Pilotens siste sjanse
Den geniale katapultstolen har berget 7500 menneskeliv
Tre ganger der oppfinnelsen til James Martin reddet dagen.
Den 16. desember 1955, 12 000 meter over Kypros, ble en jetjager av Venom-typen plutselig fullstendig rebelsk.
Flygeren var på hjemtur fra en nattøvelse og skulle akkurat til å gå ned for landing. Da skjøt nesen på flyet plutselig til værs uten noen rimelig grunn. Flygeren skjøv stikka helt frem. Flyet flatet ut. Så droppet det den ene vingen og gikk i spinn.
Flygeren kikket på instrumentbordet. Alle indikatorene viste borti natta. Fartsmåleren sto på 485 km/t, men han visste at hastigheten måtte være større. Høydemåleren viste 1300 meter, men spinnet hadde ført ham meget lavere enn det.
Den kunstige horisonten fortalte at han lå på stigning, mens han selv var klar over at han falt hurtig. Det var på høy tid å forlate flyet.
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
Flygeren ga opp
Først sendte han et nødrop over radioen. Så strakte han hånden opp og løste ut plastdekslet over cockpit’en. Det forsvant i natten. Samtidig ble flygerens armer suget opp av det voldsomme luftpresset. Flygeren visste nøyaktig hva han nå måtte gjøre: Gripe tak i den vesle rødmalte ringen, som hang i seteryggen like over hodet på ham, dra den ned mot brystet.
Dermed ville han trekke en skylapp foran ansiktet og få beskyttelse mot den kraftige vinden. I samme øyeblikk ville en eksplosiv ladning bli antent under setet og skyte hele stolen og ham selv ut over halefinnen på flyet.
Men han klarte ikke å tvinge nevene inn i cockpiten igjen. Han slet og vred seg, men den voldsomme luftstrømmen, sammen med det sterke presset fra Venom’ens krumspring, holdt armene hans limt til sidene på flyet. Hanskene ble slitt av ham.
Flygeren ga opp. Han fikk følge flyet i bakken. Slik ble han sittende i cockpiten med øynene naglet til instrumentene mens han rent teoretisk forsøkte å avgjøre om flyet spant nedover eller om det sank i vide spiraler.
Les også: (+) Flaggermusflyet er en usynlig dommedagsmaskin
Et nytt forsøk
Han måtte forsøke igjen. Nå merket han at han kunne presse fingertuppene mot metallsiden på flykroppen. Så begynte han å «kravle» oppover – en brøkdel av en tomme om gangen – mot cockpitkanten. Først kom den venstre neven.
Han så fingrene komme til syne og snart hadde han dradd hele armen inn. Så kom høyrehånden over ripen. Han strakte den venstre neven opp og halte den inn. Så trakk han skylap-en for fjeset, kjente eksplosjonen under setet – som om stolen slo en baklengs salto. En lang tøypølse skjøt ut og støttet den opp.
Fremdeles satt han fastspent i setet og falt hurtig mot bakken. Han kjente at han verket i armene og at han frøs på hendene. Ermene på flydrakten og på skjorten hans var nesten slitt av, og på den høyre foten hadde han hverken sko eller strømpe.
Det kjentes som det var gått timer siden han forlot flyet da han grep D-ringen som skulle skille ham fra setet. Akkurat da må han ha nådd ned i 3 300 meter, for sete-mekanismen som reguleres av barometertrykket tippet ham ut og åpnet fallskjermen hans.
Les også (+): Dommedagsflyet: En styrt ville forårsaket en ufattelig katastrofe
Forstuet en fot
Mens han pendlet nedover, så han flyet eksplodere på bakken, langt der nede. Ildskjæret lyste opp hele området. Han hadde kommet gjennom skydekket og var inne over land. Et fly nærmet seg. Han signalerte med lommelykten og flygeren oppfattet varslet og styrte unna.
Like før landing så han lysene fra en bil. Han løftet seg i snorene og forsøkte å få skjermen ut til den ene siden.
Han landet med et bump i mørket og forstuet den ene foten. En bil til nærmet seg. Han hinket den i møte. Sjåføren tok ham med til flyplassen i Nicosia.
Les også: (+) Knepet som kunne berget 346
Problemløseren
Har reddet 7500 liv.
I flygerkretser har utskytningsstolen fått navnet «det varme setet» eller «pang-stolen». Det ble en absolutt nødvendighet da flyene fikk større og større fart mot slutten av 2. verdenskrig. Nå var det ikke lenger mulig for flygerne å kravle ut av cockpiten på et skadet fly og la seg falle ut med skjermen.
Ministeren for flyproduksjonen i 1944 — Sir Stafford Cripps — satte seg da i forbindelse med konstruktøren James Martin (1893-1981) og ba ham finne en løsning. Martin hadde drevet sitt lille firma, Martin-Baker Aircraft Company siden 1929 og konstruert flere revolusjonerende flytyper. Han hadde opparbeidet seg et ry som problemløser.
Første katapultsete var klart i 1946. Tre år senere reddet setet sitt første liv da J.O. Lancaster skjøt seg ut fra en A.W.52 («flygende vinge) som var ute av kontroll over Warwickshire i England og styrtet, mens piloten landet trygt.
Til sammen 17 000 Martin-Baker katapultseter er operative pr. i dag, fordelt på 54 flytyper i 84 land.
