde ut, selv ikke i friheten. Det hele er veldig tragisk, sier hun.
