grusom skjebne:
George (14) var aller yngst i den elektriske stolen
Tre ganger måtte bøddelen sende strøm gjennom kroppen hans før han døde.
Klokken 07.25 en fredag morgen kom tre politifolk inn i cella der
George Stinney (14) satt. Det var den 16. juni 1944, stedet var South Carolina State Penitentiary i Columbia. 14-åringen var i ferd med å bli den yngste henrettede siden tidlig på 1800-tallet.
Politifolkene eskorterte George inn til rommet der henrettelsene foregikk. 14-åringen bar en bibel under armen. Politifolkene plasserte gutten i den elektriske stolen − oppå bibelen han hadde med seg, fordi han var så liten av vekst med sine 155 cm og 43 kilo.
Klikk Krim: Les flere rystende av krimhistorier her
Reimene som ble festet rundt armene, beina og kroppen måtte få nye hull for at reimene skulle stramme sånn noenlunde rundt den tynne gutten. En politimann spurte om George om han ville si noen siste ord, men gutten bare ristet på hodet.
14-åringen klarte bare å hikste og trekke pusten dypt da en av politifolkene tok et bånd og plasserte det over munnen hans. Da båndet var festet, begynte den dødsdømte å gråte. En maske ble plassert over ansiktet. Masken var altfor stor, og da de dødelige elektrobølgene strømmet inn i kroppen på George, falt den av. De 40 vitnene til henrettelsen kunne se brennmerker på guttens hode, mens tårene strømmet nedover ansiktet hans og siklet rant fra munnen.
To ganger til trykket bøddelen på strømknappen, og etter åtte minutter ble George Stinney erklært død. Fra munnen hans steg det røyk ut i rommet.
Det var gått 83 dager siden småjentene Betty June Binnicker og Mary Emma Thames ble drept i den lille byen Alcolu, om lag 80 kilometer sørøst for Columbia. Jenter som den mindreårige gutten hadde blitt dømt for å ha tatt livet av.
George Stinney var svart, de to drepte småjentene var hvite.
Blomsterplukkere
George Stinney bodde sammen med foreldrene George sr. og Aime, samt brødrene John (17) og Charles (12) og søstrene Katherine (11) og Aime (7) i et hus eid av det offentlige i landsbyen Alcolu. Faren arbeidet på byens sagbruk.
24. mars 1944 hadde de to hvite småjentene kommet syklende inn i Alcolu – et sted der hvite praktisk talt aldri var å se. De to befolkningsgruppene bodde helt adskilt på hver sin side av en jernbanelinje, gikk på hver sine skoler og hadde praktisk talt ingen form for sosial kontakt.
Betty og Mary var ute for å plukke blomster. Da de traff på søskenparet Aime og George Stinney, spurte de dem om de visste hvor de kunne finne Maypops – pasjonsblomster. Søskenparet svarte nei, og jentene skal da ha dratt videre.
Stump vold
Da de to ikke kom hjem igjen om kvelden, ble det satt i gang en leteaksjon. Allerede neste morgen ble Betty og Mary funnet døde i en grøft under sine egne sykler. Politiet fant fort ut at jentene hadde snakket med Stinney-søsknene og de gikk til huset deres og arresterte 14 år gamle George og satte på ham håndjern. Hans eldre bror Johnny ble også pågrepet, men løslatt etter kort tid.
Foreldrene ble ikke varslet om pågripelsen, de fikk heller ikke snakke med sønnen før etter at dom var falt, og gutten fikk heller ikke oppnevnt noen advokat før han ble avhørt.
Vettskremt og alene med voksne hvite politimenn, tilsto George angivelig kort tid etterpå at han hadde drept de to jentene fordi han ville ha sex med Betty, den eldste av dem.
Begge de drepte jentene ble obdusert. Obduksjonen avdekket grov vold mot begges hoder, etter skadene å dømme; utøvd med en hammer. Ingen tegn til seksuelt misbruk ble funnet på Mary. Et merke på Bettys genitalier som også var lett opphovnet, ble konstatert. Begge jentenes jomfruhinner var intakte.
Rettsfarse
Rettssaken mot 14-åringen var en farse – også målt mot 1940-tallets standarder. Hele prosessen tok i overkant av to timer.
Rettslokalet i Clarendon County var fullpakket av skuelystne som håpet på rask «rettferdighet.» Stinneys forsvarer Charles Plowden, en fersk, 31 år gammel advokat var oppnevnt av dommeren i saken. Plowden førte ikke et eneste vitne til sin klients fordel, han stilte heller ikke et eneste spørsmål ved bevisene som ble lagt frem av anklageren og hvordan de var fremkommet. Forsvareren forsøkte heller ikke å få saken flyttet til et annet distrikt som følge av massiv forhåndsdømmelse og det voldsomme hatet mot 14-åringen.
Ingen hadde sett gutten følge etter jentene, ingen hadde hørt skrik eller andre tegn på at det var i ferd med å skje en alvorlig forbrytelse. Aktoratets eneste bevis var forklaringene fra de to politifolkene som angivelig hadde hørt Stinneys tilståelse i avhør – en forklaring som ikke var skrevet ned eller signert, hverken av politifolkene eller av 14-åringen selv.
Det eneste retten fikk se, var et håndskrevet notat fra politimannen H.S. Newman der det het: Jeg arresterte en gutt ved navn George Stinney. Han kom da med en tilståelse og forklarte hvor jeg kunne finne en jernbolt, om lag 15 tommer (50 cm) lang. Han sa at han hadde kastet det i grøfta et par meter fra de to syklene.»
