Bomben som skulle drepe "Mad Dog"
Målet var at ingen uskyldige skulle rammes – men planen gikk fryktelig galt
IRA skulle ta livet av Johnny "Mad Dog" Adair og andre sentrale UFA-medlemmer. I stedet ble ni uskyldige mennesker drept.
Om morgenen den 23. oktober 1993 ble en blå Ford Escort stjålet i Ardoyne, et katolsk arbeiderklasseområde nordøst i den nordirske hovedstaden Belfast.
Det var to unge medlemmer av Den irske republikanske armé (IRA) som stjal bilen – Thomas «Bootsey» Begley og Sean Kelly.
Begge var født og oppvokst i Ardoyne og hadde vært en del av den bitre konflikten mellom protestanter og katolikker i Nord-Irland i hele sitt liv.
De kjørte i stor fart i retning byens protestantiske områder og parkerte i Berlin Street, rett rundt hjørnet for fiskebutikken Frizzell`s i Shankill Road. Med seg hadde de håndvåpen og en fem kilo tung bombe.
Livsfarlig oppdrag
Shankill Road er en av Belfasts hovedgater. Den strekker seg halvannen kilometer utover fra sentrum av byen og går gjennom et område som er nesten utelukkende protestantisk. Det har gjort den til et symbol på det protestantiske Belfast, på samme måte som Falls Road er et symbol på den katolske delen av byen.
Begley og Kelly var ute på et livsfarlig oppdrag, men hadde meldt seg frivillig. De visste at det sto mye på spill. Målet for aksjonen var å likvidere store deler av ledersjiktet for de militante protestantene, intet mindre. Fremfor alt måtte den nye, karismatiske lederfiguren Johnny «Mad Dog» Adair settes ut av spill.
Handlekraftig leder
Adair var blitt et problem for IRA. Han ledet the West Belfast Brigade innenfor den paramilitære protestantiske paraplyorganisasjonen Ulster Defence Association (UDA).
Siden urolighetene i Nord-Irland blusset opp igjen på slutten av 1960-tallet, hadde katolikkene hatt overtaket i konflikten. Men nå var dette i ferd med å endre seg. For første gang siden urolighetenes begynnelse var UDA ansvarlig for flere dødsfall enn IRA.
Det skyldtes i stor grad Johnny Adair. Han hadde tatt over som øverstkommanderende i West Belfast Brigade i 1990 og markerte seg tidlig som en usedvanlig pågående og handlekraftig leder.
IRA-spanere hadde holdt Frizzell`s under oppsikt i flere uker og visste at Adair møtte sine medarbeidere der, i et lokale over selve forretningen, hver lørdag. Det ble bestemt at attentatet skulle gjennomføres lørdag den 23. oktober dersom Adair var på plass. Og det var han. Så snart han gikk inn i bygningen, sendte spanerne beskjed til Begley og Kelly.
Skulle ikke drepe uskyldige
Etter at de hadde parkert bilen, satte Begley og Kelly kursen mot Frizzell`s. De var utkledd som vareleverandører og hadde våpnene skjult under vide frakker. Bomben bar de med seg i en varekasse.
Det var viktig å unngå at uskyldige sivile ble drept. Derfor skulle den ene av dem tvinge kundene ut av den svært populære Frizzell`s mens den andre plasserte bomben. Den var innstilt på å detonere etter 11 sekunder.
Det burde være tilstrekkelig tid til at kundene kunne komme seg ut av butikken, men for kort tid til at møtedeltagerne kunne unnslippe.
Klokken var 13.00 og butikken full av folk. Mange av dem var barn. Mens Kelly ventet ved døren, bante Begley seg vei gjennom folkemengden i retning av disken. Der gikk bomben av før den skulle.
Begley ble drept momentant sammen med ni andre mennesker, inkludert butikkinnehaveren John Frizzell, hans datter Sharon McBride, 13 år gamle Leanne Murray, UDA-medlemmet Michael Morris, hans kone Evelyn Baird og deres syv år gamle datter Michelle. Ekteparet George og Gillian Willamson og Wilma McKee mistet også livet.
UDA-lederne med Adair i spissen ble derimot ikke rammet. Uten at IRA hadde greid å fange det opp, hadde det mye omtale møtet blitt avsluttet tidligere enn antatt og nøkkelpersonene hadde forlatt bygningen.
Kraften i detonasjonen fikk hele den gamle bygningen til å rase sammen. Overetasjen falt ned i butikklokalet og begravet mange av dem som overlevde.
De ble liggende fastklemt i flere timer. 57 mennesker ble skadet, flere av dem alvorlig. Blant dem var Sean Kelly.
