Jakten på Kazan
Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Den 130 meter lange angrepsubåten Kazan er klargjort for neste tokt. Avgangen utløser en rekke mottiltak fra NATO, som frykter den ekstremt stillegående russiske atomubåten mer enn noe annet.
Russlands nye angrepsubåt er så stillegående at den blir beskrevet som «et sort hull».
I sommer har amerikanske og allierte satellitter fulgt med på proviantering og andre forberedelser til ubåten K-561 «Kazan» sitt neste tokt i nord. Kazan er nummer to i Jasen-klassen og en kraftig forbedring av den første, K 560 Severodvinsk, som ble sjøsatt i 2013.
Amerikanske, britiske og franske ubåter er fordelt rundt i Nord-Atlanteren. Amerikanske P-8 Poseidon-fly og norske Orion overvåkningsfly har planlagt koordinerte tokt over ulike områder i nord. De norske etterretningsskipene MS Marjata og MS Eger er sendt nordover.
Den norske Etterretningstjenesten følger vaktsomt med på all signaltrafikk som kan fortelle noe om hva russerne har på gang. Analytikere som kartlegger etterretning fra åpne kilder, følger i tillegg nøye med på hva slags meldinger Nordflåtens pressekontor legger ut på nettsidene til det russiske forsvarsdepartementet.
Gjemmer seg
NATO frykter at den russiske angrepsubåten Kazan er så lydløs at den vil lykkes i å gjemme seg i bakgrunnsstøyen i havet når de russiske marineoffiserene ønsker det.
Jakten på Kazan er dermed en av NATOs aller høyest prioriterte etterretningsmål. Alle tilgjengelige antiubåtressurser mobiliseres når Kazan går ut på tokt. Deres mål er å identifisere og ta opp Kazans unike lydsignatur. Denne skal legges inn i de automatiske analysefiltrene som NATOs sonaroperatører benytter for å forsøke å finne den høyteknologiske og moderne russiske ubåten.
De nye angrepsubåtene i Jasen-klassen utgjør en formidabel trussel. Med sin enorme slagkraft kan den atomdrevne ubåten egenhendig ta ut store deler av NATOs flåte i Atlanterhavet.
Skipene er bygget for å kunne romme åtte kryssermissiler og inntil 300 torpedoer, og kan operere til sjøs i opptil 100 dager på dybder helt ned til 600 meter og med en makshastighet under vann på 31 knop.
Men det mest utfordrende med Kazan, er at den er langt mer stillegående enn tidligere russiske ubåter.
Det gjør den til en krevende motstander i nord.
Slik foregår jakten
I håp om å kunne fange opp og sikre lydsignaturen til Kazan, slippes en rekke sonarbøyer ut fra Orion-flyene. Noen av bøyene betales av Luftforsvaret, andre av E-tjenesten. Alt avhengig av hva som er formålet med toktet.
Sonarbøyene blir umiddelbart aktivert og begynner å sende sonaropptak tilbake til det maritime patruljeflyet. Bøyene er normalt satt i såkalt «passiv modus» slik at russiske ubåter ikke merker at bøyene er der.
Bøyene plasseres i havet i et nøye gjennomtenkt mønster, som en rekke «fartsbokser» i området der man tror at Kazan muligens har tenkt seg gjennom. Det er om å gjøre for NATO å lokalisere ubåten mens den fortsatt befinner seg i Barentshavet. Der er vanntemperaturene lave og derfor mer gunstige for sonaropptak. Havet er dessuten langt grunnere.
Forsvinner ubåter ut på dybden i Atlanteren, er de ofte vanskelige å finne igjen. Der gjør bakgrunnsstøyen det dessuten lettere å gjemme seg for den stillegående Kazan. Det er et skrekkscenario for NATO. Den vestlige forsvarsalliansen ønsker å ha kontroll på nøyaktig hvor de russiske ubåtene befinner seg til enhver tid, i tilfelle det skulle oppstå en konfliktsituasjon.
Dersom Kazan plutselig dukker opp utenfor østkysten av USA, vil de dødbringende missilene fra ubåten ha så kort tid til sine mål at den amerikanske forsvarsledelsen og Det hvite hus aldri vil vite hva som traff dem.
Forsvaret: – Viktig å ha oversikt og kontroll
Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) slår fast at det er spesielt viktig for Norge å følge med på aktiviteten til nye russiske marinefartøyer og ubåter som settes i drift.
– Som selvstendig nasjon er det viktig å ha oversikt og kontroll på aktivitet som er tilknyttet våre grenser, inkludert aktivitet som skjer mer perifert, men som likevel kan ha påvirkning på våre områder, skriver talsmann for FOH og fungerende sjef for kommunikasjonsavdelingen, oberstløytnant Ivar Moen, i en e-post til Vi Menn.