7500 menneskeliv er reddet pr. 2016, og Martin-Baker er absolutt verdensledende på katapultseter med en markedsandel på hele 53 prosent.
Å bli skutt ut i en katapultstol fra stillestående bakkenivå vil bringe deg mellom 60 og 90 meter rett opp i luften.
Luftakrobaten redder seg
Et av medlemmene i 111. Squadron Hunter-team, løytnant Michael Thurley, som pleier å vise nervepirrende akrobatikk ved Farnborough og andre steder, kan takke utskytningsmekanismen for at han overlevde – enda fallskjermen ikke fikk tid til å åpne seg!
Skvadronen skulle få overlevert en ny fane, og i den anledning ga teamet en halsbrekkende oppvisning på North Weald flyplass i Essex. Flyene måtte gå ned på en lite brukt rullebane som hellet litt og hadde en vemmelig hump i begynnelsen. Lederen landet til venstre for landingsstripen med de andre utover til høyre i 500 meters luker.
Thurley lå som nummer fem, og var den siste som skulle lande og lå lengst ut på banen. Han traff humpen og spratt til værs igjen. Han trodde han skulle greie å lande likevel, men fikk et nytt sprett. Thurley bestemte seg for å gå rundt og forsøke ny landing, og meldte til de andre:
– Nummer fem skjøt over. Kom dere unna!
Knockout
Dermed fikk han sagt at han kjørte for fulle mugger for å få sigefart igjen. Men det var for sent: I et av hoppene var nesehjulet blitt slått av. Stubben skrapte mot betongen og vingen fikk ikke den rette stigningsvinkelen. Hunteren suste ut over rullebanens motsatte endepunkt, hoppet over en syv meters grøft, pløyde seg vei over syv-åtte marker og flådde metalldeler av mot lyktestolpene etter hvert. Til slutt skrenset den mot kantsteinene på en landevei.
Løytnant Thurley ante ingenting om alt dette – han fikk seg en knockout da flyet forlot banen. Men mot slutten av den ville ferden, like før flyet klappet sammen, utløste skakingen mekanismen i setet, og ut fór stolen med Thurley om bord. Han ble funnet like ved stolen, men langt unna den sammenklemte cockpiten. Takket være katapultstolen slapp han fra det med to brukne ryggvirvler og et sjokk.
Les også: Dette flyet trenger aldri å lande
Undervanns-katapult
Den aller heldigste var kanskje løytnant B. D. Macfarlane i Royal Navy. Hans opplevelse ledet til at vitenskapsmenn og leger i redningstjenesten satte i gang helt nye serier av eksperimenter.
Den 13. oktober 1954 satt Macfarlane i et Wyvern-fly klar til å ta av fra dekket på HMS Albion. Cockpitdekslet var lukket og han hadde surstoffmaske på. Ledningen fra gummibåten løp opp mellom bena på ham til redningsvesten.
Da turen kom til ham, slynget katapulten flyet mot baugen på skipet. Han følte seg alltid litt oppjaget under denne prosessen, og var som regel over baugen før han fikk skikkelig kontroll over flyet.
Denne gangen merket han at motoren ikke lystret. Han ville skyve trottelen frem, men den sto allerede helt fremme. Motoren hadde sviktet i utskytningsøyeblikket. Her var ikke tid til å tenke. Med en hastighet av 113 km/t skar Wyvern-maskinen rett til sjøs. Macfarlane skjønte at dette kom han aldri fra med livet i behold. Han hadde sett et annet fly gjøre det samme en gang tidligere. Det sank som en stein.
Les også: Verdens ti rareste fly
Mye saltvann
I det samme han nådde sjøen, ble det mørkt i cockpiten. Men han skimtet så vidt den gule knotten som løser ut cockpit-dekslet. Lynsnart trykket han knotten inn med venstre hånd, dekslet ble revet vekk og grønn sjø fosset inn over cockpitkanten.
Helt automatisk flyttet hånden seg til utskytningsringen og trakk i den. Han ble slynget ut av cockpiten mens han ennå var under vann og gjorde flere kolbøtter sammen med stolen. Samtidig ble flyet rammet av skipet og delt i to. Det merket han ikke.
Det var slett ikke ubehagelig å svelge så mye saltvann, syntes Macfarlane. Det smakte nesten som ferskvann ...
Endelig stoppet rullingen. Jeg greier det visst, tenkte han. Men så merket han at han bare sank dypere og dypere. Nå var det like før han druknet. Han følte en behagelig, drømmeaktig avslapping og ga opp all kamp. Men han var bedrøvet også ...
Uendelig langsomt
Plutselig følte han seg løsrevet fra alle liner og bånd. En gnist av energi fløy gjennom hjernen hans. Aha, det var linen til gummibåten i setet som trakk ham ned. Han grep den tynne snoren og lot hånden løpe nedover til han fant gummibåtens utløser.
To ganger forsøkte han før han fikk den fri. Han steg, men uendelig langsomt. Han måtte ha luft og kavet seg oppover som en gal, men det kjentes like fullt som om han ikke kom av flekken. Da husket han svømmevesten, blåste den opp og skjøt til overflaten som en kork.
Der oppe i et strålende solskinn lå allerede et helikopter og sirklet og ventet på ham ...
