Han har spist 10 plattformer
Joakim (45) har en helt spesiell jobb
Gigantene av stål har bidratt med milliarder til Velferds-Norge i en mannsalder. Nå står oljeplattformene i kø for å bli råstoff for spiker.
Inntil nylig produserte plattformene olje og gass for milliarder. Nå ruver de tre gigantene, i alt 54 000 tonn med stål, på kaia til Aker Solutions på Stord i påvente av å bli til skrapmetall.
Det norske oljeeventyret er forbi middagshøyden, og i årene som kommer står oljeplattformene i kø for å bli hugget opp.
Sprengt over ende
Hittil i år har kjempe-kranfartøyet Pioneering Spirit fraktet inn både Gyda-plattformen og to plattform-moduler fra Valhall-feltet.
Boremodulen fra Valhall sto inntil nylig på egne ben, det vil si på søyler som erstatning for det enorme stålunderstellet. Så ble det laget felleskår i søylene, omtrent som når man feller voksne grantrær ute i skogen.
Selve fellingen ble utført med sprengstoff istedenfor motorsag. Først et skarpt smell da de åtte beina ble sprengt samtidig, etterfulgt av et drønn som fikk bakken til å riste da plattformen deiset ned og trakk sitt siste sukk.
Det høres brutalt ut, men det er sikrest å utføre mesteparten av demoleringsarbeidet fra bakkenivå. Da Vi Menn besøkte anlegget i begynnelsen av september, var gravemaskinene i gang med å tygge opp plattformbeistet.
På avstand minner de litt om gribber hvor nebbet, det vil si stålsaksa som veier opp til 24 tonn, rekker 40 meter opp.
Joakim Anglevik (45) er maskinfører på én av dem. Bømlingen har lang erfaring med å «spise» plattform med gravemaskin. Valhall er den 10. plattformen han har demolert med stålsaksa.
Rekkefølgen avgjør
For en utenforstående ser jobben ut som et enormt mikado-spill der det er avgjørende å klippe ned stålkonstruksjonene i riktig rekkefølge for at ingen deler av plattformen skal rase ukontrollert.
– Det er ikke noen formell oppskrift på arbeidet, men man må lese strukturen riktig, forteller Anglevik mens han poserer ved siden av den seks meter høye saksa. Han legger til at det ikke er noe problem å klippe løs store stykker om gangen. Men de må falle riktig. Begynner man ikke i rett ende, er det fort gjort å låse seg inne.
– Litt som å felle trær, forteller han før han klatrer opp i styrehuset og løfter det til øverste posisjon om lag 10 meter over bakken.
Metallet protesterer med høye spjærende lyder mens det klippes av og brekkes løs. Klippekraften Anglevik har til rådighet er ekstrem, 3–4 centimeter tykt plategods går som smør mens stålbitene drysser i bakken. Den største saksa på anlegget klipper 13 centimeter tykt stål uten problemer, og kan håndtere helt opp til 20 centimeters tykkelse.
Om 5–6 uker er det ikke annet igjen av den ene Valhall-plattformen enn tynne stålbiter på maks halvannen ganger halvannen meters størrelse, klare for smelteverkene.
Solid stål
Kjører du en Volvo av nyere dato, er det sannsynlig at felgene stammer fra en Nordsjø-plattform.
– Stålet er førsteklasses. Plattformene er dimensjonert for å tåle 100-års bølger i et værhardt og salt miljø, og er konstruert av tykt stål det ellers er vanskelig å få tak i. Ved å tilføre plattformstål i smeltedigelen løfter det faktisk kvaliteten på metallet. I tillegg reduserer gjenbruk av stål av denne kvaliteten co₂-utslippet med 70 prosent i forhold til å smelte jernmalm, forteller prosjektdirektøren for demoleringsvirksomheten, Thomas Nygård.
Han unngår bevisst å bruke ordet skrapmetall. Her på anlegget heter det «gjenbruksstål».
– Vi ser på virksomheten vår som et viktig bidrag til sirkulærøkonomien der målsettingen er å resirkulere 98 prosent av plattformene som kommer inn. Det er bare isolasjon, foruten olje- og dieselrester, som ikke kan gjenvinnes, legger han til.
Les også: (+) Det 40 år gamle norske megaskipet er nesten ikke til å kjenne igjen
Godt potensial
Paradoksalt nok krever regelverket at all groen som har samlet seg på stålunderstellene etter 30 år under vann også må behandles som spesialavfall.
Demoleringen av plattformer har pågått av og på i perioder de siste 20 årene. I de fem årene siden Nygård startet i jobben, har tilsiget av utrangerte plattformer kommet for fullt.
– Oljeselskapene har vært flinke til å forlenge levetiden på plattformene, men nå er vi inne i en demoleringsboom som vi har ventet lenge på, forteller han.
Markedspotensialet er godt, for frem til 2029 skal etter planen i alt 900 000 tonn med plattformkonstruksjoner fjernes fra norsk, britisk, dansk og nederlandsk sektor i Nordsjøen. I 2018 var de samme anslagene på 200 000 tonn.
De neste plattformene i køen inn til Stord er hovedplattformene fra Heimdal og Veslefrikk-feltene på til sammen 68 000 tonn.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris. Vraket ble en gullgruve
Forlatt
Eierne av oljeplattformene er pålagt å fjerne plattformene etter endt bruk, de kan ikke bare bli stående ute i Nordsjøen. De fleste eldre oljefeltene på norsk sokkel har fått forlenget levetiden, og på noen har man utredet om produksjonsriggene kan flyttes og brukes andre steder.