– Nordflåten og den russiske militære tilstedeværelsen på Kola er den mest sentrale aktøren i nord. Når Nordflåten får tilførsel av nye kapasiteter, er det viktig for Forsvaret å oppdatere seg på disse. Dette gjelder selvsagt også ubåten Kazan som er en multi-
rolle ubåt og en av de nyeste tilførslene i den russiske marinen, legger Moen til.
Forsvaret vil ikke gå i detaljer om hvilke metoder som benyttes for å følge med på russisk militær aktivitet i nordområdene.
– Forsvaret benytter et sett med kapasiteter og sensorer for å ha oversikt over aktiviteten i nord. Det er summen av informasjon fra disse og den historiske forankringen som gir oss situasjonsforståelse, påpeker Moen.
Det har i perioden fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag vært store endringer i den russiske militære aktiviteten og kapasiteten i nord. Etter et kraftig fall i aktivitet har Russland rustet kraftig opp igjen siden midten av 2000-tallet.
– Sovjetunionens oppløsning på begynnelsen av 90-tallet medførte redusert oppmerksomhet på Nordområdene. Forsvaret opprettholdt interessen og fokuset, så den forståelsen Norge har pr. i dag på Nordområdene har historisk forankring gjennom Forsvarskommando Nord-Norge, deretter Landsdelskommando Nord-Norge og nå Forsvarets operative hovedkvarter, understreker Forsvarets talsmann.
I verdensklasse
Derfor sitter sonaroperatørene om bord i de norske P-3 Orion-
flyene og de amerikanske P-8A Poseidon-flyene i dyp konsentrasjon og følger med på bølgemønsteret som visualiseres på skjermen foran dem. Det sonaroperatørene særlig ser etter, er tegn til lyder i et frekvensområde som kan indikere at det er en russisk ubåt der nede i havdypet.
I denne jakten er de norske sonaroperatørene og besetningene fra Luftforsvaret i verdensklasse med sin omfattende og lange erfaring. US Navy roterer mer på sitt personell, noe som gjør at de amerikanske Poseidon-
besetningene har langt kortere tjenestetid og vesentlig mindre erfaring.
– Ubåtjakt er noe det tar tid å bli god på, sier en norsk forsvarskilde nøkternt. Han har lang tjenestetid fra arbeid om bord i maritime patruljefly.
Lydopptakene fra sonarbøyene samles i store filer som krever enorm lagringsplass. I tillegg fanger Orion-maskinene normalt opp også et vell av andre rådata. Lytteapparater og andre sensorplattformer kan gi tilgang til signaletterretning, elektronisk etterretning og bildemateriale av svært høy kvalitet.
Bildene hentes inn ved hjelp av gyrostabiliserte, elektrooptiske og infrarøde kameraer, samt sonar- og radarer. Avlesninger fra flyenes magnetometer kan dessuten oppdage avvik fra jordas magnetfelt forårsaket av en større metallgjenstand, eksempelvis en ubåt.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Farlig tidstap
De norske Orion-flyene har hoppet over en midtlivsoppdatering. Derfor flyr Luftforsvaret med de eldste sonarplattformene i hele NATO-alliansen. Sonaroperatøren om bord arbeider på en skjerm som bare har internminne til å gå 10–15 minutter tilbake. Utover det ligger opptakene utilgjengelige på harddisk så lenge flyene er i luften.
Dersom sonaroperatørene ikke får øye på et avslørende mønster på sonarskjermen om bord i flyet, må sporene etter Kazan sikres gjennom analyser av opptakene etter at flyet er kommet hjem fra tokt. Den norske Etterretningstjenestens og det amerikanske Office of Naval Intelligence samarbeider tett om slike oppgaver. Ulempen er at dette innebærer potensielt farlig tidstap i jakten på Kazan.
Den norske E-tjenestens førstelinje for analyse av akustisk etterretning fra blant annet maritime overvåkningsfly, er Forsvarets stasjon på Andøya. I det en-etasjes, beskjedne bygget inne på Andøya flystasjon står det superdatamaskiner med enorme datakjerner som kan tygge seg gjennom voldsomme datamengder og se etter lydavvik som kan avsløre de russiske ubåtene.
Databehandlingen og analysen på Andøya tar normalt fra én dag til én uke, avhengig av omstendighetene og hvor stillegående ubåten man forsøker å finne i opptakene er, forteller de som har kunnskap om det viktige arbeidet som gjøres der.
Normal bakgrunnsstøy i Barentshavet ligger på rundt 74 desibel. De fleste russiske ubåter har en lydsignatur i spennet mellom 80 og 150 desibel. Kazan fryktes å være mer stillegående enn dette.
Jaktlaget
SATELLITTER: Russiske ubåter blir overvåket mens de ligger i overflateposisjon og i havn på Kolahalvøya. I samme øyeblikk som NATO fanger opp økt aktivitet som tilsier at en eller flere ubåter forbereder avgang eller annen etterretning varsler om dette, begynner planleggingen av nødvendige mottiltak.
