Massakren i Kansas City
Hvis det var ment som et fluktforsøk, gikk planen fryktelig galt
Mottagelseskomiteen ventet på stasjonen da bankraneren og hans politieskorte gikk av toget i Kansas City. Den besto av en berømt gangster og knatrende maskingeværer.
Bankraneren hadde vært på rømmen i tre år, og kjekt uttalt til alle som ville høre at han aldri skulle vende levende tilbake til Leavenworth-fengselet.
Men da morgenlyset og toget fra Fort Smith nærmet seg Union Station i Kansas City en sommerdag på 1930-tallte, begynte han for alvor å innse at han muligens hadde tatt munnen for full.
Fra togstasjonen var det bare fem mil ut til Leavenworth, og rundt ham satt et par FBI-agenter med bestemt mine, og en politimann med hagle. Enda flere av begge slag ventet på stasjonen. I alt passet syv mann på ham.
Toget stoppet. Bankraneren Jelly Nash med følge steg ned på perrongen før gruppen gikk ned trappene mot de to nærmeste bilene på den store, åpne plassen foran bygningen.
Det var nettopp der, på samme sted, en kvinne ble drept og 22 andre, derav 11 barn, ble truffet av kuler under seiersparaden til Super Bowl-vinnerne Kansas City Chiefs 14. februar i år.
Da var det et folkehav der. Den nevnte morgenen i 1933 var plassen nesten folketom.
Men utfallet ble enda dødeligere.
Blodbadet
FBI-agent Raymond Caffrey kom først frem til den ene av bilene, en Chevrolet Sedan. Han åpnet den høyre bakdøren, og fortsatte rundt bilen for å sette seg i førersetet.
Nash ville sette seg inn bak, men et nikk sendte ham til passasjersetet. I stedet gled agentene Frank Smith og Joseph Lackey inn i baksetet.
Politisjef Ott Reed, som hadde pågrepet Nash i Arkansas dagen før, satte seg inn sist. Han så rett inn i bakhodet og den blanke skallen til bankraneren. Lackey, i midten, så noe helt annet.
Han fikk et glimt av to menn som kom løpende inn bak en grønn Plymouth. En tredje mann, som åpenbart hadde skjult seg bak radiatoren på en annen bil, reiste seg opp.
Lackey rakk å registrere at alle tre hadde maskingevær. Han hørte et rop.
– La ’rem få det!
Mennene fyrte løs.
Gangsternes Thompson-geværer spilte musikken sin igjen, og da stykket var ferdig, luktet det krutt og blod og olje.
De hadde meid ned alt og alle. Red Grooms og Frank Hermanson, to etterforskere fra Kansas City-politiet, sto foran bilen fem meter unna, og var sjanseløse.
FBI-agent Reed Vetterli ble truffet i venstrearmen og krabbet vekk, inn bak Chevroleten.
Inne i bilen kastet mennene seg instinktivt fremover idet knatringen startet. Det reddet livene til Lackey (tre kuler i ryggen) og Smith (uskadet), men politisjef Reed var ferdig og agent Caffrey døende.
Og i forsetet hadde Jelly Nash fått helt rett; han ville ikke komme til Leavenworth i live igjen. Han satt gjennomhullet og steindød, noe som fikk angrepet til å fremstå temmelig meningsløst.
– Et desperat forsøk av underverdenen på å befri en pågrepet kriminell endte i massakre, fastslo kveldsavisene.
Les også (+): 20 meter fra hvelvet til Norges Bank ble ranet oppdaget
Barn av Depresjonen
FBI vek aldri fra teorien om at det hele dreide seg om et feilslått fluktforsøk.
Allerede før kruttrøyken hadde lagt seg, mente de dessuten å vite hvem som sto bak. En politimann hadde kommet ut av stasjonsbygningen da attentatmennene løp vekk mot en fluktbil.