Utfordringen er at mens boreriggene gjerne er flyttbare, står produksjonsplattformene i Nordsjøen med stål- eller betongunderstellet plantet på havbunnen, noe som gjør det komplisert og svært dyrt å flytte dem. Å få dem inn til land i ett stykke koster beløp i flere hundre-millioners klassen.
Blant annet ble Huldra-plattformen lagt ut til salgs for én krone på Finn.no i 2011. Haken var at man måtte hente den selv ute på feltet. Kjøperne uteble.
Gyda-plattformen som startet produksjonen i 1990, hadde opprinnelig en designlevetid på 20 år. Underveis forlenget Petroleumstilsynet den til 2030, men i 2018 var det slutt på produksjonen.
Ifølge nettstedet sysla.no var den totale prisen operatøren Repsol anslo for å avvikle hele feltet, på drøyt 5,6 milliarder kroner. I slutten av mai ankom «topside»- delen Stord i ett stykke på travle Pioneering Spirit som kan frakte opptil 50 000 tonn på dekket. Deretter ble den tatt på lekter og glidd inn på kaia ved hjelp av et jekkesystem i en todøgns operasjon.
Les også: (+) Den en gang norske giganten seilte videre - mot alle odds
Tenk sikkerhet
Nå står den her og ruver. Plattformen var diger allerede ute i Nordsjøen, men når den står på land hvor man kan relatere størrelsen til hus og mennesker ser man hvor enorm en plattform som har stått på havbunnen på 65 meters dyp virkelig er.
Det er 108 meter opp til toppen av boretårnet, omtrent samme høyde som Oslo Plaza. I tillegg er volumet enormt, det er som om et helt skyskraperkvartal har flyttet inn på kaia.
Det første som skjedde etter at Aker Solutions overtok plattformen, var å sende inn et team for å sikre at den er trygg å oppholde seg på. Nå fjernes inventar og utstyr, noe av det gjenbrukes, mens planen for rekkefølgen på demoleringsarbeidet utarbeides. I juli deiset den 350 tonn tunge flammebommen i bakken etter å ha blitt sprengt løs. Men ellers virker Gyda å være i tipp topp stand.
– Sengene var oppredd og kaffeautomatene var fulle, det så nesten ut som om mannskapet bare hadde tatt med tannbørsten og dratt, forteller prosjektlederen for Gyda, Rune Slettemark.
«Velkommen til Gyda. Tenk sikkerhet», står det på det originale skiltet på helikopterdekket som en slags belønning for dem som har forsert trappene til 90 meter over bakken. Langt der nede skimtes containerne med plattformens madrasser og sengetøy.
Motsatt vei er det god utsikt til Norges nye pengemaskin, oljeproduksjonsskipet «Johan Castberg» i siste fase av ferdigmonteringen. Midt imellom ligger haugen med ferdig sorterte stålbiter som skal hentes av skip og fraktes til smelteverk rundt om i Europa.
Gull verdt
Nede på kaia igjen venter konserndirektør i Aker Solutions, Sturla Magnus.
– Det er artig hvis noe av stålet kan smeltes om til offshore vind-produksjon. Dette er stål og legeringer som det ellers er vanskelig å få tak i, sier han.
Det spesielle med verftet er at Stord er stedet der oljeplattformene både fødes og dør. Her ble noen av de største plattformdekkene, blant annet Statfjord A, bygget i sin tid. Noen av de 150 ansatte på opphuggings-siden opplever et snev av nostalgi ettersom de er gamle nok til å ha hatt læretiden sin under byggingen av plattformene som nå skjæres opp.
– Fordelen er at vi er i begge endene av markedet og kan flytte arbeidsstyrken rundt etter behov. For nå ser vi en ekstrem vekst i oppdrag inn fra Nordsjøen, sier Magnus.
Gamle plattformer er gull verdt.
Les også: Danskebåtens hemmelighet
En rapport fra britiske Offshore Energy fastslår at enorme mengder oljeinstallasjoner skal fjernes fra Nordsjøen dette tiåret.
Rapporten inneholder for første gang data fra norsk sokkel, basert på tall fra åtte operatører. Den viser at gjennomsnittlig 200 oljebrønner i hele Nordsjøen skal stenges hvert år frem til 2030. Av totalen ligger 278 på norsk sektor. Det innebærer at nesten 1,6 millioner tonn med plattformstrukturer skal fjernes fra britisk, norsk, dansk og nederlandsk sokkel, inkludert understellene. Den norske andelen utgjør 242 000 tonn. Det travleste året med fjerning og opphugging av plattformer ligger an til å bli 2029 for Norge sin del. I tillegg skal 971 kilometer olje- og gassrørledninger avvikles.
Ifølge nettstedet Norsk petroleum er 26 av 127 norske olje- og gassfelt avviklet hittil. Det største oljefeltet, Statfjord, skulle etter de opprinnelige planene stenges ned innen 2025, med produksjonsstans på Statfjord A-plattformen i år. Senere ble det besluttet å forlenge levetiden til Statfjord A, som allerede er levetidsforlenget ni ganger, til 2027. Resten av feltet får forlenget levetiden forbi 2035.
I 2021 ble det fortsatt produsert 231 standard kubikkmeter oljeekvivalenter, som er en økning på to prosent fra året før. Til sammenligning ble det produsert 264 millioner kubikkmeter i rekordåret 2004.