PATRULJEFLY: P-3C Orion maritime patruljefly fra Norge, Tyskland og andre NATO-land, samt P-8A Poseidon fra
US Navy.
REKOGNOSERINGSFLY: Blant annet av typen RC-135 Rivet Joint, U-2S Dragon Lady og Sentinel R-1, gjennomfører løpende tokt i nordområdene.
ETTERRETNINGSSKIP: E-tjenesten har «spionskipene» MS Marjata og MS Eger i trafikk i nordområdene.
LYTTEKABLER: E-tjenesten har flere hemmelige sensorer, herunder lyttekabler i Atlanterhavet. Forsvarskilder hevder at dette i stor grad er analoge systemer og at kvaliteten ofte er for dårlig.
ALLIERTE UBÅTER: Amerikanske, britiske og andre NATO-lands ubåter overvåker konstant ulike sektorer i Atlanterhavet, spesielt overgangen fra Barentshavet til Atlanterhavet og det strategisk viktige havområdet mellom Grønland, Island og Storbritannia, det såkalte GIUK-gapet.
ALLIERTE FREGATTER: Fregatter med helikopter brukes til ubåtjakt. De norske fregattene av Nansen-klasse har imidlertid manglet fungerende helikoptre gjennom en årrekke, grunnet forsinkelsene i anskaffelsen av NH-90-helikoptrene.
Deles med USA
Først når harddiskene er kopiert av mannskapet på E-tjenestens stasjon på Andøya, blir opptakene fløyet med kurer videre til E-tjenestens hovedkvarter i Oslo og derfra delt med e-tjenesten til US Navy.
Men etterretning er best fersk.
Når analysesvaret først foreligger fra enten E-tjenesten eller amerikanerne, er normalt den russiske ubåten for lengst forsvunnet i havdypet. Dermed kan analyseresultatene ikke brukes av norske og allierte marinestyrker før ved neste russiske ubåttokt.
Det er derfor kritisk nødvendig for NATO å sikre seg en god lydsignatur på Kazan så raskt som mulig. Bare slik kan den trolig mest stillegående russiske ubåten oppdages raskt nok til at den ikke kan snike seg i posisjon til alene å kunne vippe en krig i Russlands favør.
Forsøkte å lure NATO?
Norske antiubåtjegere har ved minst én anledning lyktes i å følge med på Kazans bevegelser i Nord-Atlanteren, forteller kilder til Vi Menn.
Norsk etterretningspersonell konstaterte gledestrålende at det var mulig å følge Kazan under et flere dager langt tokt nord for Island. Men så meldte tvilen seg. Frykten er at russerne ønsket å bli funnet, og at de med vilje unnlot å benytte ubåtens mest lydløse fremdriftssystem.
Metoden er like gammel som den er russisk: Maskirovka. Et avansert spill for å forsøke å lure motparten og skape en falsk følelse av trygghet hos NATO. Men foreløpig har den russiske marinens forsøk på å manipulere NATO til å slappe av overhodet ikke lykkes.
Jakten på Kazan pågår fortsatt med uforminsket styrke.
Les også: Den en gang norske giganten seiler fortsatt - mot alle odds
Kazan K-561
Reaktordrevet angrepsubåt i den russiske Nordflåten, operativ siden mai i år.
Er ubåt nummer to av etter hvert syv ubåter i Jasen-klassen, og en modifisert og forbedret versjon av Severodvinsk fra 2013, blant annet vesentlig mer stillegående.
Er 130 meter lang og har et mannskap på 64.
Sannsynlig hjemmehavn: Zapadnaja Litsa på Kolahalvøya, 55 kilometer fra norskegrensen.
Jasen-klassen er de tyngst bevæpnede ubåtene i den russiske marineflåten, og utstyrt med følgende våpen:
KRYSSERMISSILER:
* Kalibr 3M-54 (NATO-betegnelse: SS-N-27A) for bruk mot sjømål
* Kalibr 3M-14 (NATO-betegnelse: SS-N-30A) for bruk mot landmål.
Begge har en rekkevidde opp til 2200 kilometer og kan utstyres med både konvensjonelle stridshoder og atomvåpen.
* P-800 Onyx kryssermissiler med rekkevidde på 600 kilometer.
TORPEDOER:
* Antiubåtmissilet RPK-2 Vyuga (SS-N-15 Starfish)
* Torpedoer av typen TEST-71/96 og Serie 53.
HYPERSONISKE ZIRCON:
Det foreligger også planer om å oppgradere ubåtene av Jasen M-klassen med det nye hypersoniske antiskipsmissilet Zircon (som i 2017 ble testet i åtte ganger lydens hastighet).
Tre eller fire Jasen-ubåter vil trolig seile for den russiske Nordflåten, de øvrige vil bli operative i Russlands flåte i Stillehavet.
Denne saken ble første gang publisert 15/07 2021, og sist oppdatert 11/08 2021.