Voldsbølge
Angrepet ble møtt med massiv fordømmelse. Det ble sagt at alle som befant seg i nærheten av Shankill Road denne dagen, fra speidergutter til bestemødre, ville ha skutt mot katolikkene dersom de fikk et våpen mellom hendene.
Det ble iverksatt en rekke hevnaksjoner fra protestantisk side. Under en time etter at bomben smalt, ble en katolsk sjåfør lokket i en felle og drept.
I alt 14 mennesker ble drept den påfølgende uken, så godt som alle katolikker.
Åtte av dem ble drept da det ble åpnet ild inne på den hovedsakelig katolske puben Rising Sun i Greysteele – den såkalte «Greysteele-massakren» som skjedde i i forbindelse med halloween. En av gjerningsmennene skal ha ropt «trick or treat» før de åpnet ild.
10 dager etter Shankill Road-tragedien avfyrte den britiske soldaten Andrew Brian Clarke 20 skudd mot sørgende utenfor huset til Thomas Begley. Fem mennesker ble såret. Soldaten ble siden dømt til ti års fengsel.
Beklaget det som skjedde
Sean Kelly, attentatmannen som overlevde, ble hardt kvestet. Han mistet det venstre øyet og var ute av stand til å bevege venstre arm. Etter sykehusoppholdet ble han arrestert og dømt for ni tilfeller av mord, som hver ga livsvarig fengsel.
I juli 2000 ble han løslatt som en del av et generelt amnesti. I et intervju kort tid etter sa han at han aldri hadde hatt til hensikt å drepe uskyldige mennesker og at han beklaget det som skjedde.
Det var ikke bare protestanter som tok avstand fra Shankill-bomben. Også i de katolske miljøene var det mange som mente at det nå hadde gått for langt. En som ga uttrykk for dette, var Garry Adams, lederen for det katolske Sinn Fein-partiet.
Han sa det var uhørt at så mange uskyldige mennesker ble drept i en terroraksjon. Han var likevel med og bar kisten til Begley. Dersom han ikke hadde gjort det, hadde han angivelig vært ferdig som politisk leder.
Påstander om britisk agent
I 2016 tok saken en ny vending da blant annet avisene Irish News og The Independent skrev at Shankill Road-bomben kan ha blitt detonert av en britisk agent kjent som «AA». Kilden til påstandene skal være lekkede dokumenter som IRA stjal fra hovedkvarteret til Royal Ulster Constabulary i 2002.
Hovedinnholdet i påstandene er at det var en helt bevisst handling å detonere bomben og forårsake store sivile tap. Formålet skal ha vært å spre avsky internt i IRA-miljøet. Dette skulle bidra til å få en slutt på voldsutgytelsene i Nord-Irland.
Dette er aldri blitt bekreftet. Det er også blitt påstått at politiet ikke reagerte på tips om bombeplanene, men det er blitt avvist av MI5-dobbeltagenten Martin McGartland som infiltrerte Provisional Irish Republican Army.
Kilder: Wikipedia, The Belfast Telegraph, The Independent og BBC.
30 blodige år
Ved opprettelsen av Den irske fristaten i 1922 ble seks grevskaper i nord skilt ut som en egen enhet, Nord-Irland. Denne delen av øya forble under britisk administrasjon. Den irske republikanske armé (IRA) motsatte seg dette. IRA var en ytterliggående halv- eller helmilitære gruppe som ønsket at Nord-Irland skulle bryte politisk ut av den britiske unionen og gjenforenes med Republikken Irland. I Norge er IRA ofte brukt synonymt med terrororganisasjonen PIRA (Provisoriske IRA). Denne gruppen brøt ut av den offisielle IRA da urolighetene for alvor ble trappet opp mot slutten av 1960-tallet.
Etter en periode med hyppige terrorangrep rett før og under Andre verdenskrig, roet konflikten seg ned mot slutten av 1940-årene. Like fullt forble befolkningen i Nord-Irland delt. På den ene siden sto katolikker, hvor et klart flertall var republikanere og nasjonalister. På den andre siden protestantene, der de fleste var unionister og lojalister. D
et som har kjennetegnet konflikten i Nord-Irland er at det som i første rekke er en politisk strid om nasjonal tilhørighet hele tiden har hatt sterke religiøse undertoner, og at kirketilhørighet normalt er viktigste skillelinje. Voldsbølgen fra 1968 til 1998 betegner den mest intense perioden med indre konflikt i Nord-Irland. Det startet med fremveksten av borgerrettighetsbevegelsen i 1968 og bruken av britiske militærstyrker i regionen fra 1969, og går frem til Det provisoriske IRAs kunngjøring av våpenhvile i 1998.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2018
