den sorte enke
Ektemannens brå og mystiske død var et sjokk. For alle unntatt Alfhild
Alfhild Karlsen fremsto som bunnsolid husmor med kjærlighet og omtanke for mann og barn. Men da sønnen ønsket seg bil, begynte hennes nærmeste å dø på mystisk vis.
Ottar Karlsen ble dårlig. Fort. Og uforklarlig. Håret falt av hodet hans. Smertene var uutholdelige.
Legene på sentralsykehuset i Trondheim skjønte lite. Til alt hell kom den 54-år gamle familiefaren til hektene, og kunne utskrives.
Men bare en uke senere, kom symptomene tilbake. Denne gangen også med brekninger og kvalme etter en lapskaus-middag.
Ottar Karlsen kom seg ikke igjen. 16. august 1962 døde familiefaren på sykehuset. For et sjokk det måtte være for familien Karlsen, ikke minst kona Alfhild!
Det var jo ikke mer enn et halvt år siden ektemannens 82 år gamle far Kristian Karlsen hadde gått ut av livet, også han plutselig og under dramatiske omstendigheter.
Noen av legene begynte å stille spørsmål rundt Ottar Karlsens påfallende sprikende symptombilde. Håravfallet kunne tyde på forgiftning med stoffet thallium. En prøve av den avdødes urin ble sendt til analyse. Resultat: 50 milligram thallium per liter urin.
Med andre ord; store og dødelige mengder av et giftstoff som hverken avga lukt eller smak.
Dødsfallet som rammet familien Karlsen var ikke lenger et medisinsk mysterium. Det var en sak for politiet.
Kjernefamilien
To år tidligere hadde Ottar og Alfhild Karlsen flyttet til bydelen Ranheim med sine to barn – ei jente på 14, og en gutt på 20. Økonomien for familien var ikke den aller beste. Ottar jobbet på Vinmonopolets lager i Trondheim og drev litt gartnervirksomhet i tillegg, mens Alfhild stelte hjemme i huset.
Da var det heldig at de kunne flytte inn hos en pensjonerte tollbetjenten Kristian Karlsen; far, farfar og svigerfar, som også bodde i det hvite huset i Presthusvegen.
Familieøkonomien var en stein i skoen til den 20 år gamle sønnen Oddvar. Han var over middels bilinteressert. Uke etter uke sparte sønnen 150 kroner for å få realisert bildrømmen. Men sparingen gikk tregt og mamma Alfhild ville hjelpe til med å realisere kjøpet.
Våren 1961 kunne sønnen hente ut sin første egne bil hos en av Trondheims bilforhandler. Pris: 14 700 kroner, kjøpt med penger lånt av mamma Alfhild i Strinden Sparebank.
For husmoren Alfhild hadde det ikke vært enkelt å få lån i banken. Alt hadde løst seg da banken fikk pant i svigerfar Kristian Karlsens hus for halvparten og garantierklæringer for resten av lånet. Eneste hake: Ingen av dem som tilsynelatende hadde signert på pantobligasjoner, hverken som pantstiller, vitner eller garantister visste noe om låneopptakene.
For alle navnene var påført dokumentene av én og samme person:
Alfhild Karlsen.
Les også: (+) «Thomas» (18) er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Bevisstløs på gulvet
Mens 20 år gamle Oddvar Karlsen stolt kjørte rundt i sin egen bil, ble det bråk på kammerset i huset på Ranheim. Tema: Alfhilds opptak av lån.
Både banken og bilforretningen var på Alfhild fordi lånene til sønnens bil ikke ble betjent som avtalt. Ikke engang pengene sønnen selv hadde spart og betrodd sin mor, hadde nådd frem til långiverne. Gjelden kom på toppen av et lån på 2000 kroner Alfhild tidligere hadde tatt opp, og som heller ikke ble betjent.
Alfhild hadde ingen inntekter, og familien hadde ikke råd til å ta opp lån. Både mannen Ottar og svigerfar Kristian mislikte Alfhilds økonomiske disposisjoner.
Alfhild klarte å stagge kreditorene:
– Jeg venter en arv fra Amerika. Jeg skal betale så fort jeg kan, ba hun tynt.
3. februar 1962 kunne Alfhild plutselig betale ned flere tusen kroner av gjelden.
Dagen før hadde Alfhild funnet sin svigerfar bevisstløs på gulvet, og fått ham kjørt til sykehus, der han døde snaue to uker senere. Dødsfallet kom brått, men 82-åringen ble likevel gravlagt uten først å ha blitt obdusert.
Etter Kristian Karlsens død, gikk Ottar og hans bror gjennom farens etterlatenskaper. De mente å vite at Kristian hadde 5−6000 kroner liggende i et skatoll i familiens hus. Men uansett hvor mye de lette, fant de bare 800 kroner. Hvor resten var blitt av, fremsto som et mysterium.
Enn så lenge.
Les også: (+) Drapet på Asbjørn (44) var uoppklart i 13 år – så kom den rystende tilståelsen
Rottegift
Sensommeren 1962 ble også ektemannen Ottar syk. Han døde 16. August, seks måneder og to dager etter sin far. Men denne gangen ble dødsårsaken klarlagt: Forgiftning med stoffet thallium. For politiet handlet alt om å finne ut hvor stoffet kom fra. Vanligste kilde: rottegiften Zeliopasta.