Han skjøt etter dem. Han traff én i skulderen, og mente han hadde dratt kjensel på den beryktede «Pretty Boy» Floyd.
Da måtte de to andre være Vern Miller og Adam Richetti, fastslo FBI. Snart var de på sporet av alle tre, og innledet en menneskejakt typisk for depresjonstidens Amerika.
I Midtvesten levde de lovløse sine glansdager. Avisene skrev om bankran i fullt dagslys, biljakter, skuddvekslinger og dristige kjeltringer på rømmen. Vanlige folk visste ikke helt hvem de skulle heie på.
Ta Charles Floyd: Han ranet 51 banker på ett år og etter et av dem ble han beskrevet som «en pen gutt med eplekjaker» av en funksjonær. Siden ble han bare omtalt som Pretty Boy.
Han hadde den gode vanen at han rev i filler vanlige folks lånebrev, men også uvanen med å drepe folk som kom i veien. Det ble sagt at Floyd la til et ledd på lenken til lommeuret for hver han drepte.
Les også: (+) Det ble sagt om mafiabossen at om han ønsket noen ryddet av veien, kunne han bare blunke med øynene
Samfunnsfiender
Det var akkurat slike typer som det unge FBI med sin unge sjef, J. Edgar Hoover, ville kvitte seg med. Han døpte dem «Public Enemies», samfunnsfiender, laget en liste og startet en systematisk jakt.
Massakren i Kansas City kom faktisk beleilig for Hoover. Den medførte nemlig en lovendring som gjorde at FBI-agenter for første gang kunne gå med våpen. Det ble, forsiktig sagt, utnyttet i tiden som fulgte.
FBI brydde seg fint lite om at Floyd sendte postkort for å forklare at han ikke hadde vært med på massakren ved Union Station. Utover i 1934 rykket han stadig høyere opp på listen over samfunnsfiender.
Den sommeren ble så vel Bonnie og Clyde som John Dillinger drept.
I oktober ble Floyd og kumpanen Richetti lei av å ligge lavt på østkysten. Sistemann i trioen, Vern Miller, hadde dukket opp død etter et mafiaoppgjør i Chicago.
Floyd og Richetti dukket opp langs landeveien et sted i Ohio etter en mindre bilulykke. De dresskledde karene i veikanten vakte tilstrekkelig oppsikt til at sheriffen ble varslet.
Under den påfølgende trefningen i et skogholt ble to politibetjenter såret og Richetti tatt. Han ble senere henrettet med gass.
Les også: (+) Harry var bankraner under krigen. Det holdt på å gå skikkelig galt
Siste måltid
Floyd var på frifot, men snart kom forsterkningene: Fire FBI-agenter, tungt bevæpnede, med Dillingers banemann Melvin Purvis i spissen.
De patruljerte bygdeveiene i det avgrensede området Floyd kunne skjule seg.
Floyd hadde banket på hos en gårdbrukerenke, smilt med eplekjakene sine og spurt om litt mat.
– Jeg ga ham poteter, spareribs, kaffe og gresskarpai. Han sa at han hadde spist som en konge, fortalte hun til United Press dagen etter.
Floyd ga enken en dollar for det som viste seg å bli hans siste måltid. Han ba om skyss da et par av slektningene hennes kom inn fra maisåkeren.
På gårdsveien møtte de bilen med FBI-agentene. Floyd hoppet ut av bilen, men kom ikke langt før han ble innhentet av et kuleregn.
– Jeg er ferdig. Dere traff meg to ganger, sa han da Purvis kom bort til ham.
– Var du i Kansas City? spurte agenten. Han fikk ikke noe svar. Purvis mente å se at Floyd ristet svakt på hodet, men antok at det like gjerne kunne være av hele situasjonen. Hele livet.
«Pretty Boy» Floyd døde etter et kvarter. På seg hadde han 120 dollar fra siste bankran og et lommeur. Lenken hadde ti ledd.