Det fremkommer ikke hvorvidt denne bolten noen gang ble tatt opp og eventuelt lagt frem for retten. Politifolkene fortalte at 14-åringen hadde sagt at han hadde forsøkt å voldta Betty Binniker, men mislyktes. Deretter hadde han slått begge jentene i hjel med jernbolten som hadde ligget i nærheten.
Ingen spørsmål
Forsvarer Plowden gjorde ikke forsøk på å krysseksaminere politivitnene, han førte ingen vitner som kunne underbygge Stinneys alibi, stilte ingen spørsmål ved måten Stinneys angivelige tilståelse hadde fremkommet på, eller den totale mangelen på håndfaste bevis.
Advokaten stilte heller ikke spørsmål ved om det virkelig kunne være fysisk mulig for en 14 år gammel gutt på litt over 40 kilo å drepe to jenter i løpet av minutter.
Jeg arresterte en gutt ved navn George Stinney. Han kom da med en tilståelse.
Plowdens eneste forsøk på et forsvar, var å peke på at klienten hans var for ung til å holdes ansvarlig for det han var anklaget for.
Det hjalp lite. Og da dommen falt, lot han også være å benytte ankemulighetene.
Den helhvite juryen brukte bare 10 minutter i enerom før kjennelsen var klar: Tenåringen ble funnet skyldig i dobbeltmord. Dødsdommen ble avsagt samme dag.
George Stinney skulle henrettes i den elektriske stolen.
Nytt forsøk
Mer enn 70 år siden henrettelsen vekker fortsatt skjebnen til George Stinney sterke følelser i Sør-Carolina. I 2014, akkurat 70 år etter at George Stinney ble henrettet, fikk familien hans saken opp på nytt etter at de med støtte av ulike menneskerettighetsgrupper hadde forsøkt flere ganger. Søsknene til 14-åringen hadde i årevis hevdet at tilståelsen hans var forfalsket, og at han i virkeligheten hadde alibi; søsteren Aime hadde vært sammen med ham da drapene må ha skjedd. Hun ble for øvrig aldri avhørt eller ført som vitne 70 år tidligere.
Hvorfor vil de ta livet av meg for noe jeg ikke har gjort?
– Politiet var kun ute etter å finne noen å legge skylden på, de brukte min bror som syndebukk. Det var liksom aldri noen tvil, sa Amie Ruffner.
– Vi tror vi har en mulighet til å rette opp en feil som har ligget der i 70 år. Staten Sør-Carolina ser fortsatt på George Stinney som en drapsmann. Vi føler det er nødvendig å gjøre noe med det, sa familiens advokat Matt Burgess i forkant av gjenopptagelsen.
Han la frem en erklæring fra en tidligere innsatt i Sumter County-fengselet. Mannen hevdet å ha vært cellekamerat med en fortvilet George Stinney.
– Jeg gjorde det ikke, jeg gjorde det ikke. Hvorfor vil de ta livet at meg for noe jeg ikke har gjort, skal 14-åringen ha grått, ifølge den tidligere cellekameraten.
Før han ble henrettet, fortalte Stinney at de to politifolkene nektet å gi ham noe å spise, og at han ble «bestukket» med mat for å tilstå ugjerningen.
Opphevet dommen
17. desember 2014, nesten ett år etter gjenopptagelsen, opphevet dommer Carmen T. Mullen dommen fra 1944. Hun skrev at etterforskningen og rettssaken hadde vært et overgrep mot den tiltaltes prosessuelle rettigheter, og at dommen dermed ikke kunne bli stående.
George Stinneys søsken var overlykkelige over at deres bror var blitt renvasket etter 70 år, og de satte enorm pris på at de selv hadde levd lenge nok til å få oppleve det.
Men alle var ikke like overbevist om 14-åringens uskyld. Sønnen til mannen som var sheriff i området da drapet skjedde, er blant dem.
– Jeg satt i baksetet da min far kjørte Stinney til fengselet i Columbia. Det er ingen som helst tvil hos meg om at han var skyldig. Han var skikkelig snakkesalig (på turen) om det som hadde skjedd. Han sa blant annet «jeg er virkelig lei meg. Jeg ønsket ikke å drepe de to jentene,» fortalte sønnen i et intervju med avisen The Herald i 2003.
Kilder: CNN, allthatsinteresting.com, Wikipedia
Befolkning delt ved lov
Dommen og henrettelsen av George Stinney skjedde i den såkalte Jim Crow-æraen.
De strenge raselovene delte svarte og hvite i en rekke amerikanske stater mellom 1876 og 1965. Lovene påbød at offentlige områder hvor svarte og hvite kunne ferdes, skulle holdes adskilt. Dette gjaldt for eksempel skoler, sykehus, offentlig transport, restauranter og hoteller.
De omstridte lovene ble oppkalt etter sangen «Jump Jim Crow», første gang fremført allerede i 1828 av den omreisende hvite artisten Thomas «Jim Crow» Rice. Han hadde som varemerke å opptre svartsminket på scenen, og gjorde gjerne narr av de mørkhudede, med stor suksess.
Jim Crow-lovene ble avviklet gradvis etter 1954, da USAs høyesterett erklærte en rekke raseskillelover grunnlovsstridige. De siste lovene ble opphevet i 1964 og 1965. Men da hadde George Stinney ligget i sin grav i 20 år.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 13 2020