Alfhild Karlsen ble hentet inn til avhør. Jo da, hun hadde kjøpt inn Zeliopasta rett før mannens død. Flere ganger. Men forgifte mannen? Ikke tale om. Han måtte ha vært svært uforsiktig i sin omgang med rottegiften selv, mente hun.
Etterforskerne festet ingen lit til Alfhild Karlsens uskyldserklæring, og i hvert fall ikke etter at de kom på sporet av husmorens økonomiske disposisjoner. De mange tusen kronene som hadde forsvunnet fra svigerfarens skatoll, fikk en forklaring. Låneopptakene kom for en dag. Dokumentene og signaturene kom i et nytt lys.
Men Alfhild hadde forklaring på det også: Rett nok var det hun som hadde påført andres underskrift på dokumentene − også svigerfarens signatur som pantstiller. Men det var hennes nå avdøde svigerfar som hadde bedt henne om å gjøre det, hevdet hun.
Etterforskerne ble snart overbevist om at Arnhild Karlsen måtte ha drept sin ektemann da han mistenkte henne for å ha stjålet svigerfarens kontanter, sønnens sparepenger og dessuten pantsatt huset bak svigerfarens rygg.
Alfhild Karlsen ble tiltalt for drap på sin ektemann, dokumentfalsk og tyveri av penger fra sin avdøde svigerfar. Drapssaken kom opp for Frostating lagmannsrett i september 1963.
Les også: (+) I nesten 80 år hadde søsknene fått være i fred i sin egen lille verden på gården øverst i dalen. Så skjedde det ufattelige
Rotteplage
For å underbygge sin påstand om uskyld, forklarte Alfhild Karlsen detaljert om rotteplager i familiens hus da straffesaken kom opp for Frostating lagmannsrett.
Alfhild la ut om de forferdelige rottene som de jaget med kost, og rotter som ble forsøkt utryddet med gift som hun måtte kjøpe. Ektemannen Ottar kjøpte aldri slikt. Om giften hjalp mot rotteplagen? Å nei da, kunne Alfhild fortelle.
«Det ble bare verre», sa hun og la til «min mann ba meg kjøpe mer stoff og sterkere saker».
Under rettssaken ble det klart at Ottar Karlsen ble forgiftet ikke bare én, men tre ganger. Giften ble blandet i både mat og drikke uten at han kan ha merket noen ting, mente aktor. Aktor skisserte kun to alternative hendelsesforløp overfor den drapstiltalte husmoren: Enten «har De gitt Deres mann gift, eller så har han tatt den selv».
Avisenes rettsreferenter noterte at Alfhild Karlsen nærmest skrek ut:
«Det er ikke meg! Hvordan kan De tro noe slikt»?
Juryen i lagmannsretten trodde mer på aktors fremstilling enn Alfhild Karlsens. De brukte ikke engang to timer på å komme frem til en fellende kjennelse.
Alfhild brast i gråt, og henvendte seg til den fullsatte rettssalen: «Jeg er uskyldig. Det er to stykker som sitter her og fryder seg i dag. Det er jeg sikker på».
Dommen ble livsvarig fengsel.
– Dere kan ikke gjøre dette mot meg! Tenk på mine barn som jeg aldri får se igjen! ropte hun i retten.
Men historien slutter ikke der.
Svigerfars død
Allerede etter første avhør etter Ottar Karlsens død fikk politiet mistanke om at fru Karlsen også kunne ha tatt livet av sin svigerfar et halvt år tidligere. Men ettersom han var begravet uten å ha blitt obdusert og det ikke forelå noe klart motiv, hadde etterforskerne konsentrert seg om ektemannens død.
Etter rettssaken i september 1963 var svigerfarens død kommet i et nytt lys: Retten hadde funnet bevist at Alfhild Karlsen hadde svindlet sin nærmeste familie og begått drap med rottegift for å skjule forbrytelsen. Det var nok til å sjekke svigerfarens død grundigere.
13. april 1964 ble graven til Kristian Karlsen åpnet. Nye undersøkelser av liket ble gjort, rettsmedisinerne kunne konstatere at også han var forgiftet med samme type gift som sin sønn. Undersøkelser ved flere av byens apoteker avdekket at Alfhild Karlsen hadde kjøpt rottegift både under eget og sin svigerinnes navn allerede i januar 1961, bare få uker før svigerfaren hadde dødd brått.
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Dermed måtte Alfhild Karlsen møte i Frostating som drapstiltalt igjen − bare et halvt år etter at hun var blitt dømt til livsvarig fengsel for drap på sin ektemann. Igjen benektet hun all skyld ut over å ha misbrukt sin sønns og ektemanns tillit. Hennes forklaring på de to dødsfallene overrasket retten: Hun mente at hennes ektemann hadde tatt livet av sin far før han selv begikk selvmord.
Alfhild Karlsen ble funnet skyldig i å ha tatt livet også av sin svigerfar. Med seg tilbake til Bredtvedt kvinnefengsel i Oslo fikk hun nok en dom for overlagt drap og en attest fra statsadvokat Kr. Borthen:
– Fru Alfhild Karlsen er psykopat. Hun er løgnaktig og følelseskald.
Og alt dette for at sønnen skulle få kjøpt seg bil.
Kilder: Aftenposten, VG, Aktuell
